Det synger i gresset

av (forfatter) og Eli Krog (gjendikter).

Gyldendal 2007 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.84 (97 terningkast.)

466 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Dette er historien om en hvit kvinne som fra et sorgløst, tomt byliv havner i et håpløst ekteskap med en farmer, en av de "fattige hvite" i det som nå er Zimbabwe. Hun går langsomt til grunne, og etterhvert hater hun livet på farmen og menneskene som omgir henne. Desillusjonert involverer hun seg med en av de fargede arbeiderne på farmen, og maktkampen som utspiller seg dem imellom, illustrerer de sterke motsetningene som har preget sørlige Afrika.

Omtale fra forlaget

Doris Lessing debuterte som romanforfatter med 'Det synger i gresset' i 1950. Boken var kontroversiell og regnes fortsatt blant hennes aller beste verker.

Fra Morgenbladet 5. november 1951:

«Det kom en bok i England i mai i fjor som vakte betydelig oppsikt. For det første var den skrevet av en helt ukjent utlending, en stenografdame fra Syd-Afrika, og for det annet behandlet den så oppriktig og avslørende kampforholdet mellom de hvite og sorte i Syd-Afrika at man stusset. I løpet av 3 måneder måtte forlaget trykke 5 opplag. Det forteller litt om bokens mottagelse.»


Den ukjente utlendingen var Doris Lessing (f. 1919), og boken var Det synger i gresset. Temaet for denne debutromanen var så ømtålig at hun flyttet til Storbritannia for å finne et forlag som ville gi den ut. Også der vakte den stor oppsikt, og ble etter hvert oversatt til en rekke språk. I Norge kom den ut i 1951.

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2007

Format Innbundet

ISBN13 9788205382381

EAN 9788205382381

Omtalt sted Sør-Afrika

Språk Bokmål

Sider 217

Utgave 3

Tildelt litteraturpris Bastianprisen. Voksen 1952

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

18 53 21 3 1 1

Bokomtaler

«En tredveårig hvit kvinne fra Rhodesia kom til London i 1949 og utga sin første roman, Det synger i gresset, som var refusert på flere afrikanske forlag.

Kvinnen het Doris Lessing, hun var født i Persia, men faren, en engelsk bankfunksjonær, ville leve et liv nærmere naturen og ble farmer i Rhodesia.

Doris Lessing har altså inngående kjennskap til det emnet som ble begynnelsen på hennes forfatterskap: De hvite bøndenes skjebne i Afrika, undertrykkelsen av de svarte, motsetningen mellom svart og hvit.

Denne første romanen hennes fikk en strengt realistisk form, men i et intervju mange år senere sier hun at hun efter hvert oppdaget hvordan også realisme har en dobbelt bunn. Det tilsynelatende virkelighetsnære kan ha symbolsk betydning. Spenningen mellom den hvite, golde Mary og den truende, meget levende svarte tjeneren hennes er kanhende noe mer enn spenningen mellom sort og hvit. Det kan også være spenningen mellom det goldt bevisste og det skapende, frodige, ubevisste i menneskesinnet.

Lessing fikk suksess med debutromanen. Den engelske litteraturhistorikeren Walter Allen kalte den «en av de beste ‘første romanene’ i vår tid». Boken ble oversatt til norsk alt året etter.»

Sitatet over er fra etterordet i eksemplaret jeg har lest og lånt av biblioteket. 189 sider.

Jeg er etter hvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker, noen av dem er rett og slett gått ut på dato synes jeg. Men romanen Det synger i gresset skuffet ikke, tvert om. Jeg synes den har noe tidløst over seg.

