David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie.

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

For alle som er nysgjerrig på samspillet mellom mennesker, hvordan dette påvirker oss og er med på å forme oss, er denne boken absolutt å anbefale. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg...

Dette må være det beste jeg har lest! Fant boka hos en brukthandel, og lenge har den stått og ventet på tur. Ikke visste jeg at en av tidenes beste romaner? stod stille og tålomodig i bokhylla mi i et par år uten at jeg visste om det! Liker at Tiller skriver på nynorsk, det gir historien en helt annen opplevelse enn det ville gjort på bokmål. Basert på leseropplevelsen av denne boka, har jeg nå handlet inn alt fra forfatteren, og denne gangen skal de ikke stå lenge før de blir lest!

Det er sjeldent jeg leser så nyanserte og realistiske personskildringer. Dette er feilbarlige karakterer med rot i virkeligheten.

Omsider har jeg somlet meg til å lese Carl Frodes Innsirkling 1. Jeg har nr 2 på bordet, klar til å leses. Bøkene har stått for lenge i hylla, men siden nr 3 er klar i butikkene nå, og på vei til meg i posten, er timingen god. Den som venter på noe godt osv. Innsirkling er ikke nødvendigvis noen lett bok å lese, selv om det både er humor, førnøyelige scener, vonde scener, kjedelige scener, interessante oppvekstskildringer, dype filosoferinger, småbytrønderske vulgariteter og mye mer…

Jeg trenger å notere en slags oppsummering av innhold og inntrykk før jeg går videre til neste bok i trilogien. Kort oppsummert så handler boka om David som har mistet hukommelsen. Han setter inn annonse i avisa og ber folk som kjente/kjenner ham om å skrive til ham.

Tre personer skriver til ham. Det er ungdomsvennene Jon og Silje og stefaren Arvid. Gjennom deres brev og beskrivelser av hendelser i nåtid blir vi kjent med dem, David gjennom dem, og andre viktige personer, som mødrene til Jon, Silje og David først og fremst.
De tre ungdomsvennene var litt annerledes, de var frie ( skulle være), testet grenser, var en slags kunstnere, freaks, outsidere, opprørere i småbyen Namsos.

Mine inntrykk av dem er som følger:
Jon- hadde talent for musikk og spilte bass, men drev det aldri til noe. Han var dyster, sårbar, og hadde noen selvmordsforsøk. Vennene trodde han bare gjorde seg til for å få oppmerksomhet. At han sugde dem for energi med sine spill for galleriet, nok til at de til slutt ble lei av ham. Jon var også forelsket i David, mens David bare eksperimenterte seksuelt.

Silje - virket som en ganske tøff jente, som hadde et forhold til David like før og etter at Davids mor Berit døde. Hun og David mistet kontakten da de begynte å studere på forskjellige steder. Siljes mor var en slags kunstner, og det var ofte fest og mange kunstneriske og bohemske folk hjemme hos Silje som trekløveret sugde viten av. Silje giftet seg med Egil, og på slutten av boka har Egil og Silje en stygg krangel som det er slitsomt å lese. (så dumme folk kan være, så mye dritt de slenger , så mange unødvendige misforståelser og drama de lager, tenker jeg)

David- den kompromissløse kunstneren, som leker med folk , eksperimenterer med folks følelser og reaksjoner som en del av sine "kunstverk". Som tar ting ut. Som ikke vet hvem faren er, som fantaserer om at han er overgriper, at han er resultat av en voldtekt. Som har så mange sære ting for seg at både Arvid og Berit blir bekymret. Men også Silje tenker tilbake på det hun ikke så da, men som nå føyer seg inn i bildet av en ung manns utvikling av en psykisk lidelse. Silje lurer på om hukommelstapet til David også er iscenesatt som en del av hans Kunstprosjekt.

Om vi får svar på det, vet dere som allerede har rukket å lese Innsirkling 3. Selv har jeg lest flere anmeldelser og intervjuer med forfatteren den siste uka, og skjønner at det er noe stort på gang.

