Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket.

I denne vakre lille romanen fikk jeg kjennskap til en del av den amerikanske historien jeg ikke hadde hørt om før. Et lite blogginnlegg om romanen

en spesiell historie,veldig lærerik! visste ingenting om hvordan japanere ble behandlet i usa under andre verdenskrig,les og lær!

Denne boka har jeg bevisst styrt utenom i mange år, da kjærlighetshistorier ikke fenger meg helt, selv om jeg er en romantiker av rang, - bevares! Da en venninne så gavmidt skjenket meg boka som ekstrajulegave, måtte jeg bare begynne å lese, og la det være sagt med en gang; det er en rørende historie. Vel, den kunne vært veldig rørende. Jeg synes imidlertid forfatteren ikke makter å nå helt inn til hjerterota mi, - om det er språket eller personbeskrivelsene skal være usagt, men den " gikk ikke helt inn" for å bruke fotballspråket...
Tematikken derimot, er særdeles interessant.
Jeg har ikke lest bøker som har tatt for seg tilsvarende vinkling, godt foret opp på stakkars-amerikaner-syndromet som jeg har vært, gjennom utallige filmer om Pearl Harbor. Dette var nytt friskt og spennende, men forfatteren kunne gjort det til så mye mer. Synes nå jeg da.
Terningtrilling på nyåret gir......... en treer.

Boken går veldig langsomt frem men for meg ble den allikevel en pageturner. Skildrer møtet mellom en kinesisk gutt og en japansk jente i Seattle under 2 verdenskrig og guttens ungdomsopprør mot far. I tillegg foregår handlingen i 1986. Gir innblikk i kinesisk kultur men ikke minst den interneringen som foregikk av amerikanske japanere under krigsåren. Et stykke historie og en kjærlighetsfortelling ispedd litt jazz. Den kinesiske gutten ( og flere medhan) bar buttons med "jeg er kineser" for å ikke bli blandet sammen med japanere. Isabel Allendes bok "den japanske elskeren" er også innom interneringen av amerikanske japanere i den tidsperioden.

Dette er en av de bøkene jeg falt pladask for og som fortjener å stå på min favorittliste. Jeg synes boken er nydelig og samtidig er en bok jeg lærte mye historie av. Den er debutromanen til amerikaneren Jamie Ford og er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.

Rammefortellingen er lagt til 1980-tallet, da Henry, den kinesisk-amerikanske hovedpersonen, er vitne til at et avstengt hotell åpnes i Seattle. Opp av kjelleren hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Søt historie, blir litt flat siden det er en amerikaner som beskriver japanske forhold, han har det ikke nok "under huden".

Som 12 åring møter kinesiske Henry japanske Keiko på den hvite skolen i Seattle. Året er 1942, Pearl Harbour har "hendt" og japanere er uglesett. På skolen blir de begge mobbet, men finner trøst i hverandre, og Henry blir litt om senn forelsket. Henrys foreldre er veldig tradisjonelle, og sterke motstandere av alt japansk, så Henry kan kun betro seg til saksofonisten Sheldon. Da den japanske befolkningen i byen blir tvangsflyttet til interneringsleire andre steder i landet, skilles Henry og Keiko, men Henry lover å vente på Keiko så lenge han må.

Over 40 år senere er Henry enkemann med en voksen sønn. Det eneste minnet som står igjen i byen etter den japanske befolkningen er Hotell Panama. Den nye eieren har funnet mangfoldige eiendeler i kjelleren, og det er tydelig at alt dette har tilhørt japanerne som måtte flytte fra Seattle. Blant kofferter, bilder og papirer viser den nye hotelleieren fram en japansk parasoll, som Henry kjenner igjen som Keikos... Minnene strømmer på for Henry, og spørsmålene lar ham ikke i fred. Lever Keiko ennå? Hvor bor hun i så fall? Husker hun ham?

En fascinerende bok med historisk bakteppe som er vel verdt å få med seg!

Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".

Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.

Kjell Risvik er ein av dei verkeleg store oversetterane vi har i Noreg, han har oversett ifrå spansk, portugisisk, katalansk, italiensk, fransk, tysk, engelsk og hebraisk, samt 6 andre språk. Her er lagt til nokon av dei han har oversatt for å vise hans repetoir. Det må nemnast at hans sambuar Kari Risvik også har bidratt ein del.

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.

Bokomslag har vært omtalt her inne før. Muligens har det også vært laget lister over "trendy" bokomslag fra de siste ti- tolv åra. Hvordan skapes slike trender, montro? Denne lista inneholder et flertall oversatte bøker, mange svært populære, som alle har omslag som viser en eller flere personer i kontrast mot en bakgrunn; ofte er de på veg ut av bildet. Har noen pønsket ut at slike omslag fremmer salget?

Bøker som på en eller annen måte beveget meg.

Bøker som har cover som får meg iallefall til å lese baksiden av boka i butikken/biblioteket. (Blå og rød nyanser er tydeligvis nøkkelen når det gjelder meg!)

Her er bøkene jeg har rukket å lese i 2010. Har ikke tatt med pensumbøker..

Selv om ordtaket sier at man ikke skal dømme boka etter omslaget, tillater jeg meg å dømme (noen) bøker etter tittelen. Her er bøker jeg ønsker å lese/har lest, utelukkende fordi jeg liker tittelen.

Både helt nye bøker som jeg leste for første gang i 2010 og ble tatt med storm av, og gamle favorittbøker som ble lest på nytt.

Her er min oversikt over bøker jeg har lest i 2010. Listen lages mest for min egen del. Jeg liker å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har likt/ikke likt i jakten på nye leseopplevelser.