Bokelskere.no

Tatt av vinden er fin :-) Er på tur hjem til Norge igjen, og har begynt å lese Jo Nesbø 'Kniv'. Sidene fyker avgårde. God helg.

«Dagbok: 13. desember–13. februar» av Haddy Njie er definitivt en bok alle bør lese. Boken har fått hard medfart av mange fordi de mener hun behandler varslerne mot Trond Giske dårlig. Dette viser at mange fortsatt sitter fastlåst i den «blodtåka» som #metoo-bevegelsen satte i gang, der alt er svart eller hvitt, og alle forsøk på nyanser blir slått hardt ned på. Varslerne har fått fortelle sine historier, det er bare rett og rimelig at også Giskes versjon, formidlet via kona, bør høres. Vi lever tross alt i en rettsstat!

Det er lett å mislike Giske. Alle vet at han var mye på byen og sjekket damer, men jeg har aldri hørt noen beskylde ham for seksuelle overgrep. Når det gjelder varslene – som heller ikke dreier seg om overgrep – bestrider han alle, bortsett fra én hendelse. Giske var syk, og fikk aldri forsvart seg før Arbeiderpartiet fordømte han.

«Dagbok: 13. desember–13. februar» er en særdeles velskrevet bok som omhandler den fortvilte situasjonen Giske og familien havnet i. Hun beskriver godt det vanviddet de levde i, samtidig som hun på en god måte problematiserer varslene, og det faktum at de åpenbart – helt utvilsomt – ble benyttet som en del av en maktkamp i Arbeiderpartiet. Den enkelte varsler har sikkert hatt rent mel i posen, det er måten Arbeiderpartiet håndterte dette på som er sterkt kritikkverdig.
Uansett hva du mener om #metoo og Trond Giske, dette er en god og viktig bok du bør lese!

Terningkast 6!

Like god som de to forrige gangene, men forferdelig ubehagelig at den oppleves enda mer aktuell enn for 20 år siden!

Jeg skal gjøre noen intervjuer under Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2019. Her er bøker jeg leser som forberedelse.

Hei. Det gikk til tider litt sakte og jeg er nok litt over gjennomsnitt glad i Japansk kultur og historie :) forfatteren kunne nok ha kortet ned noe. Når det er sagt så er det sjelden jeg gir 6-er på terningen, da skal jeg sitte igjen med en følelse av sterk tap når jeg legger fra meg boken.

Det høres ut som om hun spinner videre på et kåseri om Brecht som hun holdt på Det norske teatret i forbindelse med en oppføring av «Mutter Courage» for en tid tilbake.

Vigdis Hjorth skriver som vanlig godt, men jeg klarer ikke helt å få grep om personen hun tegner denne gangen, og blir ikke fanget av historien. Kanskje er det fordi det blir for mange referanser til Brecht, uten at jeg klarer å hekte referansene på resten av handlingen. Kan også hende jeg har vært for ufokusert i møtet med boka, men det ble uansett en OK minus leseropplevelse.

Leste denne igjen etter 20 år. Hadde glemt hvor nedpå og trist/livstrøtt den er i tonen, selv om handlingen svinger seg oppover etter hvert. Nostalgisk. Fra en tid hvor folk laget kassetter, identifiserte seg ut fra musikksmak og ikke klarte å få tak i hverandre. Fikk lyst å bo i en sjaber leilighet i London anno 1996 og jobbe i platebutikk.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forfatteren har fortalt at han en stund hadde fullstendig skrivesperre, noe som kan være forklaringen på at det har gått tre år siden forrige bok.
Men når den sperren endelig forsvant må det ha løsnet til gagns. Fordi boka er et skred av fortellerglede, et overflødighetshorn av overraskelser hvor han lurer meg trill rundt. Gang på gang.
Hva så med språket?
Ærlig talt, jeg vet ikke.
Sidene gled så knirkefritt forbi at jeg la rett og slett ikke merke til det. Et knallsterkt plott, troverdige karakterer, flotte temposkift og en isende spenning i en perfekt blanding gjorde at jeg under lesingen skapte sylskarpe bilder i hodet. Av smilene, gråten, smerten og gleden. Kjente skipet rulle, bilen sladde, kulden og regnet, de få solstrålene. Følte redselen til ofrene som en fysisk smerte. Knegget av den infame humoren mellom Brekke og Torp. Kjente irritasjonen over nok en gang å bli rundlurt av forfatteren. Kjente pulsen hamre når spenningen var på det mest intense. Da må Fjell ha gjort det meste riktig.
Jeg har vært i boka.
Fullstendig oppslukt.
Helt suverent!

Ved nyttår satte jeg meg et lesemål for 2019, for å sikre litt variasjon i lesingen:
- En bok fra de ulike verdensdeler
- To romaner skrevet før min fødsel
- To nobelprisvinnere
- To prisvinnende romaner (unntatt Nobelpris)
- To 2019-romaner
- En diktsamling

Herlig!!!! Nesbø tilbake i kjent stil, utrolig spennende og ikke et kjedelig øyeblikk, bare å glede seg hvis du ikke har lest den:-)

Dette er jo Stephen King, så man må skjønne hva man kan ende opp med. Likevel blir dette litt over sidelinja for min del. De første 200 sidene (eller noe sånt) er meget gode (terningkast 6), og så faller det litt utover, synes jeg.

Man kan for øvrig si noe på historien, men ikke på skrivinga og språket. Stephen King er rett og slett magisk når det gjelder måten han skriver på. Forfatter med stor F.

Else er en sjarmerende og klok dame. Jeg elsker måten hun tar opp viktige tema på en humoristisk måte og belyser at det å gå i terapi betyr ikke at man er gal. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt.

Jeg liker alenetid bedre og bedre med årene, det tror jeg mange gjør, ihvertfall de som møter mye folk i jobben sin. Herr Fikrys litterære liv var en forlokkende boktittel. Minner meg om at jeg skal lese en annen bok av en litteraturanmelder.

Bare hyggelig, det er jo det som er fint med helgetråden! Jeg fikk er veldig misjoneringsbehov, når jeg snubler over slike perler.

Dette er en skatt av en bok. Anbefales.

Er mye ute i det fine været her på Vestlandet, men litt lesing blir det likevel. Har funnet frem Tarjei Vesaas sin novellesamling "Vindane". Er blitt anbefalt den av flere. Likte godt den forrige Vesaas boken jeg leste ("Fuglane"), og har god tro på helgens bok også. Vesaas skriver godt.
God helg til alle :)

Veldig enig i det flere skriver her (blant annet det Jostein R. skriver).

Mino og denne magikeren (Isodoro) forfekter altså en verden hvor vi tar bedre vare på naturen (flott!), samtidig som de samler sommerfugler, dreper dem og selger dem til turister; også må de jo drepe en anaconda, for de har så lyst på skinnet (jada, jeg vet at dette blir i en litt annen kategori enn å rasere regnskogen for kapital, men likevel). De er imot kapitalismen, samtidig som de ikke har noen problemer med å "bruke" ideologien selv når det passer best. Dette muldyret til magikeren, President Pingo heter det, er tydeligvis viktig for ham (og en god venn?), men han har ingen problemer med å selge det for å få penger til å kjøpe seg hus ved havet, samtidig som han tydeligvis har tjent nok penger i massevis.

Ganske utrolig at en unggutt på 14-15 år er helt elite når det kommer til soldatferdigheter, og til og med når han ligger med brukne ribbein, avskåret øre og ødelagt underliv. Å drepe en fire-fem leiesoldater er ikke noe problem, selv i denne tilstanden.

Det er så mange ting som irriterer meg ved denne boka; det er nesten så det ikke henger helt sammen.

Temaet er uten tvil viktig, og kudos for at forfatteren tar opp dette, men historien og hovedpersonene er ofte lite troverdige, mener jeg.

Hva er det folk ser i denne boka? Den var simpel og dårlig skrevet. På linje med "et helt halvt år". Kjempepopulær, men med lite av substans.

Dette er desidert den mest oppskrytte boken jeg har lest, eller rettere sagt hørt som lydbok. Plottet var så håpløst usannsynlig at den eneste grunnen til at jeg hørte den ferdig, var at jeg lurte på hvordan i alle dagen en sånn historie kunne ende. Boken var hverken spennende eller engasjerende på noen måte, men full av klisjeer og vakre mennesker.