Bokelskere.no

Ja, som jeg skrev i omtalen spriker anmeldelsene veldig. Selv syntes jeg Bog 1 var fantastisk og ga den en sterk femmer.

Gled deg til Murakami! På dansk er den delt i to, Bog 1 og Bog 2. Leste den første i juli og venter spent på fortsettelsen som skal komme i november. Skrev en kort omtale av Bog 1 her på Bokelskere.

Då er endeleg fredagen komen igjen
Det blir godt med litt pause frå arbeid og renn
Og på yr er det melding om gråver og regn
Så for lesinga er det eit kjempebra tegn

Og den første på helga sitt repertoar
Det er Truman Capote sin dokumentar
Om eit firdobbelt drap i ein prærieby
Den er gamal men god, og har klassikar-ry

Blir eg ferdig med denne så startar eg lett
På ein Hoem, om landet som ingen har sett
Og i bil er eg aldri aleine i grunn
David Copperfield held meg med selskap ei stund

Dei fleste klassikere pleier ikkje å vere enig med alderen, men det er absolutt ikkje tilfelle her. Hamsun gav fingeren til Kielland og Ibsen ved si eige tid, meinte at litteratur ikkje skulle skrivast for å skape debatt over ein problem stilling, ein skulle hellar skrive det som skjedde inni oss, korleis me følte, av det han kalte "det ubeviste sjeleliv".
Hamsun bruker så monge ord og utrykk som er fulle av liv og innleving for lesaren, ditte er nesten altfor bra skreve, etter min meining. Ein typografi som festar seg i magan, nesten som sult ;)

Denne boka hadde jeg aldri - A L D E R I ! ! - plukket opp dersom jeg ikke hadde et pågående prosjekt med å lese hele Vigdis Hjorths forfatterskap fra start til mål. Da var det ingen vei utenom.

Denne tynne boka tok det meg 16 minutter å lese, og det var en sann fryd. OK. Boka heter Den første gangen, og er skrevet av Vigdis Hjorth. Det handler om ei 16 år gammel jente som ikke har debutert seksuelt, men blir småkjæreste med en fyr.

Du ser hvor dette bærer, sant? Feil! Forfatteren lokker deg rett i fella og smeller en avslutning så stilig og personlig (hovedpersonen heter Vigdis) at jeg jubler innvendig bare ved tanken. En skinnende liten perle i forfatterskapet.

Om 18 år gamle Gjøa Grytbø sin sommerjobb på ei turisthytte. Både hun og en del andre personer har sitt å stri med, og en del skjer.

Melankolsk bok med mye humor. Fint nynorsk språk med bruk av en del ord som ikke er i dagligtale, likevel ganske lettlest. Ser ikke ut som denne debutboka av Lars Svisdal er anmeldt så langt i aviser eller bokblogger, men kan anbefales!

Denne boka har ein lett driv, som både er lettlest og svært detaljert. Spenninga startar straks forteljinga har etablert seg og man følar vekta av dinne kjærleika som skildrast, den typen som både er forbudt og som man ikkje kan forlate uten ei knekt brystkasse, for den har festa seg som frosten.
Absolutt verdt å lese.

Veldig,. veldig godt skrive om sjølvopplevd valdtekt og kva det gjer med K, vener, familie. Eit heilt originalt språk, rasande og poetisk faktisk, godt gjort! Eg ventar meg mykje spanande frå Nedrejord, som no også er husdramatikar ved Nationaltheatret.

Ei eineståande skildring og språkelg framifrå framstilling av spenninga og sentimentet mellom hovedpersonane i deira einsame kvardag der fortida ligg som ei gøymd, gnagande ramme for handlinga. For dei, som likt med meg, fell for Fugletribunalet kan eg og tilrå romanen «Saman er ein mindre åleine» av Anna Gavalda.

