Bokelskere.no

Handlingen foregår i en sørstatsby på 30-tallet. Det er mye fattigdom, og det er raseskille. Her møter vi et knippe fascinerende mennesker som man blir glade i. Den døvstumme Singer blir en venn og en klagemur for de andre karakterene. De føler at han forstår dem. Det er en hardtarbeidende lege med en stor livsoppgave, men som føler han har feilet både oppgaven og forholdet til familien sin. Det er den unge jenta som elsker musikk og komponerer musikk i hodet sitt. Kafeeieren med den døgåpne kafeen som ser og møter alle. Og den omstreifende med alkoholproblemer og kommunistiske visjoner han ikke klarer å få folket til å forstå. Det er en håpløshet i alles situasjon. Og det er ensomhet. De prøver å nå fram til hverandre, men de kan ikke forstå hverandre. Det er en varme i måten personene er portrettert på som gjør at man blir glad i dem. Jeg kommer nok til å huske dem og tenke på dem i lang tid fremover. En fascinerende bok!

Imponerende leseliste!

Oi!! Leit at du er sykemeldt, men fint å se at du kan ha glede av lesingen. Litt av ei liste! Da må jo dine favoritter fra i år være sterke. Noterer meg flere av de du nevner. God bedring, hvis det passer å si det. Uansett god lesning. :-)

Oi. (Ingen spoilere).
Denne så jeg ikke komme. Tidenes klareste sekser i mine øyne.

For å finne tid til denne, kjøpte jeg lydboken. Den er lest av Dennis Storhøi. Og for en prestasjon av Herr. Storhøi. Aldri har jeg lyttet til en lydbok som har blitt formidlet på en så levende måte. Storhøi sin prestasjon hever boken til 6+ i mine øyne.

Så til boken. At denne ikke har fått terningkast 6 i alle anmeldelser er vanskelig å forstå. Om man ser på boken isolert sett kan jeg noe motvillig gå med på at den er en sterk femmer på terningen.

Kniv er den 12. boken i historien om Harry Hole og hans univers. For å anmelde Harry Hole må man etter min mening se bøkene i sammenheng og i kontekst. Nesbø har brukt over 20 år på å utvikle Harry Hole som karakter, og har samtidig utviklet sin skrivekunst til å bli en forfatter av verdensformat. Nesbø oser klasse i måten han snører sammen tråder fra Harrys liv, samt måten han skildrer menneskene og handlingene deres på. Komplottet er fabelaktig intrikat og komplisert, men like fullt sitter jeg igjen med en følelse som sier "selvsagt måtte det bli slik". Som Nesbø/Hole fan fanget boken meg fra første sekund og står igjen som den naturligste av alle oppfølgere. Det høres enkelt ut, men som bok nr 12. er det brilliant håndverk av Nesbø å dra universet sitt sammen på en slik elegant måte.

Isolert sett strålende god krim. Sett i sammenheng med resten av serien, kanskje noe av det beste jeg har lest (hørt).

NB!. Nesbø sin Harry Hole serie fortjener å bli lest fra begynnelse til slutt. Har du ikke lest resten av serien, motstå fristelsen til å plukke opp denne. Start med Flaggermusmannen og kos deg kronologisk med kvalitetskrim fra Norges beste krimforfatter gjennom tidene. Nyt utviklingen til Harry Hole samtidig som du nyter Nesbøs utrolige utvikling som forfatter. Da kan du til slutt nyte denne boken som det mesterverket jeg mener den er.

God fornøyelse.

Elena Richardson er en vellykket kvinne. Gift, fire barn, nydelig hus, og alt på stell. Familien bor i Shaker Heights der det finnes regler for det meste. Det er et striglet sted med symmetri og avdempede farger.

