Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller en gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.» For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en roman om Krister Larsen, elektriker med yrkesstolthet og ryggprolapser. Det er en roman om å vite bedre, men aldri få rett. Om å skjønne systemet, men aldri få overtaket. Om kjærlighet, aggresjonsmestring og svart arbeid. Anmelderne mener: "Vi som siden 2006 har ventet på mer fra Kyrre Andreassen har ikke ventet forgjeves. For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en svir å lese. [...] Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen - intet mindre - ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen." Leif Ekle, NRK "Det har gått ti år sidan den førre boka til Kyrre Andreassen kom ut, og han har nytta tida godt, for den nye romanen hans er særs grundig gjennomtenkt og skriven med eit språk som er både originalt, truverdig og konsekvent, ikkje minst når det bryt med reglane [...] Romanen er kort sagt imponerande god." Odd W. Surén, Dag og Tid "Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen [...] Ikke mange romaner har en så distinkt stemme og stil." Anne Merethe Prinos, Aftenposten "Overbevisende comeback." Arne Dvergsdal, Dagbladet "Gjemt bak den underlige romantittelen Og for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges skjuler det seg en liten perle." Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen "Det er mange måter å bedømme betydningen av en roman, men en målestokk er om den forteller om noe nytt som ikke kan formidles på andre måter. Og der scorer Kyrre Andreassens siste roman full pott." Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv «Kyrre Andreassens språk savner sidestykke blant de siste årenes norske romaner.» Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen "Årets roman er hans suverent beste, og det ligger an til å bli en av romanene som rydder seg skikkelig plass i høstrushet." Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad "Kyrre Andreassen har et språklig overtak, og gir en stemme til menns misnøye." Astrid Fosvold, Vårt Land "… eksemplarisk for sjangeren monolog, ikke minst fordi språket er så hektende: Det er som skriftliggjører av muntlig språkbruk Andreassen utmerker seg, når han gir stemme til en av de skakkjørte blant oss. Fortellerstemmen oppviser muntlighetens alle regnbuefarger." Espen Grønlie, Vagant "Andreassen er en framifrå miljøskildrer, her møter vi boligfeltnorge med sine sammenligningskonkurranser av bil, hage og materielle verdier, manglende interesse for politikk, dæsj av fremmedfrykt og sladder, samt hverdagslykke og oppofrelse for barnas idretts- og korpsaktiviteter [...] mye humor stiger opp fra det jeg antar er hans buskerudske karakteristikkevne." Morten Langeland, Klassekampen "Dette er like mye en kjærlighetshistorie som om en mann med identitetskrise. [...] Sjeldent har en roman gitt meg håp og gjort meg irritert på samme side. [...] Likevel får Kyrre Andreassen til en flyt og en drive av sjeldenheten." Siw M. Myhre, Drammens Tidende "Kyrre Andreassen låner sin strømførende stemme til en mand, der ikke kan styre sit temperament. Det er morsomt, med en dyster undertone og et satirisk blik på behandlerkulturen." May Schack, Politiken "Kyrre Andreassen har fremskrevet et på én gang let, desperat, morsomt og tragisk portræt af en elektriker [...] I øvrigt mener jeg at Karthago bør ødelægges er et apokalyptisk stykke mandelitteratur, men det er heldigvis også menneskelitteratur." Nanna Goul, Weekendavisen "Festlig og dog tragisk norsk roman om en mands undergang." Jon Helt Haarder, Jyllands-Posten "Underholdende og sorthumoristisk roman om en mands deroute. Forfatteren spidder nutidens velstandsnorge med samme elegance, som Brett Easton Ellis spiddede 80'ernes L.A." Jens Rasmussen, litteratursiden.dk
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788205467262
EAN 9788205467262
Språk Bokmål
Sider 357
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka har fått mye oppmerksomhet, og ikke uten grunn. Den handler om rørleggeren Krister Larsen, som på grunn av prolaps må oppgi yrket han elsker. I stedet får han tilbud om å jobbe som lærer for voksne innvandrere. En rolle han mildt sagt ikke finner seg til rette i.
Det som særpreger boka, er fortellermåten. Hele boka er en eneste lang monolog fra Krister Larsen, der han øser ut av sine refleksjoner og sterke meninger om dette og hint. Høres kanskje kjedelig ut, men det er langt fra kjedelig. Tidvis er det virkelig treffende og morsomt, tidvis, og etter hvert blir det hele mer og mer ubehagelig, ettersom vi ser Kristers liv bevege seg mot avgrunnen. Noe av det fascinerende med fortellinga, er hvordan Krister på samme tid tidvis framstår som en skarp iakttager og kommentator til samfunnet og menneskene han møter, tidvis med en viss porson sjølinnsikt, men samtidig mer og mer som en livsløgner, som juger både for seg sjøl og sine nærmeste. Han er heller ikke "mors beste barn", og har problemer med å kontrollere sinnet sitt, et sinne som også blir mer og mer framtredende.
Jeg både koste meg, lo og ble frastøtt av denne romanen. Vesentlig for leseopplevelsen min er det nok at jeg hørte den på lydbok. Det er forfatteren sjøl som leser, og han får fram dialekten og måten Krister snakker på helt formidabelt. Jeg tror det passa veldig godt å lytte til denne boka, siden det jo er en jeg-person som snakker til deg hele tida.
Ikke akkurat en kosebok, men et presist portrett av en mann i ferd med å ødelegge alt han har kjært. Anbefales, særlig på lydbok.
Stakkars Krister Larsen. Naiv, impulsiv, sjølrettferdig og redd. Iblant glimter han til med innsikt og lynskarpe observasjoner, men greier sjelden å bruke dem til noe konstruktivt. "Ikke mitt ansvar, ikke min skyld."
Kristers personbeskrivelser er tidvis hylende morsomme, både når det gjelder framtoning og væremåte. Noen hver kan nok kjenne igjen en del av mennesketypene som får sitt pass påskrevet.
Mange av oss kjenner en og annen Krister Larsen - fra utsida. Kyrre Andreassen viser oss innsida. Nært, sårt og tankevekkende.
Festlig! Særlig moro hadde jeg av beskrivelsene av personalmøtene på skolen! Kjente meg godt igjen der.
Fornøyelig og trist, om en omskolert elektriker, men vel mye tilbakeblikk som er litt irriterende. En annerledes roman i den norske bokhøsten, et godt mannsportrett om Krister som har falt litt utenfor . Les gjerne mer i bloggen
I romanen til Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges møter leseren elektrikeren Krister Larsen bosatt i Drammen. For tiden ikke i stand til å utføre yrket sitt, og dette forteller han om i begynnelsen av boken slik:
«Jeg måtte slutte som elektriker på grunn av prolapser i ryggen. Når man må bruke korsett på jobb etter årevis med skruing i ukurante stillinger, rett og slett korsett, tilbake til middelalderen, det går til et visst punkt og så går det ikke lenger. Jeg sto uten arbeid i over ett år. Da er ikke nødvendigvis humøret det beste. Men så fikk jeg jobb, som lærer av alle ting, med andre ord langt bortafor kompetanseområdet mitt. Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut. Men jeg fiska ikke. For utenforstående kunne det sikkert se sånn ut, men jeg fiska ikke. Faktum syntes jeg synd på Magomed, og da han fikk forespørselen, jeg spurte om han kunne tenke seg å bygge en pergola for oss, for Marianne og meg, og fader som han lyste opp.»
Inn i Krister Larsens indre univers slukes jeg. Han observerer, analyserer og konkluderer. Jeg har hatt meg mange latterkuler, men det er også til tider at romanen på 357 sider og utgitt i 2016 ble en skummel affære å lese. Det blir mange pauser i lesingen. Hvor skal dette ende...
Krister Larsen har problemer med å mestre sinne; særlig når han har blandet sammen Vival og alkohol. Sinnemestringskurset han gikk på etter en voldsepisode for en del år tilbake har liten effekt. Til tider er han usympatisk. Men det er ikke til å unngå; jeg kjenner sympati med han også. Selv om man skal være forsiktig med å tro på at alt Krister Larsen forteller er sannhet.
Krister Larsen er i en livskrise. Hans identitet var knyttet til yrket som elektriker. Nå er han dyttet inn i en rolle som han ikke håndterer. Han føler seg ofte misforstått. I tillegg blir han og ektefellen Marianne gjort kjent med sønnens problemer på skolen.
.
«Andreas hadde kommet i skade for å fike til en gutt i klassen, han het av alle ting Chrisander, og mens kontaktlæreren fortalte om episoden, satt de andre, rektoren og undersåttene, de satt og lytta med alvorstunge ansikter. Man skulle tro at denne Chrisander lå i koma på intensiven, men det gjorde han ikke, men han hadde blødd neseblod, det var visst like ille.
Jeg hadde alltid sett på kontaktlæreren som en likandes kar, en rødhåra jovial lubbis som pleier å gå med fanen i musikkkorpset på 17. mai, han som holder takta og blåser i fløyta, i hvert fall en likandes kar, og da han var ferdig med den lille fortellinga si, tok avdelingslederen ordet og snakka om nulltoleranse for vold. Energisk type, avdelingslederen, han snakka mye og fort. Blond bart, blondt pistreskjegg, og bare på haka, det så ut som noen hadde raspa ost der. Høyrehanda hans sneik seg støtt opp i ansiktet for å sjekke om håra var på plass, strøyk og glatta på barten, strøyk og glatta på skjegget, og snakka og snakka gjorde han, han snakka om Andreas som om Andreas ikke var til stede: Han må forstå at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Men samtidig var det Andreas han stirra på, det gjorde de alle fire, med de alvorstunge ansiktene.»
Så var det denne pergolaen da. Som er tuen som får lasset til å velte:
«Jeg som ikke engang var interessert i den pergolaen. Ikke det dugg. Det var Marianne, hun mente det ville bli herskapelig med en pergola ute i hagen. Det pressa seg fram etter en tur til Roma, en ovalweekend i påsken, vi spiste nemligen på en restaurant som het La Pergola der nede, det var sånn hun fikk ideen. Jeg rakk knapt å lempe koffertene inn i huset for hun var i sving med en befaring ute på plenen. Sto der og veiva og dirigerte. Snøen hadde ikke reist engang.
Kan du se det for deg? sa Marianne, men bare fordi man hadde sittet på et romersk fortau med alle slags slyngplanter dinglende rundt øra og gassa seg med mat og vin og hele antikken midt i fleisen, var det neppe noen automatikk i at man fikk oppleve den samme velstanden hvis det blei slengt opp litt plank mellom huset og garasjen. Jeg sa det var naivt. En tanke naivt, modererte jeg meg, og jeg sa det var et spørsmål om finanser. Jeg nevnte kreditten, hvor mye vi hadde fleska til med for flyreisen, for flyreisen og hotellet og gaver til Andreas, alt mulig på kortet, hvem hadde kjøpt sko og klær i store kvanta? Skinnjakka, for eksempel. Hun sto uti snøhaugen i ei speller ny skinnjakke, mørkegrønn, over tre tusen, så mørk at den nesten var svart, og den slutta strategisk rett over der ja, og hun hadde limt på seg noen olabukser og høye hæler, og det var fremdeles spenninger igjen etter ferien, fire dager med ungefri, spenninger av den positive sorten, for all del.»
Les eller la være tenker jeg om denne romanen. Ta Krister Larsen for den han er. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er utgitt at forlaget Gyldendal.
Når det gjelder pergola; det har jeg ønsket meg i flere år. Uten at jeg har gått så iherdig inn for det. På tur i Irland i høst tok jeg dette bildet som jeg tenkte jeg kunne være en mal. Jeg kjenner ikke Magomed, og ikke kan jeg bestille svart arbeid, men jeg tenker at det kan bli en løsning allikevel.
Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.
Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.
Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.
Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?
Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!
Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?
Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.
Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!
Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!
Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.
Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.
Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.
Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!
Hu hei, denne boken var uventet friske saker. En bok jeg bare rasket med meg fra en bokloppis-eske en gang i fjor høst eller var det lenger siden? Uansett, koret av kritikerovasjoner og terningkast seks på omslaget gjorde at jeg tenkte, den der er verdt å myse litt på.
Og jeg fant gull! For øvrig mener jeg... er en fest å lese! Etsende sannhetsord om det meste i tilværelsen pluss tidvis hylende morsom! Et Google-søk vil raskt gi deg kritikernes hyllest til denne perle av en bok. Jeg elsker den og kan bare bistå med min egen hyllest. Løp og kjøp, lån den eller stjel boken! Og les: For øvrig vil jeg blablabla... Du vil takke meg:)
Wow - her ble jeg rett og slett revet med. Vi møter en mann som presenterer livet sitt gjennom en "stream-of-consciousness" som rev meg med inn i denne mannnens tankeverden og logikk. Et sted som både er kjent og ukjent: vi møter en mann som kvier seg for å ta ansvar for sine handlinger enten det er blind vold, utroskap eller falmende kjærlighet. De færreste av oss kjenner aggresjonen som beskrives, men forsøket på å plassere skyld andre steder enn hos seg selv kan vi nok noen og enhver kjenne igjen. Han var en elektriker med stor fagstolthet, en verdensmester og "besserwisser", etter sykdom plassert i et miljø han forakter. Jeg synes det er mange beskrivelser som tar miljøer på kornet. Romanen har en nerve, og tankehoppene flyter godt gjennom teksten.
Maken til bok med digresjoner skal du lete lenge etter! For en fest denne boka var! Hørte den på lydbok, og det er forfatteren som leser. Det går fort, du må henge med og ikke mist tråden når historien stadig er innom et av mange sidespor! Denne koste jeg meg med! Stakkars Krister..
Noen mennesker, noen vil alltid insistere på at den blå sofaen er grønn. Det er sånne mennesker som får seg jobb i byråkratiet.
(...) det er forskjell på å være ydmyk og å la seg ydmyke.
Det er bare å gjøre følgende eksperiment: Skru av lyden når det er en musikkvideo på tv. Når man ser folk som danser uten at man hører musikken de danser etter, da tenker man ikke at mennesket er et intelligent vesen.
Ekteskapet er en eneste lang serie med kompromisser. Det er nødt til å bli en og annen kamel, men det er ikke riktig at den ene ektefellen skal sluke alle sammen, man må ta en pukkel hver hvis man skal komme til halen.
Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.
Verden hadde stoppa opp, hadde den. Det kommer den til å gjøre. Når det bare blir administrasjon. Det er ikke noe annet enn tragisk. I stedet for å jobbe sitter folk og diskuterer åssen de skal jobbe og hva de skal kalle jobbinga. I praksis, det vil si ikke-praksis, er det det som er politikk.
Etter seminaret på Bolkesjø:
Og Odvar Borge, han var skolens gladgutt og humørspreder, han begynte å tromme i bordplata med to penner og ropte drumroll, drumroll og spesialpedagogen heiv seg på med noen totalt urytmiske klask i bordet og jeg så Inga Sanden smile som bare det, øya hennes gnistra, hun var nesten vakker og powerpointen kom til syne på lerretet med navnet på skolen helt øverst og så sto det: Med kunnskap strekker vi oss inn i fremtiden og gjør hverandre gode. Og under kom de nye kjerneverdiene; Raushet, respekt, mangfold. ...
Det kosta 200 tusen å komme fram til tre ord. ... Tenk om ordentlige arbeidere hadde holdt på sånn.
Selvfølgelig faller det seg lettere å fortelle om noe vanskelig og personlig når man installerer overspenningsvern enn når man sitter rett opp og ned på en gressplen
Ingenting er enkelt når man har prolaps
I de blindes rike er den enøyde konge, men det hjelper ikke en dritt når de blinde nekter å innse at kongen har ett øye.
Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno