2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
MAX HANSEN er søvnløs i Midtvesten. Han er teaterinstruktør på turné tvers gjennom USA. Det kan være at han har blitt amerikaner. Han har ikke vært hjemme på over tjue år. HELST SKULLE HAN aldri forlatt stedet han ble født, en forstad til Stavanger hvor man fikk bråke så mye man orket mens fedrene var ute på plattformene i Nordsjøen og hvor stillheten la seg tung over husene når de kom tilbake. Men ingen får det de ønsker seg. MAX, MISCHA & TETOFFENSIVEN er en roman om anvendeligheten av vietnamesisk geriljateknikk i dagliglivet, om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem; om hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og jenter som ligner på Shelley Duvall; om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now. Men mer enn noe er det en roman om spørsmålet enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem? Anmelderne mener: "Sperr opp øynene! Her er en roman som satser stort og høyt og som strutter av fortellerglede, skarpe refleksjoner og dyp menneskekunnskap. (...) Brutalt dyktig gjort." Arne Hugo Stølan, VG "Mursteinsroman om krig, kjærlighet, flukt og kunst som tar pusten fra deg. (...) Harstad levendegjør de mest komplekse temaer med en litterær letthet, muntlighet og originalitet som gjør det til nærmest hypnotisk lesning." Cathrine Krøger, Dagbladet "Briljant koloss i spenn mellom Stavanger og USA, oppvekst, eksil, krig, kunst og kjærlighet." Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad "Storslått roman" Fartein Horgar, Adresseavisen "Ved hjelp av en elegant, elastisk sirkelkomposisjon og et språk som er fullt av originale, slående bilder og parallellføringer forteller Harstad ikke bare historien om flere enkeltskjebner, men også historien om et samfunn i sterk endring. (…) Jeg har bare én ting å si: Respekt!" Anne Merethe Prinos, Aftenposten "… et litterært løft av de sjeldne, og befester Harstads status som en av de ledende norske forfatterne i sin generasjon." Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet "Enestående epos (...) Johan Harstad klarer det nær umulige: å holde leserens glede og interesse like varm gjennom hele sin fabelaktige 1087-siders roman om kunst og ensomhet, krig og fred, i Amerika, Vietnam - og Stavanger." Gerd Elin Sandve, Dagsavisen "Lytt til Harstads fantastiske sang!" Astrid Fosvold, Vårt Land
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788205473140
EAN 9788205473140
Språk Bokmål
Sider 1082
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Først av alt: Dette er en mastodont av ei bok både i kvalitet og fysisk størrelse. Gjennom nesten 1100 sider følger vi livet til Max Hansen fra hans oppvekst i Stavanger og fram til midten av 30-årene hvor han har skapt seg et navn som teaterregissør i USA . Harstad besitter en fantastisk formidlingsevne og språkteft som det er vanskelig å finne ekvivalenter til i norsk litteratur, men å si at 1082 sider går som en lek vil være en sterk overdrivelse. Deler av beretningen har dog kvalitetene til en tradisjonell "pageturner" slik at man virkelig lurer på hvilken vending historien tar, men enkelte segmenter er så utbroderte og detaljrike at krattskogen av ord og bokstaver virker ugjennomtrengelig. Man finner alltid igjen stien man gikk på, men Harstad kunne glatt ha kuttet antall sider uten at det hadde gått på bekostning av framdriften i historien. Dette er uansett en ekstremt godt sammensydd historie som veksler mellom fortid og nåtid, ikke bare for bokas jeg-person, men også for en annen av fortellingens sentrale aktører. Dette er en krevende eksersis, men Harstad evner på imponerende vis å holde sitt publikum i ånde og interessert gjennom alle aktene. Det finnes bøker som etter at siste side er lest gjør at det føles som en nedtur å begynne på en ny bok. Dette er absolutt en slik.
Vidunderlig...
...er ikke et ord jeg bruker til vanlig. Jeg har kanskje brukt det muntlig en sjelden gang, men tror kanskje dette er første gang jeg skriver det. Vidunderlig, i følge Bokmålsordboka; uvanlig vakker, fantastisk. Og hvis jeg skulle forsøke å finne et ord som kunne beskrive denne boka måtte det bli nettopp dette - vidunderlig.
Hele omtalen + mye annet finner du på bloggen min, Bjørnebok.
Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.
Dette var en bok som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste at den hadde vunnet en godt skjult bokkåring og ble kåret til tiårets beste norske roman (en bokkåring jeg ALDRI hadde fått med meg hvis ikke Torill hadde laget en tråd med lenke til kåringen her inne). Jeg stemte på «Når landet mørknar» og «Leksikon om lys og mørke»; begge to meget! gode bøker, men etter å ha lest denne, skjønner jeg godt at den vant.
Jeg hadde nok stemt på den selv hvis jeg hadde lest den tidligere, og dette viser vel litt av svakheten ved slike konkurranser når de som stemmer bare har lest noen få av bøkene. Det blir vel som om at man skal kåre vinneren av en idrettskonkurranse etter å ha sett noen få av deltakerne i aksjon: «Sorry, Petter Northug. Du trenger ikke fullføre. Vi har allerede kåret en vinner.»
Jeg grubler litt over hvor urettferdig det er at slike bokskatter som dette kan ligge skjult i gresset uten at man oppdager dem; at det nærmest må tilfeldigheter til før man kommer over dem (samtidig som jeg ser at dette kanskje også er, paradoksalt nok, litt av sjarmen). Greit nok, jeg skal ta litt av skylden selv, men generelt sett er det for lite fokus på litteratur i Norge, synes jeg. Mens dårlige filmer, serier og stupide realityprogrammer ikke er til å unngå å vite om, forsvinner altså romaner som dette i skyggen av reklamene for disse.
Ok, dette ble kanskje noe litt annet enn en bokomtale. Uansett, for å oppsummere helt kort: Les denne! Terningkast 6!
En tour de force av en roman full av både reelle og fiktive referanser til popkultur, arkitektur og historie, om oppvekst, mellommenneskelige forhold; både de gode og de som ikke finner helt ut av det, rotløshet, tilhørighet, kunst, livet, tap, og om det som faktisk betyr noe i denne verden. Mest av alt en fantastisk bok, som både krever og gir. Anbefales varmt.
Man må jo bare bøye seg i støvet over denne boka som oser av kunnskap og skriveglede og ganske enkelt er imponerende, samtidig er jeg nok ikke helt bergtatt. Det ble rett og slett for langt og for detaljert og uten nerve når jeg ser tilbake på de 1000 sidene. Flott skrevet, mange dype refleksjoner rundt folk og samfunn som jeg likte veldig godt, men skulle nok ønsket meg en strammere komposisjon og litt mer sug i magen når jeg leste den.
Ser vi bort fra barndommen i Stavanger (der guttenes krigerske lek også minner om Carl Frode Tillers beskrivelse av det samme i Innsirkling) er dette en roman om å vokse opp i Amerika. Med Vietnamfilmen "Apokalypse nå" som et slags referansepunkt følger vi Max, kjæresten, venner og familie gjennom deres jungel - livet. Jeg liker omtrent alt med boka fordi det er en storslått, medrivende, lettlest og godt skrevet historie. Jeg tenkte imidlertid ikke mest på filmen "Apokalypse nå" når boka var på sitt beste, men på filmen "Ondt blod i Amerika". Det oppslukende kameratskapet mellom Max og Mordecai har driv/nerve som kan sammenlignes med Noodles og Max i "Ond blod...", og dette er fortellerkunst som berører fysisk. Ellers gikk jeg litt i surr til å begynne med da jeg samtidig hørte Lars Saabye Christensens "Magnet" på lydbok. Det er såvidt mange fellesnevnere i disse bøkene at historiene fløt i hverandre og skapte en litterær storfamilie. (Kan nærmest si at Harstad forteller en historien fra et ytre perspektiv mens Saabye Christensen forteller en historie fra et indre perspektiv, og at disse historiene møtes og hilser på hverandre innimellom.) Dersom jeg skal være litt negativ, så kan hovedpersonenes ulike kunstprosjekter føles noe oppkonstruert i lengden. På den annen side må det være lov til å skrå over enkelte partier når forfatteren innbyr til en slik lesemaraton. En maraton som ikke tar krefter, men gir nye krefter. Det er nå bare pocketen som ser veldig sliten ut etter å ha vært følgesvenn i første ferieuke. Saltvann, sand og sokrem har satt sine spor i varmen og boka har satt såpass gode spor i meg at den anbefales på det aller sommervarmeste.
Denne boka her var virkelig verdt å bruke all tid på. Må innrømme at jeg la den litt pga lengden og at andre bøker også ble lest. Likevel likte jeg denne veldig godt. Han binder sammen historien og det historiske binder roman godt sammen. Jeg er enig med mange at lengden på boka er for lang og kunne vært kortere. Boka hadde nok fått en terningkast seks om den var kortere. Den får terningkast fem av meg for historiske sammenbinding i selve roman og hvordan roman utvikler seg. Det var virkelig spennende og en fryd å lese. Godt skrive den inneholder mange fine skildringer av mennesker liv og anbefales videre.
Som lydbok er dette 43 timer timer med Jonathan Espolin-Johnsen sin behagelige stemme på øret, og for meg noe mer. Jeg valgte flere ganger å spole tilbake for å høre avsnitt lest igjen bare for å nyte de gode formuleringene, den særegne måten å beskrive noe på eller for virkelig å forstørre bildene Harstad klarer å skape i mitt indre.
Jeg leste i et intervju med forfatteren at han var oppsatt på å skrive det beste han kunne, og det vises! Boken er full av geniale beskrivelser, mye sagt med få ord og snedige metaforer. Det beste er at det virker så enkelt og ekte, jeg sitter ikke med følelsen av at forfatteren prøver å briljere eller imponere, det er Johan Harstads ingenium.
Mye kunne vært sagt om karakterene og handlingen, men jeg lar det bli med dette, bruk heller tiden på å lese boken :)
Harstad er min mann. Et verk verdt å lese!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.
Det finnes ingen steder å dra når man ikke vil annet enn å bli værende.
Folk flest er dørgende kjedelige hvis du bare gir dem nok tid til å bevise det.
Vi så ham bare noen ganger, sittende i hagen, halvt skjult bak hekken, sammen med moren sin og en person vi regnet med måtte være fra barnevernet, for hun hadde én lang og én kort øredobb og asymmetrisk frisyre i tillegg til at hun stort sett satt med hodet på skakke og snakket med en nesten uhyggelig lavmælt, men bestemt stemme.
Selvinnsikt, mine damer og herrer, er stikkordet her. Selvinnsikt nok til å innse at ens selvinnsikt er begrenset av de skitne, tilsmussede og upussede vinduene vi kaller øyne, lyden av realitetene dempet av isolasjonen og veggene vi kaller … forstanden.
Man kjøper seg ikke et stort hus, en stor leilighet, hvis man vil være sammen. Man kjøper seg en stor bolig hvis man unngå å se for mye til hverandre.
Eller: Han er allerede forelsket uten å ha noen å være forelsket i, det er bare en følelse, en sånn voldsom energi, en iboende forelskelse i ham som mangler adresse og eier, den ligger der parat, klar til å detonere.
Ofte har jeg tenkt at jeg var et barn av den siste generasjonen som trodde de utgjorde en forskjell; jeg tilhører den første generasjonen som forsto at vi ikke gjorde det.
For alt jeg vet, begikk jeg blunderen ved å gå hen og utvikle meg til et dørgende kjedelig menneske i hennes øyne. Til mitt forsvar: Folk flest er dørgende kjedelige hvis du bare gir dem nok tid til å bevise det.
Om nettene forsøker han å se for seg hvordan det vil bli å dø, det er ingen som har fortalt ham hvordan man gjør det, han vil bli nødt til å improvisere.
Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
Max, Mischa & Tetoffensiven er blitt kåret til Tiårets roman av leserne av BOK365 og juryen:
Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!
Bøker jeg har planer om å lese, men ikke eier enda. Jeg låner i hovedsak aldri bøker på biblioteket fordi jeg samler på bøker.
Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir