Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
På nåtidsplanet handler denne romanen om en bibliotekar ved Vatikanet som får kunnskap om en altertavle gjemt i et lukket rom. Dette avstedkommer en rekke hendelser og historier. Vi øyner mysteriet i denne romanen om svik, hovmod, kunst og katastrofe, tro og tvil.
Omtale fra forlaget
På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert.Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede var Jan Wieses debutroman, og den fikk en strålende mottakelse da den kom ut i 1990. Siden har romanen stadig funnet . og vunnet . flere lesere. Dette er den sjette utgaven av boken som synes å ha truffet en streng hos lesere i alle aldre, også utenfor Norge: Romanen er oversatt til 15 språk.«. en fabelaktig debutroman . Det er noe urovekkende ved det å skulle gi seg over. Men for denne romanen kan vi ikke gjøre annet enn kvinnen i boken gjorde. Hun som kledte seg naken for sin elskede.» Kari Bremnes, Aftenposten
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2003
Format Innbundet
ISBN13 9788205315877
EAN 9788205315877
Omtalt sted Italia
Språk Bokmål
Sider 163
Utgave 7
Tildelt litteraturpris Nota Bene bokpris 1991
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg leste denne boka på nytt i 2008, etter å ha lest den i 2007. Jeg følte behov for å lese den igjen - denne gangen som lydbok med Jan Grønlie som oppleser. Grønlie forvandlet denne boka til stor poesi for meg med sin rørende og følsomme opplesning!
En bibliotekar ved Vatikanet kommer over skrifter om en altertavle, som skal være gjemt i et lukket rom. Blant skriftene dukker det også opp nedskrevne fortellinger som bl.a. kaster lys over altertavlens tilblivelse. Samtidig får vi innblikk i en rekke historier om hva som skjedde i en liten by i middelalderens Italia - alt toppet av historien om kvinnen som kledte seg naken for sin elskede på et torv.
Historier om intens lidenskap og begjær, kjærlighet og svik, hovmod og griskhet fortelles. Dette er en nydelig og tankevekkende bok om mange av livets fasetter. Fortid og nåtid blandes sammen, og språket har en slags fordums poetisk storhet over seg. Jeg elsker denne boka, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den igjen om et år. Toppkarakter fra meg.
Det er noe helt eget over denne boken. Jeg har ikke ord til å beskrive det, men jeg satt igjen med den samme følelsen som mange andre har beskrevet: Hva er det egentlig jeg har lest.?
Det er en tynn, men meningstett bok som kan leses mange ganger.
Dette er en utrolig fascinerende roman. Det handler om en mann som sitter i fengsel, og hans historie om hvorfor han havnet der. Vi blir kjent med det gamle Italia. Dette er en fortelling om kjærlighet, hat og selvutvikling. Hvordan man kan la seg rive med i andres tankebaner om hva som er rett og galt.
Dette er en bok som jeg har anbefalt videre, og som absolutt kan leses igjen. Jeg var ikke før ferdig med boken før jeg ville starte på den på nytt. En helt fantastisk bok som man ikke kan legge fra seg.
Tja, jeg vet ikke. Leser mange overstrømmende positive omtaler av denne boken. Jeg synes den inneholder mye klokskap, det synes jeg. På et sted klarte den å ta tak i meg, og jeg opplevde den som stor og fantastisk, men så slapp den taket før den skulle. Den oppfylte ikke helt hva jeg håpet på. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt i livet, men kanskje nettopp ikke. Noen av situasjonene i boken grep meg, og spilte på meg. Men. Jeg synes vel dette blir litt som en visdomsbok som også prøver å fortelle noe virkelig og menneskelig, men ikke helt klarer noen av delene og enda mindre å sammenfatte det hele. Og det er heller ikke slik at jeg ikke er åpen for denne typen bøker. Men jeg synes kanskje at det menneskelige kjøttfylte liv ble sensurert bort, kanskje fordi denne boken mest av alt skal være vakker? Og at de fleste ikke håndterer den stygge menneskelige natur? Jeg er heller ikke av den mening at man skal utbrodere det forferdelige(som vi får mer enn nok av i dette samfunnet),bare for å forlyste seg med det, men jeg vet ikke, den mangler noe vesentlig av det menneskelige aspekt. Kanskje den ikke er desperat nok for meg. Det vakre og forferdelige menneskeliv inneholder voldsom desperasjon for meg.
Når dette er sagt så inneholder den en del symbolske situasjoner som jeg finner...gjenkjennende og desperate nok. Men den gjennomfører ikke helt.
Alt i alt likte jeg boken greit nok, spesielt fortellerens korte historier var interessante.
Samtidig ble det nok litt for mye overtro, religion og mystikk i denne boken for min del. Følte at boken mer var rettet mot folk som delvis tror på sånt selv.
Skulle helst gitt den terningkast 3.5, men det går jo ikke.
Denne boken er så utrolig godt skrevet. Jeg forstår absolutt hvordan den havnet på 1001 listen. En lever seg fullstendig inn i kunstneren og fortellerens liv og pusler sammen historien deres gjennom fortellingene. Maleriet blir beskrevet slik at man kan se det for seg, og historien til bibliotekaren blir forstått gjennom manuskriptet. Dette er en liten bok på bare 162 sider, så jeg anbefaler deg å låne den på biblioteket eller ta dem frem fra bokhyllen og bare nyte den. Bare følge disse tre personene en liten stund og oppdage hvor vakkert, noe som kanskje er en trist fortelling, kan være.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Selve tittelen er gal. "Kledte" går ikke, det heter "kledde".
Ellers: Dette er en bok som jeg fikk av en venninne, og hun ønsket at jeg skulle lese den. Jeg prøvde og prøvde, men da jeg kom til ca. side 40, klarte jeg ikke lenger, hadde prøvd å avslutte før, men hadde satt 40 som siste skanse.
Boka er full av klisjeer og språklige feil. Sukkenes dal eller hva det heter, er skrevet på ulikt vis annenhver gang, blant annet. Jeg klarer ikke å ta dette seriøst. Og om noen spør meg om hva jeg opplevde på de første 40 sidene: bare frustrasjon og tidsspille.
En åpenbar 1-kandidat.
Jan
PS: Og hvordan ruller man terning? Skulle gjerne gitt 1, men får det ikke til.
En mann ble grepet av begjær. Han forvekslet det med kjærligheten. Da han ikke maktet å styre over noen av delene, forsøkte han istedet å herske over været. Det gikk ham ille, for også været følger sine egne uransakelige lover, uforstyrret av menneskene.
Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte.
De ser bare hverandre.
Hun gjengjeldte kjærtegnet uten en bevegelse, bare ved å ta imot.
Derfor har jeg besluttet at jeg vil bruke dagene fremover til å ordne det jeg vet og fortelle det hele slik jeg har opplevet det. Det har gjort vondt ikke å bli trodd.
Jeg blir døv når noen vil fortelle meg om DNA-molekylet. Jeg vet at noen i dag fatter hvordan liv oppstår. Men den som ikke forstår forklaringen og samtidig vet at den er sann, han får en ørken av fakta mellom seg og underet. Mellom seg og mirakelet som, i motsetning til et faktum, er en betingelse for å leve. Bare den som ikke er fanget av denne avstanden kan fatte kjærligheten og godta den uten spørsmål.
En ung kvinne lot en fremmed komme til sitt leie fordi hun trodde det var Guds sendebud. Hun ble med barn. Slik ble historien fortalt som sladder på markedsplassen, og i begynnelsen vakte det munterhet. Hvordan kunne en pike være så enfoldig?
Men mellom den unge kvinnen og mannen står tilværelsen stille et kort øyeblikk, akkurat så lenge som det tar for et under å skje. I det sekundet er de helt alene på den overfylte plassen. Alt og alle er borte. De ser bare hverandre.
Den skulle forvirre meg igjen og igjen, den brå skiftingen mellom den resolutte kvinnen og den sky, uskyldige piken.
Nå var jeg ikke i tvil, foran oss sto en Madonna med Barnet, malt slik vi aldri hadde sett det før: Levende og allikevel opphøyet, øyne fulle av renhet, men samtidig med et uttrykk av viten og sorg. En kvinneskikkelse mer spennende enn noen vi tidligere hadde malt. Bildet fylte oss umiddelbart med en følelse som kalles andakt.
Renset for et utbrent sinne lå jeg og kjente hvordan hennes kjærtegn kalte på en øm lengsel i meg. Lengsel etter å bli tatt på, etter selv å være god, etter å stryke varsomt over varm hud, etter å være ganske nær et annet menneske og kjenne blodet og varmen strømme gjennom det. Etter å finne en felles rytme og smelte sammen til ett.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Varme steder, varme følelser: Bøker å varme seg på. God høst:)
Det er noen bøker som sitter deg lenge etter at du har lest dem, og som du tenker tilbake med en god følelse, så god følelse at du er usikker på om det er lurt å lese dem igjen.
Lista bærer nok preg av at jeg var ung på 80-tallet.
Vi har rydda i bokhyllene og funne ut at vi må sortere vekk nokre bøker. Derfor denne lista med bøker som eg ønskjer å gje vekk
Jeg leser mye i sommerferien. Noen bøker MÅ jeg lese på nytt om sommeren, fordi de lukter sommer. Av ulike grunner. Ikke at jeg leser alle disse hver sommer altså:)
korte bøker som er usedvanlig søte, sære eller sjarmerende. Korte bøker med store fortellinger gil tross for få sideantall.
Når en jobber på bibliotek er man hele tiden eksponert for all slags bøker. Vanskelig å unngå fristelsen til en bok til(uansett om du vet at du har en haug som venter på deg hjemme
Fem bøker som jeg hadde tildels store forventninger til, men som dessverre ikke ble innfridd. Mulig jeg gir dem en ny sjanse senere...