Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Sommeren 1948 bor 15 år gamle Trond og faren hans på ei seter ved ei elv nær grensa til Sverige. Der opplever han død og svik, noe som forandrer grunnlaget for livet hans. 67 år gammel har han flyttet ut til et lite hus ved en innsjø langt øst i landet, sammen med hunden sin. Hans nærmeste nabo viser seg å være en annen skadeskutt eldre mann med hund, en han kjente før, og som han må forholde seg til, og så begynner sommeren 1948 å plage ham.
Omtale fra forlaget
Trond var 15 år gammel sommeren 1948, han var på setra sammen med faren sin, og det han opplevde den sommeren - død, svik - skulle forandre grunnlaget for livet hans. 67 år gammel har han flyttet ut til et lite hus ved en innsjø langt øst i landet, sammen med hunden sin; han mistet sin andre kone for tre år siden. "
"Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden. Så mye kan jeg si. At det ikke har vært sjelden. Jeg har vært heldig."
" Hans nærmeste nabo viser seg å være en annen skadeskutt eldre mann med hund, en han kjente før, og som han må forholde seg til, og så begynner sommeren 1948 å plage ham.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2003
Format Innbundet
ISBN13 9788249500178
EAN 9788249500178
Språk Bokmål
Sider 246
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 2003 Kritikerprisen. Voksen 2003 Impac-prisen 2007
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ut og stjæle hester er ei forteljing om det å bli voksen, og om det å bli gamal. Forteljarstilen er lavmælt, og vekslar i hovudsak mellom forteljaren sine opplevingar som 15-åring på sommerferie i ei lita bygd nær grensa til Sverige i 1948, og forteljaren sine refleksjonar over daglege gjeremål og livet generelt i ei anna bygd han har flytta til som pensjonist.
1948-delen av forteljinga minner meg på mange måter om Knut Faldbakken sin Insektsommer. Ein ung bygut på bygde-ferie, opplevinga av nærleik til naturen, gryande seksualitet, vaklande venskap med ein jevnaldrande gut, konkurranse med ein vaksen familiemedlem om ei dame, og dramatiske hendingar som skiplar om på livet til dei involverte. No er det mange år sidan eg las Insektsommer, men eg opplever Petterson sin forteljing som enno litt meir dyster og lagnadstung.
Forholdet til faren er sentralt i forteljinga. Gjennom heile forteljinga uttrykker hovudpersonen ei nærmast grenselaus beundring for, og eit sårt sakn etter faren. Dette er i skrikande kontrast til den plassen forteljaren sjølv gir til sine eigne barn i livet sitt. Hovudpersonen reflekterer over mangt og mykje undervegs i boka, men ikkje ein einaste gang held han sine eigne ynskje om nærleik til faren opp mot den nærleiken han sjølv som far gir eller ikkje gir til sine eigne barn. Denne kontrasten er så underfortalt i boka at det ikkje er opplagt for meg at Petterson har meint at det var eit sentralt poeng i historia. Men for meg vart dette eit av dei sterkaste inntrykka etter at boka var ferdiglest.
I andre bokomtaler og diskusjonstrådar har enkelte holdt fram slutten av boka som litt skuffende. Eg kan til ein viss grad vere samd, eg opplevde slutten som ei avsporing frå resten av boka. Men samstundes så markerer den ein overgang frå ein fase av livet til ein annan, og slik sett så passa den godt. Og det ligg trass alt ein del livsvisdom i den siste setninga i boka.
Eg har ikkje lest noko av Petterson før, men denne boka gav meirsmak. Jeg nekter stend ulest i bokhylla, og forventningane til denne steig nok eit par hakk etter å ha lest Ut og stjæle hester.
Kan ikke se annet enn at denne er en smule oppskrytt, men for all del...
Per Petterson bruker et nydelig språk med herlige lange setninger, noe jeg pleier å si til mine elever at de helst bør unngå fordi språket kan bli tungt, og jeg ser på dem med et skrått blikk og klør meg på haka, og blikkene de sender tilbake minner meg om meg selv da jeg gikk på skolen og ikke forstod hvorfor ikke setningene kunne være lange; det fungerer nemlig noen ganger veldig bra, som i denne boka, men det er klart at ikke alle vil like lange setninger, for noen liker korte setninger, men da bør de kanskje prøve å lese denne boka likevel; da kan det hende de skifter litt mening, slik som jeg har gjort.
Boka anbefales på det varmeste!
Jeg forstår godt hvorfor denne boka fikk alle de prisene den har fått. Historien går kanskje litt tregt enkelte steder og det var for min del litt forvirrende når handlingen hoppet frem og tilbake, spesielt mot slutten. Men alle de nydelige omgivelsene, det spesielle språket som jeg vente meg så godt til etter hvert, og den rare følelsen av nostalgi gjør dette til en favorittbok for min del. Ble som alltid litt skuffet over slutten, men jeg blir sjeldent helt fornøyd med avslutningen av slike bøker. Muligens fordi jeg bare blir irritert over at historien er slutt, og akkurat nå vil jeg ikke at det skal komme i veien for den gode lesegleden jeg fikk.
Nostalgifølelsen kan forklares med at det meste foregikk på et øde sted så nære naturen. Om det er fordi jeg brukte mye av barndommen på hytta eller om det bare er menneskelig vet jeg ikke, men jeg kommer nok til å lese den igjen en dag. Jeg tror riktignok at en trenger litt tålmodighet og god tid for at en skal klare å nyte den fullt ut.
"Ut og stjæle hester" var mitt første møte med P Petterson og sjeldan (om nokon gong) har eg blitt så positivt overraska av ei bok... Eg forventa absolutt at boka skulle vera god, men SÅ god??? Nei, det venta eg ikkje. Boka er spennande, den er sterk, den er vakker, den er sår, den er levande... den har så masse.
Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!
Denne er pent skrevet. Fine skildringer av norsk natur og steder jeg kjenner igjen. Første gangen jeg leste denne la jeg den fra meg halvveis fordi jeg synes den var så treg. Hentet den opp igjen nå to år senere og synes den var ordentlig fin. Merker at bokstaven er under utvikling. Selv om det ikke skjer sånn voldsomt mye handlingsmessig så er det måten historien er fortalt og skildringene tegner bilder som gjør at jeg liker den veldig godt. Den skaper en god stemning.
Synes boka var veldig bra, fra første side frem til slutten, men syntes det ble en veldig brå slutt, syntes det manglet noe på slutten rett og slett, skulle gjerne likt å få visst litt mere... om hva som skjedde med Lars og faren og alle sammen... men alt i alt en veldig god bok
Leste den for annen gang. Enda bedre denne gangen. Et blogginnlegg om mine leseopplevelse finner du her
Noe av det kjedeligste og mest begredelige jeg har lest. Skjønner ikke hvorfor denne forfatteren blir geni-erklært og prisbelønnet.
Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er.
Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg.
Jeg la inn dette sitatet fordi jeg synes det beskriver hvordan vi mennesker stort sett forholder oss til hverandre: Vi utveksler overfladiske opplysninger, diskuterer litt og tror at vi kjenner hverandre. Og så lenge man ikke utleverer sitt indre «går man trygg».
Dette gjelder sikkert menn mer enn kvinner, da. :)
Vi har jo forskjellig hjerne, slik som Arthur påpeker gjennom å vise til denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=qEX4PVJG_4k
Jeg ser meg i speilet over vasken. Ansiktet der er ikke annerledes enn det jeg hadde venta å se ved fylte sjuogseksti år. Jeg er for så vidt i takt med meg sjøl. Om jeg liker det jeg ser, er et annet spørsmål.
Hun så på meg med blikket jeg alltid hadde frykta og sa:
- Du er jo bare én av mange. Hun satte seg opp og var naken og tung på den måten jeg kjente, og hun fylte meg med lede til langt opp i halsen og samtidig med skrekk, og jeg ropte:
- Ikke i mitt liv, og så begynte jeg å gråte, for jeg hadde visst at denne dagen en gang ville komme, og jeg forsto at det jeg var mest redd for i verden var å være han på Magrittes maleri som ser seg sjøl i speilet og ser rett inn i sin egen nakke, igjen og igjen.
Tidlig november. Klokka er ni. Kjøttmeisene smeller mot vinduet. Noen ganger flyr de svimle av gårde etter sammenstøtet, andre ganger faller de og blir liggende i nysnøen og kave før de kommer seg på vingene igjen. Jeg veit ikke hva jeg har som de vil ha.
-«Gjør det veldig vondt noe sted?» -«Egentlig ikke», sa jeg. - «Bare litt i sjela?» -«Litt, kanskje.» - «La det synke, Trond», sa han. -«La det bare ligge. Du kan ikke bruke det til noe.»
Ute har den blå timen begynt. Alt rykker nærmere; uthuset, skogkanten, sjøen over trærne, det er som om den farga lufta binder verden sammen og ingenting fins der ute bare én og én.
[...] og jeg lurer på om det er sånn en blir av å leve lenge aleine, at en bare begynner å snakke høyt midt i ei tankerekke, at forskjellen på å snakke og ikke snakke sakte viskes ut, at den evige, indre samtalen vi fører med oss sjøl glir over i den vi fører med de få menneskene vi fortsatt omgås, og når en lever aleine i altfor lang tid, blir linja som skiller det ene fra det andre utydelig, og du merker det ikke når du krysser den linja.
Så klatra vi opp den lille hellinga, [...] og gikk langs piggtrådgjerdet ved enga der graset sto høyt under flortynne tepper av dis og skulle snart slås og henges på hesjer og tørkes til høy i sola. Det var som å gå i vann opp til hoftene, men uten motstand, som i en drøm.
Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er. Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg.
Vi kom aldri til å gå sammen på den måten igjen. Da vi kom hjem til Oslo, falt hun tilbake i sin egen tyngde og forble den samme for resten av livet.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.
De senere årene har jeg hatt stort utbytte av å høre på de bøkene jeg selv har lest. Jeg er en glupsk leser, som mange ganger leser litt for fort når jeg har fått smaken på en bok. Når jeg lytter på lydbøker blir jeg tvunget til å ta det litt langsomt. Jeg sanser bøkene på en annen måte da, jeg trenger dypere i dem og fanger flere fasetter. Men de gode opplevelsene fordrer selvfølgelig ei god bok - og lydbok. I denne lista tar jeg med favorittene. De som får meg til å gå et par kilometer til med ipoden på øret..
Mange av de beste romanene, nå til dags, handler om gamle mennesker som ser tilbake på barndommen. Noen av mine favoritter også.
"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."
https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker
Mange finner lesergleden først på ungdomsskolen, og når de skal videre til videregående skole, får jeg ikke lenger fortalt dem om alle de fine bøkene der ute som de bør prøve å få lest i årene som kommer. Få av bøkene på denne listen vil overraske, men det bør være noe for en hver her. Det er litt tilfeldig hva som er lagt inn av norske og engelske utgaver, og bøkene er så pass ulike at de slettes ikke vil passe alle. Beskrivelser vil bli lagt til etter hvert, sammen med flere bøker. Rekkefølgen er nokså tilfeldig.
Er du lei av å høre at du burde ha lest Ibsen og Hamsun? Her er bøker fra A til Å som absolutt er verdt å lese, selv om de ikke nødvendigvis er på skolepensumet. 29 bøker du bør lese før du dør. Lista er hentet fra side2.no og er fra 2007 :)
Noen bøker liker jeg mye bedre etter at jeg er ferdige med dem enn mens jeg leser dem. Ikke det at jeg misliker dem, men det er liksom noe som skurrer litt mens jeg leser. Så - en stund etterpå går det noen lys opp for meg og det er bøker som jeg virkelig liker i dag, og gjerne leser på nytt.
Kanskje bøker som trenger litt tid på å synke inn?
Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"
Det har vært og vil bli en del nordiske forfattere i år fordi jeg skal studere nordisk litteraturvitenskap til høsten. Jeg koser meg!