2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Trondheim, 1965. I oppgang A i borettslaget Ungdommens Egen Heim lever åtte familier tett på hverandre. Kvinnene er hjemmeværende og tilbyr hverandre hjemmepermanent og barnepass, men vurderer samtidig hverandres påkledning og livsvaner med kritiske blikk. En dag kommer også en ung altmuligmann som tilbyr seg å installere kikkhull i dørene på besøk. Boka gir et tidsbilde av den norske velferdsstaten på denne tida, og viser fram både dens lyse og mer mørkere sider.
Omtale fra forlaget
Trondheim, 1965. I oppgang A i borettslaget Ungdommens Egen Heim lever åtte familier tett på hverandre. Kvinnene er hjemmeværende og tilbyr hverandre hjemmepermanent og barnepass, men vurderer samtidig hverandres påkledning og livsvaner med kritiske blikk. En dag kommer også en ung altmuligmann som tilbyr seg å installere kikkhull i dørene på besøk. Boka gir et tidsbilde av den norske velferdsstaten på denne tida, og viser fram både dens lyse og mer mørkere sider.
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2011
Format Lydfil
ISBN13 9788242143211
EAN 9788242143211
Omtalt tid 1960-1969
Omtalt sted Trondheim
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.
Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...
I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!
Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...
Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål.
Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.
Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?
Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.
Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!
En flott bok fra dagliglivet på 60-tallet i Norge!
Året er 1965 og den enklere hverdagen har kommet for å bli. Vi møter alle beboerne i borettslaget Ungdommens Egen Heim, oppgang A. Det er totalt 8 familier, hvor alle har sitt og stri med. Nabokonene vurderer hverandre med kritiske blikk, det hviskes og tiskes, observeres. De er ulykkelige, lykkelige og likegyldige om hverandre, og noen har det godt mens andre har det elendig. Vi får innblikk i både de voksnes og barnas hverdag, på godt og vondt.
Jeg synes dette var en fornøyelig og godt skrevet bok, som jeg tok meg i å like mye bedre enn det jeg først trodde. Persongalleriet er herlig, og jeg tok meg i å ønske at det var flere kapitler om de ulike menneskene enn kun det ene. På den annen side fikk man ulike aspekter ved alle personene ved å se de gjennom noen andres øyne. Noen av skjebnene er veldig triste og fæle, slik som den lille jenta som blir totalt forsømt av sin egen far. Og familien som lever i skyggene av en tyranniserende far og ektefelle. Det er det også mer oppløftende skjebner, som oppgangens babe, Peggy-Anita: alle menns levende fantasi.
Til tross for at jeg kanskje ikke er i "målgruppen" var dette en bok jeg likte svært godt, og som gjerne kunne vært litt lenger. Boken er lettlest og passer fint som et avbrekk fra vår egen hverdag :)
Hvor er den kraftfulle personskildringen i Berlinerpoppel-trilogien og hvor er varheten i En tiger for en engel? Dette var oppramsing av sigarettmerker og såpevarianter dyttet inn i 8 leiligheter i oppgang A som innpakning.
Lettleste greier, men morsomt for oss som vokste opp på 60-tallet!
Dette er vel mer enn bok for de som vokste opp rundt denne tiden, enn for meg som kom nesten 30 år senere.. Lettlest og noe underholdene, men lesingen av denne boka ble mer til tidsfordriv.
Jeg har omtalt boken her
Plutselig var jeg tilbake i min barndoms verden...til en boligblokk på 60 tallet - 4 etasjer uten heis. I hodet mitt hørte jeg igjen lyden av postkasser som ble åpnet og lukket så det klang i hele oppgangen. Fottrinn og stemmer som ble forsterket i trapperommet. Lyden av den tunge ytterdøren som lukket seg med et smell. Lukten av nyvaskede trapper. Fantastisk moro, mange smil og gjenkjennende detaljer fra dagliglivet på 60 tallet. Menn med hatt - far gikk aldri ut uten....Hjemmeværende husmødre,- mor som var hjemme når jeg kom fra skolen... Nysgjerrigheten, sladderen, men også omtanken og hjelpsomheten.
Dette var en spesiell tid i vår historie. Drabantbyene vokste opp rundt de store byene. Folk var på vei vekk fra landsbygda, fra tungvinte hus, og gamle tradisjoner. Inn i det nye moderne samfunnet.
Dette er rammen rundt historiene bak de åtte dørene i oppgangen. Åtte ulike skjebner som hver på sin måte blir preget av den tiden de lever i. Jeg synes forfatteren har fanget både tiden, og menneskene veldig bra. Hadde i grunnen ikke de største forventningene til boken etter en del negative omtaler. Og det er kanskje forståelig, for boken vil trolig ikke gi den samme opplevelsen til mennesker som er født inn i en helt annen tid, med helt andre referanserammer.
Ingen trenger vel lenger drømme om en egen fryser ;-).
Så heldig hun var, kunne sitte her og bare nyte sekundene, nyte sin egen dag og sine egne gjøremål i sitt eget tempo.
Jeg vil at folk skal føle … virkelig føle at de har gjort et godt kjøp. Og ikke bare at jeg har gjort et godt salg. Hvis de skjønner hva jeg mener
Den eneste gangen hun hadde sett fru Berg smile og vise glede, var da den tåpelige travhesten de eide en liten del av, vant et løp på Leangen. Og premien var en teskje. Hva skulle vel en hest med en teskje. Men fru Berg hadde smilt slik da hun kom inn ytterdøra at man skulle tro at hun selv hadde travet først over målstreken.
Hvorfor satte man navn på hverandre i hele tatt, satte navn på små babyer man ikke ante hvordan ville bære navnet sitt. Selv om man ikke ante hvordan dette barnet i voksen alder opplevde å bli tiltalt ved det, så satte man likevel navn på det, på et tidspunkt da denne fremtidig voksne var ingen.
Er det deg, Aud. Er det virkelig deg.
Han husket plutselig hva hun hadde sagt til ham da han fridde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig, Steingrim. Akkurat det hadde hun sagt. Og nå hadde hun gjort det.
Hun likte å skrelle poteter.Hun hadde nettopp sluttet å stå på en kjøkkenstol når hun gjorde det , moren mente hun var høy nok nå , men det verket i armene etter bare to poteter. Likevel, hvis hun sto på en kjøkkenstol nå ,rakk hun nesten ikke ned til potetene.
Hvis hun en dag fikk nok egne penger , skulle hun være den som kjøpte parfyme til farmoren, og det skulle være den med turkis merkelapp hvor det sto 4711 med gullskrift.
Hun leste annonsen for Yaxa deodorant grundig, den var så fin, den pleide å stå i Illustrert også: Å være fjorten år er å være ukysset (nesten), å danse shake, å spise varme pølser med potetstappe og drikke Coca-Cola. Det er å lese Pop Weekly, men ikke lese matte. Det er å ikke få ha trang kjole (av mamma), og ikke lys lebestift (av pappa), å ikke få bruke pastellfarvede mønsterstrømper (av storesøster) og ikke neglelakk (av frøken). Å være fjorten år er å påstå at man er femten iblant (for det er man jo - snart). Av ordklassene kjenner man bare en, de personlige pronomen - og av disse bare ett - HAN. HAN heter Putte (f.eks) og kan tre akkorder på elektrisk gitar. Når han synger "I should have known better", kunne man kveles. Man har oppdaget at man har et hjerte (og hofter). Man er ung... En av de få ting som (heldigvis) er tillatt selv når man er fjorten, er Yaxa.
Hun så hvor støvete tøyrulla var; var det så lenge siden de hadde vasket sist? Hvor lang tid brukte støv på å lande?
Kom gjerne med tips til lignende bøker (og kom gjerne også med forslag til en bedre liste-tittel).
Oppdaget at det å lage liste her var en fin måte å holde oversikten over hvilke bøker jeg har lest. Lister er i grunnen sabla greit... Suksessen fra 2010 fortsetter, her kommer listen for 2011-bøkene
Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2011. Noen av bøkene har fått terningkast. Ikke alle bøker har falt i smak, og jeg ser at en overvekt av det jeg leser er krim... (raskt å lese, raskt å glemme :)
En liste over bøker jeg har lest i 2011. Den blir oppdatert jevnlig når jeg har lest flere bøker.