«Lenge før mordet stilte dem i en særklasse, snakket folk om Turners på den harde, likeglade måten en gjerne bruker når det gjelder outsidere og forbrytere. Turners var dårlig likt, enda bare noen få av naboene hadde truffet dem eller sett dem. Hva var det ved dem folk ikke likte? Det var simpelthen det at de «holdt seg for seg sjøl». De kom aldri på tilstelningene eller dansemoroene eller gymkhana'ne. Det var vel noe de skammet seg over, tenkte folk flest. Det var ikke riktig av dem å isolere seg på den måten, det var en fornærmelse mot de andre i distriktet. Hadde de kanskje noe å være så hovne for? Tenk Turners! Slik som de hadde det! Huset deres var jo ikke stort mer enn en kasse - ja, det kunne gå an som en overgang, men Turners hadde jo slått seg til der for godt! Selv enkelte av de innfødte (men gudskjelov ikke mange) hadde like bra hus. Og så dårlig inntrykk som det gjorde på de innfødte at hvite folk bodde på det viset!»

Det er Mary Turner som er funnet drept. Den en svarte tjeneren, Moses, har tilstått drapet. Det var arbeiderne til ektemannen Dick Turner som varslet naboen Charlie Slatter om at Mary var funnet drept på verandaen.

«Jo mer en tenker på saken, jo underligere blir den. Ikke selve mordet, men folks reaksjon. De syntes synd på Dick Turner og var samtidig forbitret på Mary, som om hun var et ekkelt og urent menneske, som simpelthen fortjente å bli myrdet. Men de spurte aldri om noe.

De må for eksempel ha lurt på hvem «var spesielle korrespondent » var. Det måtte være en i distriktet som hadde sendt nyheten til avisen, for den var ikke avfattet på vanlig avisspråk. Men hvem? Marston, agronomen, forlot distriktet straks etter mordet. Denham, politiinspektøren, kunne ha skrevet rent privat til avisen, men det var lite sannsynlig. Gjensto bare Charlie Slatter som visste mer om Turners enn noen annen, og som var hos dem den dagen mordet fant sted. Det var han som praktisk talt ledet hele saken. Selv politiinspektøren bøyde seg for ham. Og det syntes alle var rett og riktig. For hvem angikk det, om ikke de hvite farmerne, at et fjollet fruentimmer lot seg myrde av en innfødt, av grunner som folk nok kunne ha sine tanker om, men aldri i livet ville snakke høyt om? Alt sto jo på spill, deres utkomme, deres familier, selve deres tilværelse.

Men for en utenforstående ser det underlig ut at Slatter fikk lov til å ta hand om saken og bestemme alt, uten at noen blandet seg i det.»

Romanen er ingen kriminalhistorie. Men sakte men sikkert får vi vite Mary Turners vei til undergangen. I det ligger en spenning. Hun som etter å ha vokst opp i fattigdom klarer å få seg en tilværelse der hun trives i jobben på kontor i byen. Men de vennene hun har skal vise seg å være de som med sitt snakk som hun overhører får henne til å tvile på at det livet hun har er verdt å leve. Hun velger å gifte seg med Dick og flytte ut i huset med bølgeblikktaket. I den dirrende heten. Dick som ikke trives med et liv i byen. Som ikke har noen fremdrift. Jobber og jobber på den lille farmen uten noe annet resultat enn fattigdom og gjeld. Charlie Slatter går og sikler på jordbrukslandet Dick har. Mary som lar sin frustrasjon gå ut over tjenerne. Og når Dick blir syk er det arbeiderne som får unngjelde.

Jeg synes romanen rommer mer enn den hvite rase mot den svarte, og ondskapen i den. Hvorfor velger enkelte mennesker et liv som går rett mot undergangen. Særlig Mary som hadde karet seg ut av barndommens fattigdom, hvordan kan hun la ondsinnet sladder ødelegge et liv der hun hun nyter en velregulert tilværelse. Vel er det for noen et tomt liv hun levde. Men det livet hun gikk inn i ble noe mye verre. Tosomheten som ekteparet lever under.

Det synger i gresset var en intens roman og til tider krevende. En roman som jeg vil huske fremover.