Da kunstneren, Mia, og tenåringsdatteren, Pearl, flytter inn i familien Richardsons utleiehus, blir det fart i sakene. Mia er alt det Shaker Heights ikke er - fargerik, mystisk, og hun bryr seg ikke nevneverdig om alle mulige regler. Pearl blir fort venn med de fire Richardsonbarna, og er sammen med dem hver dag, noe Mia ikke er særlig begeistret for.

Et vennepar av familien Richardson, har prøvd å få barn i mange år, og da et barn blir funnet forlatt på trappen til byens brannstasjon, får det barnløse paret muligheten til å adoptere barnet. Da Mia får snusen i saken, tar det hele en uventet vending, og Elena Richardson bruker sine evner og kilder til å grave i Mias fortid. Hun er overbevist om at Mia skjuler en mørk hemmelighet. Det blir etterhvert en besettelse, og konsekvensene av undersøkelsene blir fatale.

Nok en knallgod bok fra Celeste Ng, som har en egen evne til å komme under huden på både karakterene og leserne. Anbefales på det sterkeste!

Jeg vet ikke om jeg forstod alt, eller noe i det hele tatt. Men bildene og ordene i denne boken var som myk fløyel og gjorde godt for sjelen. Det var et sitat jeg noterte meg som vel forteller deler av hva som ligger bak historien. Eller kanskje det forteller om hva som traff meg i denne meget komplekse historien:
"Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen… Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet."
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har ikke lest noen av de andre Elling-bøkene, men blir her kjent med en mann i 50-årene som har en hel verden i hodet. Denne verdenen blir enda større og enda mer utfordrende når den plutselig også inkluderer en helt ny verden: Facebook.
Vi ser det hele gjennom Ellings øyne og tanker, og hjernen hans spinner for fullt rundt store og små ting.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Der lyset slipper inn

Jeg oppfatter at boken handler om en ung mann som sliter med å ta ansvar for sitt eget liv, (fordi han aldri har vært nødt til det før det faller i hodet på ham i en alder av 30 år.) I stede får han en eller flere psykiatriske diagnoser, som fører til at han kan utsette denne vanskelige prosessen på ubestemt tid. Det er lett å leve seg inn i Flatlands bok - lett å bli engasjert. Jeg merket en stille frustrasjon over at hovedpersonen ikke klarer å se seg selv før han ødelegger alt.

Jeg har stor sans for bøkene om to blad Wisting, men denne ble litt tam og langtekkelig. Det er solid håndverk som vanlig, men uten snev spenning. Ønsker meg litt mer action i neste bok.

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Peter May har igjen servert en medrivende historie i et stadig forførende språk hvor naturen er sterkt tilstede. Med et spennende og stort sett troverdig plott og levende personer.
Denne mannen som ikke vet hvem han er, er en fascinerende karakter. Det samme er Karen som gjør et sterkt inntrykk på meg.
Historien drives fram mellom sjeldne solgløtt og bitende vind, gjennom høye bølger og iskaldt regn, mot en spennende finale i et forrykende vær. Ikke ulik finalen i en av de andre bøkene hans – skal ikke si hvilken for ikke å ødelegge spenningen.

Denne setter jeg på skal lese listen :) takk for utfyllende kommentar :)

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg rundt denne boka. På den ene siden er det lett å følge hovedpersonene, lett å følge hoppene frem og tilbake i tid, og til en viss grad lett å bli revet inn i boka. På den andre side synes jeg boka mangler litt dybde, det blir til tider litt for overfladisk. I tillegg synes jeg "løsningen" eller "oppklaringen" blir litt for usannsynlig.
Terningkast 3.

Bøker er godt å ha når en ligger på sjukehus. Det er 9 dager siden jeg kom til Haukeland, Bergen pga hjertet, og det går nok ut i neste uke også. Hadde med meg fra biblioteket i Odda den som heter Tusen Strålende Soler, som mange har lest. Ei strålende bok fra Afghanistan. Neste ut ble ei som jeg fant i kiosken på bygget, John Grisham sin siste Varsleren, ei god spenningsbok. Så oppdaga jeg biblioteket her, et ganske imponerende rom med nytt og gammelt. Her måtte jeg simpelt hen få med meg Tore Kvæven sin Når Landet Mørkner. Nynorsk og poetisk fra Grønland rundt år 1300 som følger Arnar og hans folk i strid, som en del av naturen, kår, lengt - ei virkelig imponerende bok som går rett inn på favorittlista! Nå er det Monica Isakstuen sin Rase jeg er halvveis i, og bakom der ligger Gaute Heivoll sin siste Sang For Sekstiåtte Forrædere klar.

Seierherrene av Roy Jakobsen er en av de eldre bøkene bøkene i hylla hjemme, ei flott bok. Jakobsen generelt har imponert og jeg har 5 av bøkene hans :-) Les med livet som innsats, alle sammen!

Roy Jacobsen er blant mine norske favoritter,men det tok litt tid før jeg virkelig oppdaget ham. Barrøy bøkene kommer jeg garantert til å lese om igjen. Da jeg leste Seierherrene startet jeg med papirutgaven, men gikk etter hvert over til lydbok, siden jeg syntes papirutgaven var litt tunglest, blant annet pga tidvis ganske lange setninger. Lydboken ble en langt bedre opplevelse. Kan hende tunglest - opplevelsen skyldtes at jeg var noe uvant med Jacobsens bruk av lange setninger. Selve handlingen i Seierherrene er det nemlig ingenting å si på.
Litt usikkert hva jeg selv kommer til å lese i helgen. Kanskje Carsten Jensens "Ut" ??
Det regner her også, og det kommer godt med siden skogbrannfaren har vært ekstrem i det siste . God helg til alle :-)

Interessant :-)
Da jeg lukket siste bok, leste jeg faktisk hele serien på nytt sammenhengende -grunnet at jeg måtte lete etter Stig. Fant ikke snurten av ham noe sted.
Men synes ikke bøkene ble dårligere av den grunn. Det ga kanskje et ekstra perspektiv på hva vi forteller og hva vi fortrenger i egen historie. At selv så store hendelser kan utelates.
Hva forteller jeg om "mine gamle dager" og hva sier jeg ikke noe om? Forandrer jeg min historie etter hvem som hører på?

Er forøvrig enig i at bok 1 og 2 var best. 3'ern var en fin film da :-)

Bøker som på hver sin måte er så vonde å lese, at jeg nesten skulle ønske jeg ikke hadde lest dem.

Da var 718 sider tilbakelagt, og det er klart for en liten anmeldelse av: 64 - Hideo Yokoyama.

Først må jeg innrømme at jeg kjøpte denne boken fordi boka så bra ut på omslaget! I tillegg hadde boken svært mange lovord fra ulike medier på utsiden som appellerte til meg. I ettertid føler meg meg litt lurt, og ordtaket «man skal ikke dømme boken etter omslaget» anser jeg som passende. Jeg burde ha lært nå.⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Innholdsmessig var denne boken treig. Jeg måtte lese meg frem til side 530 før noen form for spenning gjorde seg gjeldene. De siste 200 sidene var derimot spennende nok, og bar preg av thriller (slik omslaget lover). Ellers vil jeg si at sjangermessig føles dette som en form for politisk roman som skildrer innsiden av en japansk politistasjon, og hvordan politi og medier møter utfordringer med å samarbeide.
⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Persongalleriet er STORT, men heldigvis er det et kart bakerst i boken som hjelper til å holde styring på de fleste. Likevel sliter jeg veldig med å ha forståelse, sympati eller generelt føle med personene i boken. De er preget av en japansk relasjonskultur som er VELDIG annerledes fra den norske. Jeg irriterte meg derfor ofte over handligsmønstrene til karakterene!
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
På forhånd hadde jeg lest ganske splittede anmeldelser. Jeg må dessverre føye meg til rekken av de som ikke var like begeistret. ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Terningkast: 3

Utrolig oppskrytt bok som riktignok hadde noen gode elementer.