Ingen tvil om at Tiller skriver godt, dypt, tar folk og situasjoner på kornet, og det er en bok hvor jeg må tenke en del underveis, stoppe opp, lese noe om igjen, få med med språklige gode setninger og passasjer, nyte, irritere meg, som for eksempel over kranglescenene mellom Egil og Silje. (hold opp, kan dere ikke bli ferdige snart? ) samtidig som jeg lar meg fascinere over måten han forteller på, gjentagelsesgrepene- når Silje sier til seg selv gang etter gang hvor impnert hun er over seg selv som sier det hun gjør, at det bare datt ut av henne og hun ikke skjønner hun sa det hun sa.. for eksempel.

Jeg vet enda ikke helt hvilket prosjekt Innsirkling er. Om det er en studie i menneskelig skrøpelighet og mørke sider, om dysfunksjonelle relasjoner og familieforhold, om annerledeshet, eller om det bare er en oppvekstskildring fra Namsos, dog med en original vri. Skjønt jeg tror prosjektet er større enn det. Selv om Namsos for meg er spesiell, da jeg ble født der. Jeg vokste ikke opp der. Men jeg har noe slekt der fortsatt.
Og det er noe med det også, at jeg blir litt forstyrret i lesingen siden jeg tenker mer på Namsos enn jeg ville tenkt om en annen hvilken som helst by som ble beskrevet i en roman.
Mitt bloggnotat HER

Noe av det jeg liker med denne boka, er at alle karakterene egentlig er ganske usympatiske. Både Jon, Silje, Arvid og David selv framstilles som karakterer som tidvis oppfører seg arrogant og irrasjonelt - akkurat som i virkeligheten. Alle karakterene er realistiske og gjenkjennbare. David, den egentlige hovedpersonen, møter vi kun i brev og derfor må vi gjøre oss opp en mening selv om hvem han er. Det er en interessant oppgave, som sier noe om hvor forskjellig mennesker kan oppfatte ting.

En av de mest åpenbare tegnene på det er forskjellen i hvordan Jon, Arvid og Silje skildrer forandringen i Berit, Davids mor, da hun begynte å interessere seg for litteratur, kunst og andre ting hun tidligere ikke hadde forstått seg på. Jon tolker dette som en måte å forsøke å tilnærme seg David på, en måte å knytte bånd med en sønn hun føler er i ferd med å gli fra henne. Arvid tolker dette som et utslag av det han mener er forelskelse i kateketen i kirken, en kulturbevisst og kjekk ung mann som Arvid er overbevist om at Berit var forelsket i. Silje, på sin side, tolker dette rett og slett som en slags midtlivskrise. Tre mennesker med fullstendig forskjellig forståelse.

Dette var en god bok, selv om de indre tankeprosessene av typen "nei, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg slutte" kanskje gjentok seg litt for ofte i samtlige kapitler - likefullt er de realistiske innsyn i menneskenes hjerner.

Jeg gleder meg til å lese bok nummer to!

BESTE BOKA I VERDEN!

Umiddelbare tankar om den første boka i trilogien: ”Innsirkling” – av Carl Frode Tiller

Litt om ”konseptet” og plottet:
- David har mista hukommelsen etter ei ulykke, og i den forbindelse blir folka rundt han oppmuntra til å skrive brev til han, for å stimulere minnene, for å gje han eit bilete av kven han er. I boka følger vi tre menneske som har kjent David – ungdomsvenene Jon og Silje, og stefaren Arvid.
- Boka er delt i tre – og vil følgjer desse tre bekjente i kvar sin del av boka. Vi følger dei her og no (juni/juli 2006) - og får dermed sjå korleis dei har det, kva dei driv med, kva liva deirar handlar om osv… og denne ”no-tida” blir broten av med jamne mellomrom av utdrag av brevet dei har skrive til David – brev med tankar og minne om David.