Om hvordan romanen ble til skriver hun i selvbiografien Skyggevandring:

«Jeg sa opp sekretærjobben i advokatfirma i i Salisbury og sa jeg skulle skrive en roman, siden jeg på et eller annet tidspunkt måtte slutte å snakke om det og gjøre det. Dessuten hadde jeg innsett at de ideelle betingelsene - ensomhet, tid, frihet fra bekymringer - aldri ville inntreffe. Hva skulle jeg skrive? Jeg hadde mange ideer til en bok. Det som interesserer meg nå, er hvordan jeg satt og gikk rundt og rundt i rommet og falt i staver - en helt nødvendig prosess - og tok tiden til hjelp, og alt dette av instinkt. Av de mange ideene skilte én seg ut . . . vokste seg sterkere . . . Jeg husket snakket på verandaene, opphavet til tusen mulige historier, jeg husket det lille avisutklippet jeg hadde gjemt på i alle disse årene. Og slik ble Det synger i gresset til. Debutromaner er som oftest selvbiografiske. Det synger i gresset var ikke det. Dick Turner, farmeren det gikk dårlig for, var en figur jeg hadde sett hele mitt liv. Bare et mindretall av de hvite farmerne lyktes; for de fleste gikk det dårlig. Noen strevde videre, og mislyktes, i årevis. Noen hatet landet. Noen elsket det, som Dick Turner. Noen var idealistiske - som min far, som hvis han hadde vært farmer nå, ville ha foraktet kunstgjødsel, plantevernmidler, avlinger som utarmer jorden, og ville ha vernet om fugler og dyr. Mary Turner tok jeg fra en kvinne jeg hadde kjent i mange år, en av jentene på Sportsklubben. Når vi dro ut i bushen på piknik, eller bare for å være i bushen, sitte i den, puste den inn - mange hvite i byen gjorde dette, som om byen bare var en sørgelig nødvendighet, mens det var i bushen de hørte hjemme – pleide denne kvinnen, som forble en jente til hun var godt over førti, en god kamerat, alle menns snille søster, å sitte på en stor sten, med føttene trukket opp fra bakken, sitte med armene stramt rundt knærne og myse over dem for å se om en maur eller en kameleon eller en bille krøp opp på buksene hennes. Hvis hun var så redd for bushen, hvorfor ble hun da med på disse piknikene? Det var fordi hun var en god kamerat og alltid gjorde det andre gjorde og ville ha henne til å gjøre. Hun var et utpreget bymenneske, fortrolig med gater, pene, temmede hager . . . Jeg så på henne og lurte på hva i all verden hun ville gjøre hvis hun ved et skjebnens lune skulle havne på en farm, ikke en av de nye, store, velstående farmene, men en farm som kjempet for å overleve, som farmer jeg hadde sett, og jeg gikk gjennom navnene på de fattige farmerne i hodet, og så de grunne murstensverandaene, bølgeblikktakene som utvidet seg og trakk seg sammen i varmen og kulden, støvet, sikadenes skingrende sang . . . og plutselig hadde jeg det, jeg hadde henne, jeg hadde Mary Turner, kvinnen som avskydde bushen og de innfødte, og som hatet alle naturlige prosesser, hatet sex, likte å være ren og velstelt, alltid i nystrøket kjole, med et bånd i småpikehåret til selskaps.»

Omtalen er kopiert fra bloggen min Tones bokmerke

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mary lever et relativt sorgløst og overfladisk liv på midten av 1900-tallet i en by, i det som i dag kalles Zimbabwe. Hun er stenograf, hvilket gjør henne økonomisk uavhengig. Verken kjærligheten eller nærhet til andre opptar henne noe særlig, og heller ikke det at venninnene gifter seg og får barn, stresser henne. Helt til hun ved en tilfeldighet overhører vennenes nedlatende beskrivelse av henne som kvinne; hvor håpløs hun er, at hun aldri kommer til å bli gift slik som HUN er osv. Med ett blir det svært viktig for henne å bli gift.