I serie Pondus Eliteserien er det morsomt å se seriens utvikling gjennom tidene. Bøkene opp mot denne har vært veldig morsomme, men i denne føler jeg at det topper seg. Ved lesing kan man se at også karakterene utvikler seg, de blir gradvis litt og litt eldre. Tegnestilen til Øverli er også kommet helt på plass her, mange morsomme detaljer!

Søsterklokkene ble en stor lese-opplevelse fra begynnelse til slutt - en roman man ikke glemmer. Og her er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Mer om denne i Reading Randi

De første 300 sidene var fantastisk bra. Medrivende, godt skrevet, med historisk sus. De siste 100 ble kanskje litt mye forutsigbar kjærlighetshistorie, men fortsatt bra. Pga de første 300, en sjelden sekser! :-)

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Artemis

Eg har lest boka og sett serien. Serien tar utgangspunkt i boka, men supplerer med langt fleire intervjuer etc.. Anbefaler begge deler, men eg ville lest boka først.

Jeg og lillegutt nyter late dager på ferie hos mine foreldre. På søndag går ferden hjem igjen til Hammerfest. Denne helgen leser jeg Hvem drepte Birgitte Tengs? av Bjørn Olav Jahr. Etter at saken nå er gjenopptatt, og i tillegg har fått så mye ny omtale føler jeg at jeg har lyst til å sette meg mer inn i hva som skjedde den gangen for 23 år siden.

Denne helgen leser jeg på 3 bøker som forfaller på biblioteket neste uke, Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter - portretter fra 68-generasjonens indre og ytre liv 4. utg av Nils-Fredrik Nielsen, Hva er film av Anne Gjelsvik og Forvandlingenes by - Fredrikstad gjennom 450 år.

Jeg svarte på en undersøkelse for mailinglista til The History Press igår, en siden for fagbøker, hvor et av spørsmålene var hvor ofte jeg leste romaner og når jeg så gjennom bøker lest iår fant jeg ut at av 126 leste bøker var kun 13 fiction, og av de var minst 6 tegneserier. Jeg valgte 'ocationly' (av og til) for hvor ofte jeg leste fiction.

Herlig med ny krimhelt!

Jeg er svært glad i "historisk krim", altså historier hvor setttingen er lagt såpass langt tilbake i tid at hovedpersonene for lengst er døde og levesettet skiller seg betydelig fra dagens liv og kulturelle føringer. Særlig godt liker jeg fortellinger fra vikingtida og helt fram til slutten av 1800 tallet.
Ingen bør derfor bli forbauset over å finne bøkene fra forfattere som Kurt Aust og Patrick O'Brian på min liste over favoritter.
Og, la det være sagt med en gang; Niklas Natt og Dag gikk rett inn på denne lista!
Rett og slett en av de beste bøker jeg jeg har lest i sjangeren. Kanskje den beste.
Niklas trekker oss inn i Stockholm, helt på slutten av 1700 tallet, og gir oss en flott og fargerik skildring av hvordan livet for de mindre velbergede kan ha artet seg på den tid. Her er det nok av grusomheter og urettferdighet. Korrupsjon og maktmisbruk preger det offentlige styre og stell. Kampen for å overleve visker ut grensene for moral og hva som er rett og galt. Og jo lenger ned på rangstigen, jo verre blir det. Og nederst, der står kvinnene...
Jeg har ingen problemer med å tro, at ja, slik var det, eller slik kan det godt ha vært.
Og dialogene og sproget henger godt med. Tale-form, valg av ord, den påtatte høflighet, alt virker meget tidsriktig. Om det faktisk ER tidsriktig eller ikke, vet jeg forsåvidt ikke, men det spiller ingen rolle, all den stund forfatteren evner å gi meg følelsen av å være tilbake i tid, oppleve hvordan en annen kultur og tankesett styrer en samtale.
Boka er verd en 6'er, bare for den roman-dokumentariske delen av boka.
Men boka er jo mer enn et historisk dykk tilbake til den sen-Gustavianske tid. Den er også en hårdbarka krim. Så full av ondskap og grusomheter at selv Jo Nesbø blekner litt.
Men, til forskjell fra Jo Nesbøs bestialiteter, virker faktisk det meste i denne boka nokså troverdig, sett i lys av tidens rettsløse vanvidd og elitens overdimensjonerte makt.
Boka starter, kort fortalt med et likfunn og etterfølgende drapsetterforskning. Ett stykke på vei, forlater vi etterforskningen og hopper over på en tilsynelatende helt annen historie. Og så til en tredje.
Men fortvil ikke. Disse tre historier bringes sammen på eminent vis og gjør boka til en meget interessant roman og en spennende om enn rystende krim.
En sterk 6'er fra meg.

Flott historie frå bygde-Norge på 1700-talet. Scena er ei flatbygd på det indre austlandet ein stad, og skogsbygda som ligg bakom den igjen. Flatbygdingane ser litt ned på skogsbygdingane, som igjen helst ikkje vil ha noko med flatbygdingane å gjere. Her er det generasjonar med mistru og vondt blod som har fått bløme fritt. Fremst i denn bygdestriden stend storgardane Borgland i flatbygda, og Bjørndal i skogsbygda.

Det er Bjørndalsfolket som er hovudpersonane i denne forteljinga. Eller først og fremst Dag, lesarane møter han som ung gut når faren blir bedt av flatbygdingane om å felle ein slagbjørn, og vidare som bonde på Bjørndal og gjennom det er han også nærmast ein høvding for heile grenda. Medlemer av slekta fell frå, og nye kjem til. Men ein blir også litt kjend med folk frå Borgland, samt frå ein by som ein må anta er Kristiania.

Der er mange temposkifte i boka, temmeleg dramatiske hendingar er unnagjort i løpet av nokre få linjer, og så kan forteljinga dvele lenge ved kvardaglsege scener, eller ved den storslåtte naturen, eller ved kjenslelivet til Dag eller nokon av dei andre. Språket er noko gamalmodig, også utover det ein kan vente frå ei bok frå 1933. Dette er nok eit medvite verkemiddel frå forfattaren, for å ta lesaren med seg attende i tida. Og denne lesaren blei verkeleg med på tur, for dette var ei fengande og god forteljing. Boka er den første i ein trilogi, og eg satte straks i gang med å lese vidare i trilogien etter at eg var ferdig med den.

Sjarmerande bok om ei kjærleikshistorie mellom ein kastelaus indar og ei svensk jente på 1970-talet. Men kjærleikshistoria, og sykkelturen som måtte til for å verkeleggjere den, er berre ein del av boka. Rundt halvparten av boka handlar faktisk om oppveksten til indaren, Jagat Ananda Pradyumna Kumar Mahanandia, eller Pikei i daglegtale, etter den engelske uttalen for PK (Pradyumna Kumar).

I likheit med namnet, var heller ikkje oppveksten til Pikei særleg lett. Som kastelaus i ein liten landsby i jungelen i Orissa var det å få skulegang ikkje enkelt, om ein var aldri så talentfull. Det er skammeleg å lese om den sosiale undertrykkinga og mobbinga som kastesamfunnet legg opp til. Pikei viser seg å ha særleg talent for å teikne, og med ein porsjon pågangsmot så livnærer han seg som portretteiknar på gata i unge år. Han møter mange kjende personlegdomar gjennom denne verksemda, mellom anna den russiske kosmonauten Valentina Teresjkova, første dama i verdsromet, og statsminister Indira Gandhi. Men den viktigaste personen han møter er Lotta frå Borås i Sverige. Kjærleiken.

Sjølv om sjølve sykkelturen sikkert var eventyrleg nok, så kjem den likevel i skuggen av den større forteljinga, den om oppvektst i vanskelege kår, kampen for å få nytte talentet sitt, og for kjærleiken. Retteleg triveleg lesnad var det. Boka inneheld også eit knippe bilete til slutt, det var kjekt å sjå. Ein kan ikkje anna enn å beundre Pikei for pågangsmotet, og ynskje lukke til på vegen vidare.