2018
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen. Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt. Tingrettsdommer Peter Malm lever et tilbaketrukket liv og sysler med sine små prosjekter på fritiden. Det siste han ønsker er å få oppmerksomhet på grunn av denne saken. I flere lykkelige år var Nicolai Berge kjæreste med Gry, Arve Storefjelds datter. Så gjorde hun det slutt. Nå er hun død. Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste. Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788203362583
EAN 9788203362583
Språk Bokmål
Sider 378
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.
I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!
AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...
"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)
Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.
I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!
I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.
I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.
Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?
"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)
Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.
"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)
Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.
I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.
"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)
Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?
"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)
Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?
Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...
Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.
En fryd å lese, på alle mulige måter. Stilsikkert språk, som rammer inn de tre forskjellige stemmene på en troverdig, mesterlig måte. Det er stor kunst å nærme seg dette temaet på den måten Kjærstad gjør det. Nok en gang viser han at litteraturen trenger ham. Man blir oppslukt, engasjert og trollbundet - slik stor litteratur gjør. Høstens utgivelse er så absolutt på høyde med Jonas Wergeland-triologien!
Jan Kjærstad er en forfatter folk har et sterkt forhold til. Elsk/hat. Jeg tror ikke så mange befinner seg midt mellom. Berge går i vante Kjærstad-spor. Liker du Kjærstads bøker, liker du denne også.
Hovedpersonen Nicolai Berge blir arrestert etter at fem personer blir funnet drept i ei hytte i Nordmarka. Han er en semi-offentlig politisk outsider og forfatter/blogger med bakgrunn fra Arbeiderpartiet. Romanen forteller Berges historie belyst gjennom en journalist, en dommer og Berge selv.
Blant de drepte er hans tidligere kjæreste Gry. Jan Kjærstads hovedverk er trilogien om Jonas Wergeland (utgitt 1993-99). De spant også rundt den mannlige hovedpersonens fascinasjon for en kvinne, med hennes død som omdreiningspunkt. "Å tenke stort" var mantraet i den trilogien, og Nicolai Berge er en litterær fetter av Jonas Wergeland. Som i mange Kjærstad-bøker spinner refleksjonene til Berge rundt imaginasjon, forestillingsevne, ønsket om å vri på vår oppfatning av virkeligheten, gjenstander med nesten magiske krefter osv.
Mange har kalt dette en fordekt roman om 22. juli-drapene. Jeg ser ikke helt den koblingen. Berge er langt unna drapsmannen i 2011, eneste fellestrekk er at det er Arbeiderpartiet som rammes i begge tilfellene. Nicolai Berge blir nesten en martyr på u-imaginasjonens norske alter, slik Kjærstad skriver ham fram, og avslutningen er utilfredsstillende. Jeg har et lite håp om at det kommer en bok nummer to og tre - det er nok av løse tråder å skrive videre på.
Uansett: Strålende bok som bare mangler det siste lille løftet.
Fem personer med tilknytning til hverandre og Arbeiderpartiet blir tatt av dage. Ikke på Utøya, den er eksotisk, men i Nordmarka.
Boka har tre fortellerstemmer som forteller sin historie, om sin tilknytning til de drepte.
Ei mesterlig skrevet bok om da Norge tapte sin uskyld. Liker veldig godt at virkeligheten blir subjektivt fortalt av forskjellige perspektiv. Forfatteren tok seg heldigvis tid nok til at vi ble skikkelig godt kjent med persongalleriet, men ikke så god tid at det sto i veien for dramaet, men han balanserte på kanten.
Denne boka har høstet mange høye terningkast, vil sikkert få mange priser - og vil bli stående som ei viktig bok, både for forfatteren og for de av oss som var samtidige med det utrolige som skjedde da Norge mistet sin uskyld.
Utrolig godt gjort å skrive om 22. juli uten å skrive om 22. juli. Det er så mye som er godr tenkt om norsk politikk, rettsvesen, media- og forlagsliv at det bare er å bli imponert. Godt grep å dele boka i tre med ulike synsvinkler. Likte nok de to første delene best, men alle funker!
Jan Kjærstads beste til nå! Kort og godt (og etter min mening sant!)
Denne hadde fått mye gode omtaler og fått mye ros. Jeg visste noen luende hva jeg gikk til på grunn medieomtale og bok kveld med Kjærstad. Den var vel skrevet, kunne vært i vår samtid og samtidig var mange gode poeng i roman som får oss til å tenke. Mye refleksjoner og tankespinn i denne boka. Vet virkelig ikke hva terningkast jeg skal gi. Skildringene var utrolige gode og jeg vil ikke at boken skulle slutte. En god bok som gir oss innsikt samfunn og andres tanker.
Vurderte flere ganger å legge denne bort. Tenkte den var for skarp, for politisk, for dyp, for intellektuell... For noe... For komplisert eller noe annet som gjorde st jeg ikke klarte å leve meg inn i boka og ikke ble engasjert... Men så kom del to av boka og Peter Malm fanget interessen ganske kjapt og jeg ble nysgjerrig på hans karakterer. Og derfra gikk det bare en vei og jeg slukte plutselig hele boka på ei helg. Og det sier en del for jeg er ikke den mest politisk engasjerte personen. Jeg følger med på nyhetene og har enkelte hjertesaker jeg brenner for men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid er så oppdatert på politiske og samfunnsmessige spørsmål som jeg kanskje burde. Dette til tross klarte jeg (omsider) å bli veldig glad i denne boka!
Et mord, eller fem da...., begås en kveld i august. Ofrene er AP-mannen Storen, hans kjæreste, Storens datter Gry (også hun en sentral skikkelse innenfor AP) Grys kjæreste og kjærestens datter. Dette forferdelige mordet påvirker hele nasjonen og vi følger tre av dem og får se hvordan denne saken berører dem på svært ulike måter. I tillegg til selve saken diskuteres en lang rekke aktuelle og spennende temaet som bla begrepet rettferdighet, skyld, straff, ansvar, skjebnen... Mm...
Boka er delt i tre hvor hver del har fokus på én hovedkarakter
Kort oppsummert
Boka reddes av del 2) Peter malm. Også karakteren Lev løfter boka mange hakk!(Jeg tror vi alle kjenner en slags Lev...?!)
Og del 3) leste jeg i ett jafs. Viktig bok! Og faktisk også veldig engasjerende. En veldig annerledes type krim. Særlig pluss for alle "undertemaene" som tas opp - skyldfølelse av å glede seg over terroren, en kriminal sak og tragedie som blir til underholdning, skyld, straff, rettferdighet,kjærlighet, sjalusi, makt. Temaene er mange og viktige. Jeg likte også de mer og mindre subtile referansene til diverse musikere, litteratur, filosofer og historiske hebdelser. Ofte blir det kjedelig og trått med mange slike referanser men her fungerte det utmerket og bidrog til å gi karakterene farge og karakteristikk
Hadde også sansen for språket - Gode formuleringer, og veldig gjennomført mtp at skrivestilen ble noe annerledes for de ulike delene i boka, altså passet det til den aktuelle karakteren. Jeg liker også å lære nye ord og her kom jeg over et par tre gode ord jeg ikke kunne fra før!
Fordi jeg brukte over hundre sider på å bli engasjert og fordi det til tider ble litt unødig snikksnakk.. Blir det en svak fremmer fra meg.
PS - Alt dette jeg skriver her er rene påstander uten bevis. Synsing og fagløse meninger ytret av en helt gjennomsnittlig Tjueniåring...
----videre tekst kan inneholde små "spoilere" ----
Korte tankar om:
Del 1) ine wang
godter seg over de mulighetene terrorsaken åpner for henne som journalist. Den river henne ut av den mørke avgrunnen hun har sittet fast i. Føler seg viktig igjen.
meeen.... Så ligger hun med intervjuobjektet sitt og oppdager at han sannsynligvis er morderen. Dette stanser ekstasen og rusen hun har kjent på og hun føler seg ganske flat og vet ikke lenger hvordan hun skal forholde seg til denne saken. Etter en del betenkingstid kontakter hun politiet anonymt.
*mot slutten ser vi endringer hos henne - blandt annet føler hun ikke lenger samme behov for å bli sett, til å skrive førstesiderssaker, til å bli anerkjent og rost. Heller ikke samme trang til å nå opp og frem i livet - slippe ut av bolig strøket som hun frem til nå har mislikt og følt seg litt for god for
Del 2) Peter Malm
--ergrer seg over terroren som forstyrrer n
Norges anonyme status og gjør landet synlig for verden. Setter ham ut av balansen han liker, eller som kanskje heller kan beskrive som faste rutiner og vaner som nesten kan sies å være tvangspreget. Terroren ødelegger også for skriveprosessen (han skriver bok). Terroren ødelegger for ham og for Norge.
--ines motsetning på flere punkt, særlig mtp å vil være usynlig og i fred
interessante tanker og synspunkt om rettferdighet.
--blir til slutt utnevnt som dommer i saken
3) Berge
den antatte drapsmannen og døde Grys ekskjæreste
kler klisjéen om at et menneske er som en løk - han har mange mange lag!
fremstår for andre som envis og sta, som sær og mislykket mtp å leve opp til forventingene han blir født inn i med to foreldre som begge var høyest involvert i AP.
jeg opplever ham som mye mer nyansert enn hva andre anser ham for å være
en mann som er misforstått av de fleste
virker også noe forstyrret - selv om han har sterke og solide meninger om mye finnes det også en del områder hvor han vingler enormt og virker ustabil - særlig de områder som berører andre mennesker og relasjoner.
*interessant slutt hvor han nærmest ser på d som sitt ansvar å påta seg skylden for noe han ikke har gjort
Norge rystes av 5 blodige drap på ei hytte i Nordmarka. Ofrene er kjente. Er det terror eller hevn? Politiet står maktesløse.
Vi følger tre personer som har eller får tilknytning til udåden.
Journalist Ine Wang har lenge følt seg i bakevja etter en strålende karrierestart. Mordene får henne fram i rampelyset igjen.
Tingrettsommer Peter Malm liker absolutt ikke rampelyset. Det beste han vet er å sitte i baren på Grand og å rusle i Slottsparken. Men etter hyttemordene krever offentligheten at han trer fram.
Nicolai Berge er ekskjæresten til en av de drepte, Gry. De to var drømmeparet, og ble spådd lysende politiske karrierer i Arbeiderpartiet. Så gjorde Gry det slutt med Nicolai Berge.
Knakende god bok med tre særegne fortellerstemmer. At denne grusomme handlingen, som omtales som terror, er lagt til 2008, gir en egen dimensjon til boka mtp det som skjedde i Oslo og på Utøya i 2011.
...og er det noe skjønnlitteraturen har lært meg, er det at det ikke finnes noen sannhet.
Når jeg har klart meg såpass bra som dommer (jeg holdt på å si: har kommet unna med det), skyldes det at jeg har lest så mye skjønnlitteratur, at jeg gjennom disse bøkene har fått en slags fundamental forståelse for de menneskelige vilkår.
[...] fordi jeg skjønte at det var lettere å skjule seg i bykjernen enn i utkanten, til og med i skogen. Bare mellom mange mennesker kan man bli usynlig.
"Hjertet er ikke av glass," sa hun, "hjertet er en muskel, det er en robust rakker."
For meg, for noen få mennesker, er kanskje friheten (eller burde jeg si ensomheten?) et større gode enn kjærligheten.
Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee.
Mennesket er jo i utgangspunktet ufritt. Iallefall på den måten at man verken har valgt foreldre, kjønn, utseende, land eller historisk øyeblikk. Det man har å sloss for ut over dette, er egentlig ubetydeligheter.
Noe å tenke over i disse dager:
"Vi later som om vi er en fri nasjon, at vi selv bestemmer våre vilkår, men i virkeligheten er vi en koloni underlagt et usynlig verdensomspennende imperium, vi er helt avhengige av den globale økonomiens luner, samt de siste krumspring innen den teknologiske utviklingen"
(Peter Malm, en karakter i "Berge")
Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ...
Alle er fornøyde. Alle skryter av systemet. Jeg ser for meg hvordan kommentatorene skriver at prosessen har vært forbilledlig. Men hvis man ikke når frem til sannheten - hvor imponerende er det da?
Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -
Legger inn bøker jeg vil lese og føle jeg burde å lese. Enten har tenkt å låne dem, kjøpe dem eller har den i hyllen ulest. Gi gjerne tips om du har noen gode bøker.
Bøker som får masse skryt og yatzy i seksere - uten at jeg helt skjønner hvorfor...
En leseutfordring med 25 bøker på Facebook
LESEUTFORDRING 2020
1. Bok utgitt i 2020: "Syng, gravløse, syng" av Jesmyn Ward
2. Bok anbefalt av lokale bokhandel: Henrik Falk av Vigdis Hjort
3: Bok på under 100 sider: "Verda er ein skandale" av Agnes Ravatn
4: Afrikansk forfatter: "Things fall apart" av Chinua Achebe
5: Vinner av Bokhandlerprisen: Tysteren av Jan-Erik Fjell
6: Bok du hadde tenkt å lese i 2019: "Stormfulle høgder" av Emily Bronte
7: Russisk klassiker: Idioten av Fjodor Dostojevskij
8: Favorittbok fra da du var barn/ ungdom: "To Kill A Mockingbird", by Harper Lee
9. Bok du ikke klarte legge fra deg: "Blodleie" av Johan Theorin
10: Bok av forfatter som har skrevet mer enn 20 bøkerKniv av Jo Nesbø
11: Bok med gult cover: "Dei vaknes løgnaktige liv" av Elena Ferrante
12: En bruktbok:: "Skumringstimen" av Johan Theorin
13: Bok der noen blir drept: "Gravrøys" av Johan Theorin
14: Bok med kart i: "Vestlandet" av Erlend O. Nødtvedt
15. Bok fra tiåret 2010-2019: "Dei sju dørene" av Agnes Ravatn
16: Bok med kosedyr på coveretFolk med angst av Fredrik Backman
17. Bok som ikke har en lykkelig slutt: "Medmenneske" av Olav Duun
18: En fantasyroman: Presens maskin av Gunnhild Øyehaug
19: Bok med fottøy i tittelen: Italienske sko av Henning Mankell
20: Bok med terningkast seks på coveret: Berge av Jan Kjærstad
21: Bok om psykisk helse: Three women av Lisa Taddeo
22: Bok som inneholder et oppdiktet språk: 1984 av George Orwell
23: Bok om sport: Vi mot dere av Fredrik Backman
24: En vinterbok: Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll
25: Bok om skeiv kjærlighet: "On Earth We're Briefly Gorgeous" av Ocean Vuong
Ei liste over alle bøker og lydbøker som slukes i år, samt korte kommentarar om kva eg syntes om dei