Bokelskere.no

Da jeg leste denne for mange, mange år siden, husker jeg at jeg ble veldig skuffet, og brydde meg ikke om å lese flere bøker av Doris Lessing.

Etter at hun fikk nobelprisen leste jeg boka på nytt. Det måtte være noe der som jeg ikke helt fikk med meg! Jeg ser godt hva jeg ikke likte den gangen, man kommer ikke under huden på hovedpersonen, det hele virker litt overfladisk. Men om man tenker realistisk skrivemåte og mennesketyper, blir lesningen veldig interessant, ser jeg nå. Jeg fikk en helt ny opplevelse av boka og er blitt nysgjerrig på Lessings forfatterskap.

Denne boka er faktisk en av mine favoritter! Og det er mange lag i historien, som ikke finnes overfladisk i det hele tatt. Forventninger til kvinnerollen og ekteskapet, klasseskille, rasisme, det den gang uhørte i et forhold mellom en hvit kvinne og en farget mann etc. En helt annen sak er at samtidig som jeg syntes synd på kvinnen, likte jeg henne ikke noe særlig. Hun var så hard. Men så tenkte jeg at man må jo bli hard av et slikt liv - ellers risikerer man å bukke under. Jeg tror Doris Lessing har hatt et hav av kunnskap om forholdene i et afrikansk land for i det hele tatt å klare å skrive en slik bok! Den ser tilsynelatende nokså enkel ut, men er like fullt svært kompleks.

Et gjensyn med Doris Lessing - repeterte denne nå nettopp.
Romanen gjorde enda sterkere inntrykk på meg i dag,
enn da jeg leste den første gang for mange, mange år siden.
En forfatter som fortjener sin plass på Nobel-pris-vinner-listen.Som du sier, Rose-Marie - "det er mange lag i historien", ja, hun tar opp mange temaer her.....og mye har fortsatt sin aktualitet.
(Blogget litt på den)

Er akkurat ferdig med å lese boka og overfladisk er vel det siste ordet jeg ville ha brukt her.
Den havner ikke blant favorittene men det kommer vel mest av at den var for dyp til å kunne fordøyes helt etter kun en lesing

Jeg elsker Shikastabøkene og ble veldig begeistret for Det femte barnet. Jeg har også forsøkt å lese andre bøker av Lessing, men ingen av dem fenget.

Det første jeg leste av Doris Lessing var hele Children of Violence-serien (den som starter med Martha Quest), og i forhold til den var Det synger i gresset både veldig mye lettere å lese, og nokså mye dårligere. Jeg syntes også den ble litt overflatisk, men ikke dermed sagt at jeg syntes den var dårlig! Snarere var den en liten nedtur etter den uhyre komplekse og dype Violence-serien.

I følge min far, som har lest mesteparten av Lessings forfatterskap, er Det synger i gresset i bunnsjiktet (pappa liker "Shikasta-serien" best, men den har jeg ikke lest -- enda). Selv har jeg bare lest, i tillegg til dem jeg har nevnt før, Det femte barnet, og den er også en kort og lettlest bok - men atskillig bedre enn Det synger i gresset, mye nifsere og eklere (litt i stil med Rosemary's baby, men litt mere realistisk). Hvorfor Det synger i gresset er en av Lessings kjenteste bøker, vet jeg ikke (det er vel en grunn), men det er teit å bare lese denne, bli skuffet og dermed slå fast at Lessing ikke er noe særlig. Children of Violence er lang og tar tid å lese, men det er verdt det og verdt en Nobelpris også.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du i ditt svar til Sissel slår fast at det er teit å bare lese denne boka, bli skuffet og ikke lese noe mer - når hele poenget i hennes innlegg er at hun faktisk leste den om gjen, ble fascinert og så har bestemt seg for å lese mer ...

Den type opplevelse som Sissel skisserer her, kan jeg nevne for egen del i fleng. Det er så morsomt når man senere i livet tar opp igjen en forfatter man trodde man var ferdig med, og så plutselig "ser lyset"!

Det er godt mulig at "Det synger i gresset" er Lessings dårligste bok - jeg har selv lest for lite av henne til å ha noen formening om dette - men jeg vil på det sterkeste ta avstand fra at boka er dårlig. Den var nok mye mer kontroversiell den gangen den kom ut (i 1950 eller 51), og godt er det for det betyr jo at verden tross alt har gått fremover! Like fullt mener jeg at den har noe å fortelle oss fremdeles den dag i dag. Man skal ikke lenger enn til USA, hvor det å vise et kjærlighetsforhold mellom en hvit og en farget på film, skaper bølger ... Tenk det!

Årsaken til at den er så kjent er at hun skrev om problemene i Sør-Afrika såpass tidlig, vil jeg tro. Dette var jo lenge før aparteid ble fordømt av en hel verden.

Det hender forresten ofte at jeg ikke leser flere bøker av en forfatter dersom den første boka ikke fenger. Du må gjerne synes det "teit", men det er så enormt mange forfattere jeg vil stifte bekjentskap med, så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese!

Jeg hadde mitt første møte med Doris Lessing i fjor, og det var med Det synger i gresset. Jeg synes det var en fantastisk bok. Hun har en nerve som jeg synes er fascinerende. Og så er det noe med bildene hennes – jeg får mange sterke bilder av det hun skriver og alt er så nært. Husk at dette er debuten hennes.

Kanskje det er som Lesley Hazelton skriver i en artikkel i New York Times: ”Doris Lessing is the kind of writer who has followers, not just readers”.

Jeg har lest flere bøker av henne siden og er dypt forelska.

Jeg er i gang med Martha Quest nå og den er veldig god! Hvem vet, kanskje jeg blir en "follower" etter hvert?

denne er mitt første møte med Doris Lessing, og jeg vil ikke si at jeg er "skuffet" (ikke lest ferdig enda) men jeg merker at boken er litt treig og tung å lese selv om det er en kort roman fordi :

a) en tragedie som begynner med slutten, stort sett bare elendighet, innbitt sinne og kvelende hete. puh. orker ikke mange sidene av gangen kjenner jeg.

b) Er det bare meg eller gjennomgår Mary en litt VEL stor personlighetsforandring ved å bli gift og flytte ut i bushen? Syns hun var fryktelig tam, kald og naiv i første del der hun bor i byen, for så å bli en tyrranisk hissigpropp i det hun må bo på gården? Skjønner at det er et poeng i seg selv at hun forandrer seg slik men syns det ble litt for mye til at det er troverdig.

Når det er sagt så tror jeg likevel at jeg kommer til å lande på at jeg likte denne boken, fordi den er jo ikke dårlig skrevet og jeg liker historien, tematikken og det politiske, vil prøve meg på en annen Lessing etter denne!

nå er jeg nesten ferdig med "the grass is singing" - og der den i starten var seig ble den mer og mer medrivende etterhvert, blir nok mer Lessing på meg og.