Bokelskere.no

Herlig umiskjennelig Murakami-kvalitet over denne romanen. Igjen et nytt interessant og fascinerene bekjentskap med en av Murakamis Lost Soul mannlige hovedpersoner. Jeg må si, sikkert fordi jeg selv er mann, kjenner jeg meg igjen i disse litt fortapte og ensomme mannlige karakterene Murakami skildrer med stø og sikker hånd. I say no more, bare les og kos dere med boka. Anbefales, varmt.

Ojojoj! Jeg liker generelt ikke romaner av noe slag hvor handlingen foregår i nåtid, altså i presens, vet ikke hvorfor, men jeg synes det blir vanskeligere å holde oversikten på den måten. Så da jeg oppdaget at denne også var sånn holdt jeg på å legge boka fra meg, men det var noe med den som gjorde at jeg fortsatte å lese og plutselig hadde jeg lest halve boka! Og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg så jeg brukte ikke lange tiden på denne - anbefales sterkt! Til å begynne med lurte jeg på hva som var en spenningsroman med dette, men den tok da virkelig av etterhvert!

Fantastisk bra, en perfekt blanding av mystikk og handling med driv

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lewisbrikkene er den boka i trilogien som kommer nærmest et vanlig krimplott av de tre bøkene. Noe oppkonstruert etter min mening, og litt for enkelt å gjette seg til. Derfor ikke overvettes spennende, men likevel finurlig skrudd sammen.
Igjen er det språket som overbeviser mest, forførende i personskildringene, suggererende i naturskildringene, så levende fortalt at man er til stede i ungdommenes mange intrikate viderverdigheter. Vær og vind kjennes på kroppen, og miljøbeskrivelsene av det vesle samfunnet er genuint.

Eg blir litt skremt når det står verdenssensasjon på framsida. Det plar bety "Gå forbi". Men denne blei eg lokka til å lese. Og eg innrømmer det, eg blei glad i Eleanor Oliphant ganske fort. Forfattaren får godt fram ei kvinne som har gjort sitt aller beste for å fungere i ei verd der ingen har lært henne kodene. Ho er pedantisk og manglar mykje når det gjeld sosial kompetanse.
Etter kvart kjem vi meir under huden på henne og skjønar at det er eit mørke der som ho fortrengjer med vodka. Så dukkar IT-Raymond opp, ein gamal mann fell om på gata og Eleanor må forholde seg til så mykje som ho ikkje kan kodene til.
Det største minuset er at boka er altfor lang og at vi ligg før forfattaren i å forstå kva som skjer. Dette kunne vore unngått med å strame opp boka. Litt meir i bloggen min

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen overbeviser Peter May med en utsøkt språkdrakt, med dyptpløyende personskildringer, utsøkte stemningsbilder samt en spennende historie.
Tilbakeblikkene til livet på barnehjemmet og all dets grusomhet har noe dickensk over seg.
Disse tilbakeblikkene blir fortalt gjennom øynene til den aldrende, demensrammede mannen, og akkurat den vrien synes jeg er litt merkelig. Vel er det alment kjent at en slik tilstand kan bety null korttidshukommelse og god langtidshukommelse, men at langtidshukommelsen skal være så gnistrende klar stiller jeg meg spørrende til. Men la gå.
Bedre da hvordan han beskriver Tormods frustrasjon, sinne og fortvilelse over en tilværelse han ikke lenger forstår, og hvordan dette også har innflytelse på dagliglivet til de pårørende.
Pårørende som langsomt nærmer seg hverandre. Finnes det en rest av den kjærligheten som en gang var der mellom Marsaili og Fin?

Denne anbefales på det varmeste!

Fikk anbefalt denne bokserien og første bok skuffet ikke. Og jeg kaster meg nok fort over neste bok.

Då er fredagen komen og det kjennest bra
Så ein lesehelgtråd skal vi allerhelst ha
Eg tek sjansen på oppstart frå godstolen min
Og så nært som eg greier så blir det på rim

Her er snøfall som monnar på mark og i li
Så ein skitur med bikkja det må det vel bli
Og på bokfronten er eg i Steinbeck sin vold
Med Sweet Thursday kjem latteren ut av kontroll

Enn i januarmørkret i bygd og i by
Får de ro til å lese i varme og ly?
Eller sveittar de ute med måking av snø?
Ta det roleg, til våren så smeltar den sjølv.

Rett inn på ønskelista!

For ei nydelig bok!
Her ble jeg dratt inn i handlinga med en gang, ei handling skrevet med snert og humor, men også med mange slags undertoner, av samisk overtro, sorg og lengsel.
Naturbarnet Risten blir rykket opp fra livet sitt i Nord-Norge og omplantet som 7-åring på Sør-Jylland, sammen med sin norske far og nye danske mor, der Risten blir til Kirsten.
Oppveksten i Danmark er ikke lett for Kirsten, men hun finner stor og gjensidig trøst og glede sammen med sin eneste venn Niels, en foreldreløs gutt fra Vietnam.
Hun ser ikke sin samiske mor igjen før etter at hun er blitt voksen, bor i København, og selv har fått en liten sønn.
Så skal det vise seg at møtet med moren i Nord-Norge utvikler seg til å bli noe helt annet enn man skulle tro.
Å, for en herlig bok, tenkte jeg mange ganger underveis. Det eneste negative jeg har å si er at den godt kunne ha vart mye lenger og vært mye tykkere.
Maren Uthaug skriver som en gudinne.
Les den!

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Ja, så ble det kanskje litt klisje, men er ikke det godt noen ganger? Jeg kosa meg med boka og syns det var en god historie.

Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.

Det gjekk feiande flott med nyttorsforsettet frå i fjor, det var kun målet om antalet bøker på portugisisk eg ikkje greidde. Det vart 2, ikkje 3. Eg ser ikkje nokon grunn til å endre særleg på målsetjingane for dette året:

• lese minst ei bok frå kvar verdsdel
• lese minst 2 bøker som er utgitt før 1800
• lese minst 2 bøker som er nye av året
• lese minst 6 bøker på engelsk
• lese minst 3 bøker på portugisisk
• lese bøker frå minst 2 nobelprisvinnarar som eg ikkje har lest noko av frå før
• ha færre enn 75 uleste bøker i bokhylla ved slutten av året (97 pr 1. januar 2019)

Korleis er det rundt omkring, er det andre som tumlar med nyttårsforsett? Mange er jo med på diverse leseutfordringar, dette er jo forsett gode som gull.

Jeg har spikret 10 bøker allerede, og de jeg regner med å lese i Januar er:

12 'A book inspired by mythology, legend, or folklore' - Tor Åge Bringsværd - Vov - hunden i eventyr, myter og folketro fra hele verden

Leste den om katter av samme forfatter i 2016. Leser denne og den neste først siden jeg har lånt dem på biblioteket.

23 'A book set in Scandinavia' - Alf Skjeseth - Nordens Casablanca - nordmenn i Stockholm under krigen

Har tidligere lest 2 bøker med samme tema av Tore Pryser tidligere, og som sagt er denne også en bibliotekslån.

36 'A ghost story' - Peter James - The House on Cold Hill

Så denne i en mail fra World of Books, og lånte den først på biblioteket for å lese på Halloween, men fant annet å lese da og kjøpte meg den på WofB nå rett før jul i steden. Hadde først valgt en annen bok for dette punktet, men flyttet den til punktet 'A book set in a school or university' på Goodreads RCh, 'The White Devil' av Justin Evans

6 'A book with a plant in the title or on the cover' - Amy Stewart - Wicked Plants - The A-Z of Plants that Kill, Maim, Intoxicate and Otherwise Offend

Har hatt denne boka en stund, har en til av samme forfatter som jeg også skal lese for et punkt på Goodreads RCh.

4 'A book you think should be turned into a movie' - Sarah J Waldock - The Redemption of Chauvelin

Denne boka startet som fanfiction, og jeg har lest den minst 3 ganger allerede. Her er det nok til en miniserie, men film er også OK. Den er en fortsettelse på Den røde pimpernells hevn - Sir Percy Hits Back som er en av mine favoritter.

Dette var morsomt å lese! For hva skjer når kvinnene plutselig får det fysiske overtaket over hele jorda? Som leser kan man ikke unngå å bli litt revet med, og man heier på kvinnene som smelter bilmotorer i Saudi-Arabia fordi de ikke får lov å kjøre, på kvinner som frigjør seg selv fra menneskehandel og slaveri, på jenter som kommer seg unna overgrepsmenn ved å bruke de nye evnene sine. Men så, da? Hva gjør dette med politikken? Hva gjør dette med religionen? Er den kvinnelige delen av menneskeheten noe bedre til å takle makt enn den mannlige? Om svaret var ja hadde dette blitt en kjedelig bok... Og det er den ikke! Dette er energisk, spennende og medrivende. En skikkelig karamell av en dystopi for deg som for eksempel liker Margaret Atwood. Jeg gleder meg allerede til TV-serien som sikkert kommer.

Hvis du synes at verden er et mistrøstig sted der alt går utforbakke og ting var mye bedre før synes jeg du skal ta deg tid til denne boka!

Rosling var professor i internasjonal helse, og dannet en stiftelse med sønnen og svigerdatteren som heter Gapminder. Formålet er å bekjempe uvitenhet med et faktabasert verdensbilde som alle kan forstå. Og den siste delen der er jo ganske viktig! Noen av dere har kanskje sett klipp med Rosling, på TED-talks eller ellers. I denne boka får du en enorm kunnskapsbase av fakta og statistikk presentert på en tiltalende og lettfattelig måte. Og hovedbudskapet er at veldig mange mennesker har fått det veldig mye bedre! Mange lever i elendighet, OG ting blir stadig bedre. Det går nemlig an, med fakta i hånd, å mene begge disse tingene på en gang og ha helt rett. Jeg liker at boka ikke retter så mange pekefingre. Det er ikke onde politikere, journalister eller storselskapers skyld at vi oppfatter verden feil. Vi har feiloppfatninger alle sammen! Og vi må begynne med å øke kunnskapen om våre egne feiloppfatninger. Boka vil hjelpe oss å forstå hva som er de største utfordringene i verden i dag og bruke ressurser på dem, og ikke det vi tror er problemene.

Jeg synes denne boka var trøstende på et vis. Det er godt å vite at ikke alt tyder på at man lever i endetiden, og at menneskeheten på mange områder har klart fantastiske ting, og fortsatt gjør det. De synes bare ikke så godt fordi de tar tid.

En fantastisk bok, men også en grusom bok. Hvordan foreldrene til forfatteren drev på var ikke hyggelig lesning, og for meg som far er det helt uforståelig at folk kan oppføre seg slik. Sterke personligheter som kommer seg helskinnet gjennom en slik oppvekst. Boka gjorde virkelig inntrykk, så takk for lånet Synnøve!

For en glitrende tegneserie! Spennende, troverdig, oppfinnsom og alt annet som er bra! Og stort pluss for gjennomgang av hva som er fakta og ikke til slutt. Så slipper jeg å føle meg dum.