2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Denne selvbiografien utkom etter forfatterens død i 1942 og blir betraktet som høydepunktet i hans livsverk. Boka er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.
Omtale fra forlaget
Denne selvbiografien utkom etter forfatterens død i 1942 og blir betraktet som høydepunktet i hans livsverk. Boka er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1993
Format Innbundet
ISBN13 9788203172830
EAN 9788203172830
Omtalt person Stefan Zweig
Språk Bokmål
Sider 335
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.
Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).
"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!
Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:
"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."
Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:
"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.
Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."
Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte orden igjen. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.
Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:
"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."
Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ...
For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.
"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ...
Dette er utvilsomt en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Verden av i går er en unik kilde til innsikt i europeisk kultur i perioden fra slutten av 1800-tallet og frem til annen verdenskrig, og undertittelen En europeers erindringer kunne ikke ha passet bedre. Jeg oppfatter boken som en "hyllest" til det frie, liberale og fordomsfrie kulturmennesket, og med kjennskap til Zweigs liv, verdier og tankesett er det mulig å forstå hans tragiske skjebne. Jeg sier ikke noe mer om boken, men slutter meg i stedet til Rose Maries solide bokomtale.
Et dokument over verdenskrigenes uhyggelige forvarsler og langsomme begynnelser, og om vennskapet på tvers av nasjoner som ble kjørt likesom umerkelig i avgrunnen. Jeg leste denne skremt, men av de riktige grunnene - ut av den humanismen som resonnerer i meg selv og som Zweig her ensom gir orde for i et Europa i asker. Svært tankevekkende. Finstemt og flytende prosa. Vid og samtidig dyptpløyende innføring i det 19. århundre, fra et østerriksk sinnelag og blikk man ikke så gjerne ser, som er noe ganske annet enn det typisk tyske.
I fire måneder, gjennom koronavåren 2020, har jeg lest meg hundre år tilbake til verden av i går. Jeg har hatt boken på øret på mine turer i fjæra mens våren brøt fram rundt meg, og parallelt har jeg også lest boka (etter at jeg oppdaget den i en eske i boden). Dette er en bok som trenger litt langsom lesing og opphold for refleksjon.
Zweig ble født inn i en jødisk familie i Wien i 1881, i byen med en "lidenskapelig trang til kulturliv", der teaterskuespillerne var opphøyd til de største forbilder og teaterprogrammet ble lest først av alt når man åpnet avisen. Zweig blir etterhvert en kosmopolitt som reiser vidt i Europa og Russland og blir kjent med alle samtidens fremste forfattere og kunstnere. Rundt 1910 får verden en ny rytme, forteller Zweig; verden blir friere. Forfatterne (i hvert fall dem Zweig var knyttet til) er opptatt av fred og humanisme, samarbeid og åndelig forening i Europa. Zweig så en viktig rolle for kulturen for et åpent Europa - ikke på det politiske plan (Zweig var lite opptatt av politikk), men på det åndelige plan.
Den nye selvtilliten i Europa førte imidlertid også til et begjær etter ekspansjon utløsende for 1. verdenskrig og det første alvorlige tilbakesteg for det forente Europa. Zweig beskriver veldig sterkt de harde etterkrigsårene i Salzburg. Blant annet om "Hamstringen"; folk som dro til bygdene og kjøpte opp det de kunne få av mat og innbo og solgte dette dyrt i byene.
Så følger et tiår med fred og økende tillit, inntil Hitler tar makten i Tyskland etterfulgt av nedtellingen til det absolutte nullpunkt i årene 1934 til 1940. Fascismens og nazismens råhet og voldsmentalitet, hvor kom den fra? Zweig peker på at det største mistak var at Wilsons plan ikke ble gjennomført. "Hans ide var å gi de små nasjoner frihet og selvstendighet,men han forsto at denne frihet og selvstendighet bare kunne bli varig hvis alle store og små stater ble knyttet sammen i en høyere enhet". Det totale folkesamband. "Det første de nyskapte småstatene foretok seg var å intrigere mot hverandre og å sloss om ørsmå landområder". Zweig ser hva som må komme og flytter i 1934 til London der han begynner å skrive denne boken. Han og hans ulykkelige generasjon må se alle håp om fred og kulturelle vennskap i Europa knust, ikke bare i èn verdenskrig, men i to.
Det imponerer meg hvor bereiste de fremste forfatterne var på denne tiden, før 1. verdenskrig. De så det som en nødvendighet å bryte opp fra stedene de vokste opp og reise ut og bosette seg i Europa hvor de kunne hente inspirasjon fra andre kunstnere og så verdien i forbrødring. For det er brødrene det handler om. De kvinnelige kunstnerne er ikke viet noen plass hos Zweig. Han nevner vennskap med Johan Bojer i Paris, men ikke Cora Sandel, for eksempel. Nå var ikke Sandel kjent som forfatter på den tiden, men at Zweig i høyden nevner bare en eller to kvinnelige forfattere i hele boken er ganske påfallende. Han gifter seg endog med en, men heller ikke hun er navngitt.
Zweig er forøvrig svært beskjeden med å skrive om privatlivet sitt. Boken er mer en kulturhistorie enn en selvbiografi. Vi blir ikke egentlig kjent med personen Stefan. Så jeg Googlet meg frem til at han innledet et forhold til Friderike Burger i 1912, som han giftet seg med åtte år senere. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 1934 flytter Stefan til London, mens Friderike er igjen i Salzburg. I mai samme år ansetter han (Char)Lotte Altmann som sekretær. De innleder et forhold. I 1938 flykter Friderike til Paris, men heller ikke der er et trygt; i 1940 flykter hun og (de voksne) barna til Amerika - via Lisboa, med Stefans hjelp. Han og Lotte gifter seg i 1939 og legger bryllupsreisen til Portugal. I 1941 til 1942 bor Stefan og Lotte i Brasil. Resten vet vi. Friderike skriver senere en selvbiografi om sitt liv med Stefan, der Lotte visstnok blir nærmest skvist bort av historien.
Zweig er blitt kritisert for ikke å opponere mot Hitler-riket i 30-årene, men boken "Verden av i går" er det sterkeste vitnesbyrd om hans standpunkt og om alt som gikk tapt med nazismens innmarsj.
Akk, ja, enkelte ting var virkelig bedre i gamle dager. Stefan Zweig var i sin tid en av kontinentets mest leste forfattere. Han skrev adskillelig mange romaner og mindre verker, og ikke minst drama. Her i Norge er han kanskje mest kjent for ''I følelsenes vold'' og ''Sjakknovelle'', begge for ørig fabelaktige verk.
I ''Verden av i går'' erindrer Zweig livet rndt århundreskiftet og frem til Hitlers erobring av makten og den uunngåelige verdenskrigen. Zweig er ganske apolitisk, men det hindrer ham ikke i å hylle det forgagne Østerrike-Ungarn. Et rike som var et multietnisk, kosmopolitisk imperium hvor det hersket fred og ro i alle årene keiser Franz Joseph regjerte. Her kunne til og med jødene leve i fred uten sjikane fra hverken myndighet og sivilbefolkning. Men kan himmelriket på jord noen gang vare særlig lenge? Akk, nei, for i 1914 falt hele verden sammen i en altomfattende voldshandling som i ettertid ble kjent som selve Krigen. Etter dette ballet elendighetene seg på, som en slags gresk ulykke. Vi kenner til verdenshistorien, men det interssante i disse memoarene er Zweigs møter med Verhaeren, Rolland, Rodin, og de andre store kunstnerne som engang har levd. Rent prosaisk er memoarene lettflytende, prosaen er klar, og sidene blas om i et raskt tempo, akkurat som veddeløpsbanen.
Anbefales!
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Stemmen fra fortiden er for meg svært levende. Boken er kanskje spesielt viktig i dag når menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten nok en gang er under press i Europa.
En klassiker i verdenslitteraturen - ja.
Her er store muligheter for innsikt og refleksjon over Europas skjebne - det som var og der vi endte opp, og boka er fremdeles aktuell. Hva har framtiden for oss med de strømninger som er i tiden nå?
"I år er det 70 år siden «Verden av i går» kom ut, men innholdet er ubehagelig aktuelt", skriver Aftenposten i 2011. "Verden av i går" - Zweigs inderlige fortvilelse over Europas skjebne kommer som en reaksjon på Hitler-Tysklands innmarsj i Polen september 1939. "Verden av i går" som har undertittelen «En europeers erindringer» er skrevet i Brasil i 1940-41, mens nazistene og nasjonalismen rev i stykker Zweigs siste håp om et grenseløst europeisk, demokratisk fellesskap.
Zweig var født inn i en velstående jødisk familie i 1881 vokste han opp i Wien, en by han kom til å elske og hvor det «ingen steder var lettere å være europeer».
Zweig forstår at han ikke kan forbli i Østerrike. Han må i eksil fordi han er jøde og avskyr det totalitæres vesen. Fra utlendighet ser han sitt kjære Europa gå opp i flammer og etter å ha fullført Verden av i går , tar han sitt liv i Brasil i 1942.
Jeg sitter og leser Verden av i går og merker at jeg så gjerne skulle ha trøstet Zweig og fortalt ham at det går ikke så verst med hans Europa, tross alt.
Min utgave fra 2014 av «Verden av i går» er et gjenopptrykk av Inger og Anders Hagerups gode oversettelse fra 1948. Noe modernisert i språkformen sier forlaget, men her og der heter det fortsatt Neapel, Prag og lettisk for Napoli, Praha og latvisk. Men slike gammelmodigheter stenger ikke for en medrivende fortelling om Sentraleuropa fra 1890-årene til 1940. Zweig er en strålende beretter enten han skriver begeistret om mennesker han har møtt eller skildrer menneskelige tragedier som følge av krig og politiske forfølgelser. Boka er full av motsetninger. På den ene side har to verdenskriger ødelagt det Europa Zweig hadde så store forhåpninger til, på den annen side kommer han tidlig inn på at det var sider ved det gamle samfunnet han gjerne så forsvant, som puggeskolen og en forkvaklet seksualmoral. Det beste ved boka er nok likevel portrettene av medforfattere som Rilke og Romain Rolland, skulptøren Auguste Rodin, komponisten Richard Strauss og ikke minst Sigmund Freud på slutten av boka.
Verden av i går ligner på verden av idag,men bare hvis du ser langt avgårde. Et lærestykke, en kulturgjennomgang, en persongjennomgang med namedropping i god forstand. Her treffer du notabilitetene fra europeisk historie med lange adjektivbetegnelser for hvordan Zweig opplever dem. Hans smerte, hans uvitenhet, hans følsomhet blir lagt på bordet - skånselløst. Du skjønner at det er mye du ikke fikk med deg av hva som skjedde fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 2.verdenskrigs tyngste tider. Særlig kommer skillet frem mellom livet til de priviligerte og "de andre" og det bildet de har av hverandre - hatet, frykten, likegyldigheten, uforståenheten, lidelsen og den forferdelige gjenopprettings- eller rettferdighetsbestrebelsen.
Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene.
Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.
De fleste kan ikke la være å fortelle alt det de vet; de forelsker seg i hver vellykket linje og prøver å virke dypere og mer vidsynt enn de egentlig er. Min ærgjerrighet er alltid å vite mer enn det som sies.
... det er bare i de første ungdomsår en synes tilfeldighet og skjebne er det samme. Siden har jeg lært at ens egentlige livsvei er avgjort innenfra; selv om vår vei synes å føre oss langt bort fra våre ønsker, så når vi likevel til slutt vår virkelige bestemmelse.
Og der satt jeg på mitt værelse som alle andre, vergeløs som en flue og maktesløs som en snegl, mens det gjaldt liv og død, gjaldt mitt innerste jeg og min fremtid, gjaldt tankene som ble til i min hjerne, mine fødte og ufødte planer, min dag og min natt, min vilje, min eiendom, hele min tilværelse.
Ingenting er mer skadelig for et åndsmenneske enn mangelen på motstand.
Teknikkens erobringer gjør mennesket til herre over naturens hemmeligste krefter, men en kunne fristes til å si at naturen tar en grusom hevn ved at fremskrittene fyller menneskets sjel med uro. Teknikken har ikke brakt noen verre forbannelse over oss enn at den hindrer oss i å flykte fra nutiden, om det så bare er for et lite øyeblikk. Tidligere slekter kunne i katastrofetider flykte ut i ensomhet og ødemark. Det er blitt vår skjebne å vite og føle alt ondt på jorden i samme time og sekund som det skjer.
... det skulle gå noen år før jeg forstod at prøvelser kaller på ens beste egenskaper. Forfølgelser og ensomhet herder og styrker en, dersom en ikke bryter sammen under dem. Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.
Men det skulle gå noen år før jeg også forstod at prøvelser kaller på ens beste egenskaper. Forfølgelser og ensomhet herder og styrker en, dersom en ikke bryter sammen under dem. Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.
Jeg blir helt utmattet av disse menneskene som spytter sine følelser ut som blod. Derfor foretrekker jeg russere i ganske små doser, akkurat som likør." Rainer Maria Rilke sitert etter Stefan Zweig
Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!
I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?
Europa
Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende land.
Målet er å lese bøker fra hele verden - Her er bøker fra Europa. Forslag mottas gjerne :)
Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.
født 28. november 1881 i Wien,
død 23. februar 1942 i Petrópolis ved Rio de Janeiro
Wikipedia
Veldig glad i fantasy - så her en liste over litt mer virkelighetsnært, som har ligget litt vel lenge i boksamlingen urørt.
Har du lyst å være med på denne leseutfordingen, finner du gruppen på her:
Leseutfordring - gruppe på Facebook
1. Bok utgitt i 2019
2. Bok du har stående som du ikke har lest ferdig
3. Krim eller grøsser
4. Bok der hovedpersonen er et barn
5. Bok du har fått tips om i Leseutfordringsgruppen
6. Bok som handler om et urfolk
7. Bok om eller basert på en virkelig hendelse
8. Bok det er referert til i en annen bok
9. Bok fra en annen verdensdel
10. Bok som er en del av en serie
11. En bok av en Nobelprisvinner
12. Bok med et personnavn i tittelen
13. Bok på over 600 sider
14. Bok fra Oprah's Book Club liste
15. Bok hvor et dyr har en viktig rolle i handlingen
16. Bok med en matrett i tittelen
17. Nonsenslitteratur
18. Bok skrevet fra flere synspunkt
19. Bok med en person/personer du ser avbildet bakfra på coveret
20. En Bookcrossing bok
21. En historisk roman
22. Bok med myter eller legender
23. En avdød forfatters siste bok
24. Bok du har lånt
25. Bok hvor musikk spiller en viktig rolle
En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.
Bare en leseliste for min egen ubehjelpelighet, men gjerne kom med innspill, særlig om poesi.