Bokelskere.no

Interessant :-)
Da jeg lukket siste bok, leste jeg faktisk hele serien på nytt sammenhengende -grunnet at jeg måtte lete etter Stig. Fant ikke snurten av ham noe sted.
Men synes ikke bøkene ble dårligere av den grunn. Det ga kanskje et ekstra perspektiv på hva vi forteller og hva vi fortrenger i egen historie. At selv så store hendelser kan utelates.
Hva forteller jeg om "mine gamle dager" og hva sier jeg ikke noe om? Forandrer jeg min historie etter hvem som hører på?

Er forøvrig enig i at bok 1 og 2 var best. 3'ern var en fin film da :-)

Bøker som på hver sin måte er så vonde å lese, at jeg nesten skulle ønske jeg ikke hadde lest dem.

Da var 718 sider tilbakelagt, og det er klart for en liten anmeldelse av: 64 - Hideo Yokoyama.

Først må jeg innrømme at jeg kjøpte denne boken fordi boka så bra ut på omslaget! I tillegg hadde boken svært mange lovord fra ulike medier på utsiden som appellerte til meg. I ettertid føler meg meg litt lurt, og ordtaket «man skal ikke dømme boken etter omslaget» anser jeg som passende. Jeg burde ha lært nå.⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Innholdsmessig var denne boken treig. Jeg måtte lese meg frem til side 530 før noen form for spenning gjorde seg gjeldene. De siste 200 sidene var derimot spennende nok, og bar preg av thriller (slik omslaget lover). Ellers vil jeg si at sjangermessig føles dette som en form for politisk roman som skildrer innsiden av en japansk politistasjon, og hvordan politi og medier møter utfordringer med å samarbeide.
⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Persongalleriet er STORT, men heldigvis er det et kart bakerst i boken som hjelper til å holde styring på de fleste. Likevel sliter jeg veldig med å ha forståelse, sympati eller generelt føle med personene i boken. De er preget av en japansk relasjonskultur som er VELDIG annerledes fra den norske. Jeg irriterte meg derfor ofte over handligsmønstrene til karakterene!
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
På forhånd hadde jeg lest ganske splittede anmeldelser. Jeg må dessverre føye meg til rekken av de som ikke var like begeistret. ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Terningkast: 3

Utrolig oppskrytt bok som riktignok hadde noen gode elementer.

Denne var god! En viktig bok om å tåle hverandre.

Dette er en lettlest bok, en rask liten kriminalroman. Men det er en Nesbø. Det vil si at den er virkelig godt skrevet og slutten er ikke den du ventet deg. Han har godt grep om virkemidlene han trenger for å skrive en virkelig god bok.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en god triller, som fokuserer på hovedpersonenes følelsesliv. Litt over halvveis i boken ble jeg imidlertid lei og mistet motivasjonen for å fortsette. Kanskje ble nysgjerrigheten på andre bøker i hyllen større?

De siste ukene har jeg klart å lese ferdig flere gode bøker. Sist ut var "Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet" av Raymond Carver. Flere korte og gode noveller. Carver er en forfatter å komme tilbake til. Så ble jeg distrahert av en TV-serie basert på le Carres "Piken med trommestikkene", som var bedre enn boka. Det er ikke ofte det skjer. Takker BBC for den. Så er det Martin Cruz Smith nå, med "Mordene i Gorkijparken" som jeg leser fordi noen her skrev at Cruz Smith minner om James Lee Burke. Og fordi jeg fikk låne den av noen som fant den i en bruktbutikk. Skal også sjekke om jeg har lest "Veien til ufrihet" av Timothy Snyder før. Forordet hadde jeg ihvertfall lest før. Han skriver godt, Snyder. Ønsker alle en fin søndag med tid til å lese.

Jeg ble skuffet over denne, synes det startet bra for så å gå over i en langtekkelig handling hvor jeg delvis ramlet av og skumleste.

Denne boken har alt: overnaturlige elementer, katter, kjærlighetsintriger, mord og mysterier. Det er ikke lett å kategorisere denne boken, men det er nok "filosofisk" som blir det nærmste. Det er mye som skjer uten at det egentlig skjer noe og man kan anta ting uten at det blir forutsigbart. I tillegg til at jeg elsker alt som har med Japan å gjøre, så er karakterene godt portrettert og man kan sympatisere med de. Boken viser veldig godt hvordan det finnes godt og ondt i oss alle og uansett hvor mye man prøver å gjøre gode gjerninger vil vi alltid ha en dyster side vi kan hengi oss til. Det blir fremtstilt som naturlig og balansert. God bok å lese for de som er litt kynisk.

**

Overklassedrama fra 1920-tallets USA

Denne var fin.
The Great Gatsby F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) blir omtalt som et amerikansk storverk og Fitzgerald regnes som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre. Jeg valgte å lese The Great Gatsby etter å ha leste Norwegian Wood av Haruki Murakami som har et spesielt forhold til denne boka.

I would pull it off the shelf when the mood hit me and read a section at random. It never once disappointed me. There wasn’t a boring page in the whole book. I wanted to tell people what a wonderful novel it was, but no one around me had read The Great Gatsby or was likely to. (Norwegian Wood, H. Murakami).

Boka er ypperlig skrevet, og plottet er overraskende. Jeg leste eboka på engelsk, og nøt hver side. I tillegg har boka det historiske bildet som tegnes fra denne tiden (1920-årene) som er svært interessant. Jeg gir boka en sterk 5 er - helt på grensen til en seks´er.
Skal ikke se bort i fra at jeg vil lese boka igjen senere.

Erlig talt Backman. Dette var sørgelige greier. Tull og fjas, humørløs og en handling som ikke fører noen steds fikk meg til å legge vekk boken. Utolig skuffet etter å ha forventninger til denne etter å ha lest En mann ved navn Ove.

Har du lest José Saramago? De lange setningers uovertrufne mester!

Eg er så enig! 1&2 er to av mine favorittbøker. 3 og 4 kan eg knapt huske. 5 veksla mellom å være god og å være irriterende, rotete og masete. Og korleis ein bare kan finne på ein bror i siste bok er for meg ganske uforståelig.

Jeg har brukt et par dager på å sortere bøker i lister og har nå, så sant det ikke dukker opp en uventet bok innimellom, spikret i rekkefølge de neste 125 bøkene jeg vil lese. Min kjære virker ikke helt imponert men jeg har storkost meg.

I helga leser jeg krim, en sjelden sjanger for min del. Har tatt fatt på Agatha Christies Mord på Orientekspressen. Det tar litt tid når hvert ord Poirot sier må leses på samme måte som i filmatiseringene. Tror aldri jeg har sett en spilt person så tydelig for meg i en bok før.

Ønsker dere en finfin helg.

Og jeg leser boka på nytt. Sakte. (Hurra for spoileren!) Har lest bare noen få sider (ca. 40), men kjenner igjen mye du skriver om her.

Jeg legger også merke til at jeg-fortelleren driver med en del selv- og nasjonalitetesskryt.

Fine beskrivelser av landskap og miljø.

Det engelske landskapet er vakrest, og det er nok også en god grunn til at landet kalles Storbritannia ("Jeg tør likevel påstå at landskapene i vårt land alene kan rettferdiggjøre bruken av dette stolte adjektivet ['stor']).

Særdeles langdrøy. Klarte å komme meg igjennom ved å hoppe over alle kapitlene som var tilbakeblikk. Da gikk det an å lese med et minimum av spenning.

Dette var som vanlig med Murakami, en veldig fin leseopplevelse.
Synes dog den var noe ujevn, noe langdryg og en dårlig slutt.
For meg en klar femmer helt til slutten, da faller den til en firer.

NB. Dette er basert på den engelske utgaven som ikke er delt i to. Her får man hele romanen på en gang.

Dette må vel kalles en slags eksperimentell roman. Her undersøkes det hva resultatet kan bli dersom tingene var det motsatte av hva de egentlig er. Saken det dreier seg om er kjønn og fysisk styrke.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Det blir oppdaget at jenter er utstyrte med en evne til å sende ut kraftige elektriske støt med hendene. Først gjelder det unge jenter som kan overføre denne evnen til andre, og etter hvert fødes alle jentebarn med et slikt nøste eller hespe som det kalles i boka. Årsaken skal sies å være et giftstoff i vannet som har ført til genetisk mutasjon hos kvinner. Denne hespen ligger gjemt inne i kragebeinet deres.
Boka er bygd opp slik at vi følger fire forskjellige personer, gjennom en tiårsperiode fra denne kraften først oppdages og fram til tida da alt ser ut til å rakne. Disse fire personene er den supertøffe jenta Roxy, datter av en mafiaboss. Hun oppnår etter hvert i kraft av sine superkrefter en ledende posisjon, men mishandles til slutt grovt av sin far og sine brødre. En annen ung kvinne er Allie. Som bare barn blir hun seksuelt misbrukt. Hun dreper overgriperne og rømmer til et kloster. Her gjenoppstår hun som ”Mother Eve”, en religiøs leder som utretter undere og tilbes av store kvinneskarer. Den tredje kvinnen som spiller en vesentlig rolle i handlingen er politikeren Margot. Hun er i begynnelsen viseordfører i New York og blir så valgt til guvernør. Margot får opprettet treningsleire for jenter der de skal lære teknikker for å utøve kraften sin. Hit sender Margot sin datter Jos som har tidvise problemer med ”hespen” sin. Den fjerde personen vi følger, er så en mann, den unge nigerianske journalisten Tande. Han reiser verden rundt for å dokumentere det som foregår. Til slutt blir han sveket av den kvinnelige sjefen sin som tar materialet han har samlet og utgir det som sitt eget.
En kvinnerepublikk blir opprettet, Bessapara. Her møtes etter hvert flere av hovedpersonene. Vi merker oss særlig møtet mellom Roxyog Tande etter som de begge har være utsatt for svært grove svik. Roxys far som sammen med datteren hadde tjent deg rik på salg av ”glitter” (et stoff som øker kraften fra hespen), ser sitt snitt til å tjene enda flere penger på ”hespetransplantasjon”. Han får lagt datteren sin på operasjonsbordet. Hespen blir skåret ut av kragebeinet hennes og implantert hos broren hennes. Det skal vise seg at dette ikke fungerer så godt.
Mennene blir etter hvert de store taperne når de ikke kan måle seg med kvinner i styrke. Vi får en situasjon der kvinnene gjerne ydmyker mennene rundt seg og ofte går de ikke av veien for å drepe dem. I dette samfunnet er ikke mennene selvstendige individer, men må ha kvinner som verger Kvinnene ikke bare sloss og overtar mennenes tilbøyelighet til å ty til vold. Også språkbruken hos kvinnene forandres, blir betraktelig råere.
Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Roxy og Tande, og det er vel noe av det eneste vakre som fortelles her. Mot slutten av boka eskalerer volden, og noen snakker om at det må en storkrig til for å gjenopprette normale forhold.
Alt i alt representerer boka et nedslående tankeeksperiment. Selv ble jeg ikke særlig grepet av den. Jeg klarte aldri å bygge opp noe stor interesse for personene. De var og ble pappfigurer.

Emosjonelle bøker, med karakterar som legg ut på vandring inn i ukjend terreng, ofte etter ei slags krise.