2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt. Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar. Den refereres stadig til i populærkulturen. «Et slør av sentimentalitet og nostalgi hviler over klassikeren Det vokser et tre i Brooklyn. En rørende bok full av fortvilelse og håp, romantikk og drømmer – og bøttevis med X-faktor.» Tom Egeland, VG «Det vokser et tre i Brooklyn er en av de beste bøkene jeg har lest i mitt liv.» Liv Gade, Bokinspirator Norli «En svært rørende roman, og en ærlig og ektefølt en. Den treffer selve kjernen i livet … Hvis du ikke leser Det vokser et tre i Brooklyn, vil du være én erfaring fattigere.» New York Times
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788205481664
EAN 9788205481664
Omtalt tid 1900-1945
Språk Bokmål
Sider 518
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).
Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.
Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.
Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.
Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.
Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.
"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.
Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)
Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...
Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".
"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)
Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.
Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...
Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.
Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...
Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.
Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!
For en vakker roman! Dette er en oppvekstroman der handlingen er lagt til begynnelsen av 1900- tallet i Brooklyn. Om sterke kvinneskikkelser, fattigdom, oppvekst, alkoholisme, familieliv, kjærlighet, klassereise og om å leve den amerikanske drømmen
En nydelig bok om oppvekstvilkårene like etter århundreskiftet. I starten virket boken som en serie små anekdoter som jeg synes ble litt oppstykket, men når man kom inn i fortellerstilen kan man ikke unngå å bli glad i Francie og forsvinne inn i miljøet. Koste meg!
For en nydelig bok! Ikke en hel masse action, men hele boken var bare herlig.
Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye "happy ending", men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.
Nydelig :-)
Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.
Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.
Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.
Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.
Forferdelig kjedelig. Styr unna. Søtsuppe uten handling
I 1912 er Francie 11 år. Hun bor i Brooklyn med foreldrene og den et år yngre broren, Neeley. Det beste hun vet er å lese, og hun er en hyppig gjest på biblioteket. Familien har ikke råd til å kjøpe nye bøker. Stort sett lever de på gammelt brød, som moren får til å lage de deiligste ting av. Katie Nolan er fantasifull med både matlaging, og det å få pengene til å strekke til. Ektemannen, Johnny, drikker mer enn han jobber, så noen må ta tak i ting. Francie elsker familien og nabolaget, men har en drøm om en dag å gå over den magiske Brooklyn Bridge, til den andre siden av byen. Der de rike og vakre bor. En annen drøm er å bli forfatter, og mye klokere enn hun er. Det er nok av analfabeter i familien.
Varm og god historie, som ble utgitt for første gang i 1943. Kåret til en av de beste bøkene fra 1900-tallet.
Det er ikke til å komme fra at hun er en dårlig pike. Når hun dør vil sjelen hennes vandre i skjærsilden til evig tid. Jeg har ofte sagt det til henne, men da svarer hun bare at den i så fall ikke vil mangle selskap.
From that time on, the world was hers for the reading. She would never be lonely again, never miss the lack of intimate friends. Books became her friends and there was one for every mood. There was poetry for quiet companionship. There was adventure when she tired of quiet hours. There would be love stories when she came into adolescence and when she wanted to feel a closeness to someone she could read a biography. On that day when she first knew she could read, she made a vow to read one book a day as long as she lived.
Folk tror bestandig at lykke er noe fjernt og uoppnåelig, tenkte Frankie. Og allikevel er det rart hvor lite det skal til: Et sted i ly når det regner - en kopp sterk kaffe hvis en er nedfor - en sigarett eller en god bok- eller det å være sammen med den en elsker. Alt slikt skaper lykke.
"Så var hun endelig hjemme, og tiden var inne for å gjøre det hun hadde gledet seg til hele uka: Å sitte i branntrappen. Hun la et lite teppe der, tok puten fra sengen sin og stilte den opp mot jernsprinklene. Heldigvis var det is i isskapet. Hun hakket av en liten bit og la den i et glass med vann. De rosa og hvite peppermyntedropsene hun hadde kjøpt om formiddagen, ble anbrakt i en liten skål; det var en sprekk i den, men fargen var pen og blå. Hun satte glasset, skålen og boken i vinduskarmen og klatret ut i branntrappen. Straks hun kom ut dit, var det som å bo i et tre. Ingen over eller under henne eller på den andre siden av gaten kunne se henne. Men hun kunne kikke ut gjennom løvverket og se alt"................."Francie trakk inn den varme luften, iakttok løvets dansende skygger, spiste av godteriet og nippet til det kalde vannet mens hun leste i boken."
Dette jeg ser nå , tenkte hun, kommer jeg aldri til å få se mer på denne måten. Merkelig hvor klart en ser all ting siste gang.
