Omtale fra forlaget
Marías siste roman Forelskelsene kom ut i Spania i april i fjor. Siden har boka solgt nærmere 150 000 eksemplarer i Spania, og knapt vært ute av bestselgerlistene. Forelskelsene er et nytt høydepunkt i Marias forfatterskap: en særegen beretning om kjærlighetens gåter og skjebnens makt. For første gang har Marías valgt en kvinnelig hovedperson: MaríaDolz klarer ikke bli kvitt tanken på det stormlykkelige paret Desvern, som hun nettopp møtte. Særlig ikke når hun kommer over bildet av den forelskede Miguel Desvern død i avisen. Hva var meningen med den lykkelige historien om de to? Og enda vanskeligere: Er forelskelse i det hele tatt en god ting for oss mennesker? Forelskelsene ble kåret blant årets beste bøker i en rekke spanske aviser og tidsskrifter i 2011, og vant prisen som Årets bok i 2011 i storavisen El Pais.
Forlag Press
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788275475297
EAN 9788275475297
Språk Bokmål
Sider 335
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Marias skriver med en så betagende og innsmigrende fortellerstemme at du umiddelbart blir interessert i hans romanunivers og vil lese mer og mer.
Historien i Forelskene er i seg selv veldig fascinerende og utmerker seg ved at hver gang du tror at det nærmer seg en avrunding så kastes forløpet inn i helt nye og uventede retninger. Det som imidlertid hever boka langt over den kronologiske rett fram-fortellingen er det kresne språket og ikke minst de litterære og eksistensielle diskusjonene som hovedpersonene fører med hverandre.
I det ytre er Forelskene en krimroman som søker svar på spørsmålet Hvem gjorde det?,
Men det boka egentlig gjør et forsøk på å besvare er hva er kjærlighet?, hva er døden?, hva er litteratur?
Kan vi forstå kjærlighetens brutale rekkevidde?
Er det ikke egentlig å en befrielse å dø?
Kan vi forstå oss selv gjennom å lese romaner?
Det siste spørsmålet kan jeg utvetydig svare bekreftende på etter å ha lest Forelskene. De to første besvarer Javier Marias på en tankevekkende - og urovekkende - måte.
PS! For de som på forhånd har lest Marias sin kortroman Ond natur (utgitt av Gyldendal i 2012) har han lagt inn et fantastisk litterært vink. Slikt kan bare en forfatter av Nobel-format få til.
Sterkt anbefalt!
Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk.
Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka.
I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?
Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:
"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)
Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Men hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ...
Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?
Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marías bøker blir oversatt - fort!
Denne boken har alt; troverdige personskildringer, spenningsdrevet handling, og nitidig boring i temaer som sorterer under både etikk og psykologi.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Vet De, kjære venn, at i vårt samfunn finnes det tre menn som ikke kan bedømme verden: presten, legen og lovens mann? De kler seg i sort, kanskje fordi de bærer sorg over alle de tapte dydene, over alle de tapte illusjonene. Den mest ulykkelige av dem alle er advokaten." Når folk henvender seg til presten, forklarer han, gjør de det med skyldfølelse, med anger, med overbevisninger som får frem det beste i dem og vekker en forståelig interesse for mellommannen, noe som på et vis trøster og lindrer dennes hjerte. "Men vi advokater", og her leste Diaz-Varela høyt for meg på spansk fra romanens siste side, etter alt å dømme oversatte han på stående fot, det var ikke det at han hadde utferdiget en versjon på forhånd, "vi ser de samme ondskapsfulle følelsene gjenta seg, ingenting korrigerer dem, våre kontorer er kloakker som ikke kan rengjøres. Hva har jeg ikke fått rede på ved å utøve mitt yrke! ..."
Jeg ønsker å være der han er, og det eneste området hvor jeg vet at vi er sammen, er i fortiden, i det som ikke er og likevel har vært. Han er allerede fortid, mens jeg, derimot, er nåtid.
Tross alt er det ingen som kommer til å dømme meg, det finnes ingen vitner til tankene mine.
Det er en annen av ulempene ved å lide under en ulykke: Virkningene varer mye lenger hos den som må tåle dem, enn tålmodigheten varer hos dem som viser seg villig til å være der å lytte, deltakelsen er aldri like helhjertet når det begynner å bli monotont.
.... å lukte ham, å få et glimt av ham, å fornemme ham, så lenge han ennå er et sted i horisonten og ikke har forsvunnet helt, så lenge vi ennå ikke kan se, i det fjerne, støvskyen som virvler opp under føttene hans som flykter.