DET EG LIKTE GODT:
- originalt og ”nytt” konsept for ei bok; noko eg ikkje har lese liknanande av før
- ein enorm menneskeleg g psykologisk forståelse og innsikt frå forfattaraen si side; ein kjenner igjen dei menneskelege karakteristikka; dei gode, dei vonde, dei flaue, tabu-tankane, ”galne” tankar.
- Spennande og tankevekkande
- interessant å sjå korleis David blir måla fram av dei andre sine tankar og minne. Og dette får ein til å sjølv reflektere litt på kven en er – korleis andre ser ein vs korleis ein ser på seg sjølv.
- det er ikkje noko fasit eller svar her på kven David er. Lesaren får sjølv danne seg eit bilete og eg ser føre meg at ingen sit igjen med heilt det same inntrykket av mannen David.
- Nettopp dette (punktet over) gjer også at dette er ei bok eg kan få lyst til å lese igjen seinare; for eg tipper at eg ved ein ny gjennomlesing vil tillegge karakteren David endå nokre nye karaktertrekk.
-
DET EG LIKTE LITT MINDRE:
- boka tek føre seg tre svært ulike karakterar, og alle desse tre skal skrive brev; då sakna eg ein tydelegare skillnad mellom karakterane. Skrivestilen er svært lik, språket og ordvalet er også veldig likt. For meg blei det tydeleg at det var ein forfattar som har skrive breva og ikkje karakterene i boka – for, treffer ein verkeleg på tre ”tilfeldige” menneske i den store verda som skriver så bra og som formulerer seg så likt?
- Dette samme poenget– språkvalet og formuleringar – er også noko eg syntes ødela litt når det gjaldt å følgje karakterane i no-tid; også her er skrivestilen veldig lik for kvar karakter. Måten tankane deirar blir skildra på, måten kjenseler kjem fram på .. det er så likt hos alle dei tre. Det blir nok ekstra synleg fordi det er skrive i første person. Alle tre karakterane fortel frå ”eg”-perspektivet, og hos alle tre er det tatt i bruk same slags verkemiddel – mellom anna gjentakningar og repetisjon.
For min del gjorde dette at det blei vanskelegare å sjå skilandene mellom dei tre karakterane; dei framstår (for meg) som likare enn dei er. Språket gjer at dei framstår ganske like, medan innhaldet og det som kjem fram gjer at ein veit at dei overhodet ikkje er like i det heile tatt.
- over tid; nesten tre hundre sider – blei det litt slitsamt å lese dette. Lange setningar, utallige komma. Skjønner jo at dette er virkemiddel og det fungerer (for det meste) veldig fint for å visekorleis dei ulike tankane utspelar seg, korleis assossiasjonar dukkar opp osv. Men når det heile vegen er skrive slik, som eit oppgulp av tankar og kjensler, blir det rett og slett litt for mykje av det gode. I mi audmjuke meining ville det gjort seg godt om det innimellom blei brote litt opp, at vi som lesarar i blant kunne få servert nokre kortare setningar, noko litt meir presist enn ”berre” lange tankebanar.

Denne mannen kan å krangle. Har skjelden lest bøker hvor krangling og konflikter innen famillien er beskrevet på en så troverdig måte.

Tung...så innmari tung å lese! Er det blylodd festet på hver side? Det tok meg i alle fall en evighet å lese de knappe 300 sidene. Jeg vet ikke om det er nynorsken som er grunnen, men jeg likte ikke denne boken.

Når sant skal sies, så treffer den noen sider av meg som jeg kjenner meg litt igjen i.

Tiller skriver, i alle fall i denne boken, med få punktum. Han deler opp setningene med overdreven bruk av komma. Jeg liker ikke det. Middels karakter fra meg.

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.

Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:

Bøker jeg har satt stor pris på av ulike grunner: ble sugd inn i historier, drømte meg bort, reiste langt, kjente verden på kroppen, ble opplyst, gråt, lo, ble skremt, ble rørt, ble et litt bedre menneske og angrer ikke på en eneste side.

Liker å lage lister og spesielt fra A til Å. Noen bokstaver er enkle å velge, andre så alt for mange gode alternativer, men ingen forfattere fikk være med to ganger. Ser jeg mangler noen bokstaver på slutten (Øya kommer ikke med av den grunn), men det betyr bare at jeg har noe å jobbe med...

Er vel ikkje så mykje meir å seie?

Bøker som er i samme gata som "En moderne familie" av Helga Flatland

Jeg ble inspirert til å lage denne lista da jeg leste Kerstin Ekmans Hendelser ved vann - lite visste jeg at hovedpersonen på et tidspunkt skulle ta veien til min hjemby! Dette fikk meg på tanker om andre bøker som har Namsos som "bi-person".. Lista er temmelig mager ennå, men jeg håper flere kan trå til og hjelpe meg ;)

Emosjonelle bøker, med karakterar som legg ut på vandring inn i ukjend terreng, ofte etter ei slags krise.

På tide å legge opp en leseplan for 2012.
Obs, denne listen er mest for min egen del...

Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.