Hva var det bestemor Rommely hadde sagt: En skal alltid se på en ting som om det enten er første eller siste gang en ser den.
Alt som skjedde for siste gang, bar noe av dødens bitterhet i seg. Dette jeg ser nå, tenkte hun, skal jeg aldri se igjen. Hvor klart ser man ikke noe når man ser det for siste gang; som et forsterkende lys er blitt rettet mot det. Og man sørger fordi man ikke trykket det tettere til seg når man hadde det hver eneste dag.
'Jeg nærmer meg slett ikke overgangsalderen,' sa Sissy indignert. 'For det første, er jeg altfor ung, og for det andre ville jeg aldri finne meg i det.'
Biblioteket var lite og gammelt og medtatt. Francie syntes det var herlig. Det ga henne den samme gode følelsen som å gå i kirken. Hun skjøv døren opp og gikk inn. Hun likte lukten av slitte skinnbind blandet med lim og blekk fra nyfylte stempelputer bedre enn hun likte lukten av brennende røkelse ved høymesse.
Francie trodde at alle bøkene i hele verden fantes i dette biblioteket, og hun hadde planer om å lese alle bøkene i verden. Hun leste én bok om dagen i alfabetisk rekkefølge og hoppet ikke over de som var tørre og kjedelige.
"Dear God," she prayed, "let me be something every minute of every hour of my life. Let me be gay; let me be sad. Let me be cold; let me be warm. Let me be hungry ... have too much to eat. Let me be ragged or well dressed. Let me be sincere--be deceitful. Let me be truthful; let me be a liar. Let me be honorable and let me sin. Only let me be something every blessed minute. And when I sleep, let me dream all the time so that not one piece of living is ever lost."
"Kjære Gud," ba hun, "la meg være NOE hvert minutt av hver time hele livet. La meg være glad; la meg være trist. La meg være kald; la meg være varm. La meg være sulten...ha for mye å spise. La meg være fillete eller velkledd. La meg være oppriktig - være bedragersk. La meg være sannferdig; la meg være en løgner. La meg være redelig og la meg synde. Så lenge du lar meg være NOE hvert evige minutt. Og når jeg sover, la meg drømme hele tiden så ikke den minste lille bit av det å leve går tapt."
I Norge ble Brooklyn kjent for sitt betydelige innslag av nordmenn og norsk-amerikanere, men det er nå historie. Det norske sjømannshospitalet hvor jeg selv ble født er forlengst borte. Men egentlig er Brooklyn en svært mangfoldig bydel, og det preger også bøkene som har denne delen av New York som ramme om historien. Flere av dem dreier seg nettopp om innvandrere og deres etterkommere, polakker, jøder, egyptere, som alle forsøker å finne sin egen plass i det amerikanske samfunnet.
(Nesten) alle bøkene som Rory Gilmore i serien "Gilmore Girls" leste eller nevnte!
Sommerens ferie langs østkysten må ha et litterært følge. Kanskje ikke bare med klassiske «on the road»-bøker, men med litterære smakebiter fra hver stat vi besøker. Ruten går gjennom følgende stater:
- New York
- Pennsylvania
- Maryland
- Virginia
- North Carolina
- Tennessee
- South Carolina
- Georgia
- Florida
Er glad i bøker, men livet kommer i veien.
Nå er det null unnskyldninger, for jeg vil lese mer!
Her er bøkene som skal inspirere mitt sinn i 2020
Har du sans for de virkelig gode fortellingene, de som handler om både livets lys- og skyggesider, og som ofte er befolket med utrolige karakterer som svømmer motstrøms? Da er kanskje disse bøkene noe for deg!
Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!
En kommende tur til New York har gitt inspirasjon til å sette sammen en liste over klassikere som har denne storbyen som scene.
Leseutfordring for 2016 fra Pop Sugar, mest for moro skyld. Ideen var å fylle flest mulig av punktene med uleste bøker fra egen bokhylle og ønskeliste i den grad det lot seg gjøre. Jeg kom gjennom 40 av 41 bøker i 2016. Siste boken, Wonderboy, ble med meg inn i nyåret.
Takk for innspill fra andre bokelskere her inne til aktuelle bøker:)
Ved årsskiftet satt jeg som mål å lese variert, både med hensyn til geografi, genre og epoker.
Mål:
- Minimum to bøker fra Sør-Amerika
- minimum en bok fra henholdsvis Afrika og Asia
- Minimum en bok fra hver av de amerikanske statene vi skal besøke i sommer oversikt (da vi enda trodde 2020 skulle være normalt)
- Minimum en bok fra de siste århundrene
- Minimum to bøker fra 2020
- Minimum en diktsamling
- Minimum en novellesamling
- Minimum to bøker av en Nobelprisvinner
- Minimum to prisvinnende bøker