Nokså tilfeldig er det Dick hun gifter seg med, en fattig hvit farmer. Plutselig befinner hun seg langt ute i ødemarken sammen med et for henne fremmed menneske. Ekteskapet blir ikke slik hun hadde forestilt seg, og fattigdommen setter store begrensninger mht. hennes valgmuligheter. Da Dick blir syk og hun er nødt til å ta ansvar for farmen, oppdager hun i tillegg at mannen hun har giftet seg med er fullstendig udugelig. Mary vil bare vekk, men hun har ikke en gang penger til å stelle seg så pass at hun faktisk kan få en jobb. Ingen vil ansette henne slik som hun ser ut.

Forholdet mellom de svarte og hvite beskrives på en sjokkerende måte. Rasismen er utbredt. Moses jobber som tjener for Mary og Dick. Fordi han har vokst opp ved en misjonsstasjon, er han både oppegående og bevisst sin egen verdi som menneske. Dette er meget provoserende for de hvite.

Mary forakter de svarte, men pga. ensomhet samt avstanden til Dick, den eneste hun kunne ha funnet støtte hos, tiltrekker Moses henne som mann. I datidens Zimbabwe var dette helt uhørt. Sakte men sikkert går Mary også fullstendig til grunne.

Denne boka krøp under huden på meg. Ikke bare er boka glitrende skrevet, men historien er betagende. Jeg vekslet mellom å mislike Mary og synes synd på henne. Ektemannen Dick er også offer for omstendighetene. Han er godheten selv, men får absolutt ingenting til. Denne boka var altfor tynn!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg var fenget av historien fra første stund. Jeg satt med så mange spørsmål allerede etter de første setningene at jeg nesten ble utålmodig etter å få vite hva som hadde hendt med denne Mary. Jeg må si det er merkelig hvordan sympatien min gled over fra den ene personen til den andre i denne boka. Likte du Mississippi av Hillary Jordan, vil du kanskje like denne bedre.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Selv om deres ekteskap var mislykket og det ikke var noen virkelig forståelse mellom dem, hadde han vent seg til den dobbelte ensomheten som er felles for alle ekteskap.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

selv en dagdrømmer må ha en kjerne av håp.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

for henne som for folk flest var det ikke noen sammenheng mellom det hun sa og det hun følte

Godt sagt! (5) Varsle Svar

det er mange mennesker som ikke vil ha «det beste i livet»: mange for hvem «det beste» er blitt forgiftet fra begynnelsen av.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg er ikke ensom, sa Mary sannferdig. Ensomhet, tenkte hun, det er vel å lengte etter andre mennesker.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

De har så vakre titler... som fløyel og sommernetter.


Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg har vasket og ryddet blant bøkene mine og har sitte og lest titler. Utrolig mange fine :) Her er noen favoritter fra bøkene mine.


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Leste bøker fra Afrika og/eller med afrikansk forfatter.


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Alle disse bøker som kom inn i mit hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel!

Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!

Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.


Godt sagt! (4) Varsle Svar

14 kvinner har gjennom tidene vunnet Nobelprisen i litteratur. Sammen med Beathe skal jeg lese dem alle sammen.


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Martha Quest" av Doris Lessing
  • "Sommeren før mørket" av Doris Lessing
  • "Den gode terrorist" av Doris Lessing
  • "Den gylne notatbok. Bd. 2" av Doris Lessing
  • "Den gylne notatbok. Bd. 1" av Doris Lessing
  • "Tistlene brenner" av Yasar Kemal
  • "Det femte barnet" av Doris Lessing
  • "Sangen om Salomon" av Toni Morrison
  • "Lykkens datter" av Alice Hoffman
  • "Fjorten dager før frostnettene" av Sigurd Hoel
  • "Aftenstjernen" av Dea Trier Mørch
  • "Det grådige hjerte" av Bjørg Vik
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver