Bokelskere.no

En nydelig, fortryllende og, - for meg - helt uventa bok. Jeg ble sugd inn i både historien og følelsene som ligger i teksten. Nydelig språk. Det ligger en nerve gjennom hele boken. Lenge siden jeg har følt på en slik leseopplevelse. Hvordan kan denne ha gått så pass under radaren? Gleder meg til mer av Therese Aasvik.

Det er stormfulle dagar i landet vårt no
Så då høver det godt å ta livet med ro
Men med Angrep fra alle slags kantar på gang
Gjer det slett ingen skade om helga blir lang

Mykje sorg og mishandling, forfattaren viker ifrå nære detaljar om det grufulle som hendar, men legg meir vekt på omstendighetane rundt det emosjonelle som karakterane føler. Boka er difor svært lettlest.
Ditte er ikkje ein spenningsroman. Ditte er ein historisk roman som halder mykje vekt for hovudpersonane vore, og difor opplevar du som lesar at du bryr deg grenselaust om dei og ynskjer så sterkt at alt skal gå godt.
Absolutt ikkje skuffande.

Sterk og flott bok om å leve med sykdom og familiehemmeligheter. Det siste traff meg egentlig mest. Sykdom må en ta om og når den kommer, men å snakke sammen, være åpne og støtte hverandre, det er et valg en tar. Og noen velger altså å skygge unna. Det opprørte meg virkelig.

Dette er bøker fra Verdensbiblioteket
Velg blant 2,6 millioner titler
Her er listen over tidenes 100 beste bøker ifølge avstemningen.

I den lille byen nord på Island, bor det helt vanlige mennesker, men de har alle sin historie.
Elisabet i den mørke fløyelskjolen, Jónas som egentlig vil se og male fugler, men som må bli politimann, Kjartan som plutselig får opp øynene for Kristin, direktøren som ble stjernekikker og filosof, og mange flere uforglemmelige personer.

Nydelig bok om mennesker i et lite samfunn på sagaøya. Lavmælt, men likevel spennende. Man skulle reist til Island...

spennende og dessverre toppaktuell!

Aahhh – oppvekstskildring! Ein favorittsjanger for denne lesaren. Ein fyl guten Anders frå han er nokre få år gamal, frå det første minnet han har frå livet sitt, og til forbi konfirmasjonsalderen. Oppveksten er på ein gard på Austlandet ein stad, far er ein agronom som kom til bygda og gifta seg med odelsdattera på garden Anders veks opp på. Utanom foreldra og søskenflokken bur der også nokre få tenestefolk på garden, og der kjem sesongarbeidarar når det er tid for det.

Skildringa skiftar karakter i takt med at Anders veks til. Frå barnlege og underfundige betraktningar i dei tidlege åra, over til dei vare og forvirrande kjenslene til ein gut i pubertetsåra. Ein blir kjend med ganske mange folk i bygda, på godt og på vondt. Spesielt inntrykk gjorde to av tenestefolka på garden, Embret og Gorine, som har vært til-og-frå-kjærestar i eit par mannsaldrar, men som ikkje kan få einannan fordi den eldgamle mora til Gorine er imot det. Ei anna scene som gjorde uutsletteleg inntrykk er korleis Anders og ein gjeng andre gutar lar ein rampestrek gå alt for langt, og tek livet av ein geitekilling.

Forteljinga er lagt fram i tredje person. Men det er vanskeleg å tenke seg anna enn at Sigurd Hoel har nytta mykje av sine eigne barndomsminne som inspirasjon for boka. Hoel vaks sjølv opp på gard, så det er lett å forestille seg forfattaren som Anders. Sjølv om Anders åpenbart er glad i garden, bolk 1 av boka ber forresten tittelen Edens have, så verkar det ikkje som om han ynskjer å bli jordbrukar. Men kva ynskje og draumar hovudpersonen har kjem i liten grad fram i boka, den handlar stort sett om kva ballast han får med seg frå oppveksten. Og det meste av den er av den gode sorten.

Denne boken orket jeg ikke å lese ferdig. Det er mulig at historien er god og spennende, men jeg opplevde boken som banal og ekstremt dårlig oversatt. Et sted sto det om et lik som lå død på en strand. Nei og nei.

Cecare, hovudpersonen i Forsøk på å være lykkelig, minner på mange måtar om Ove frå boka En mann ved navn Ove. Ikkje fordi han på nokon måte er deprimert, men fordi han er ein eldre mann, enkemann, og han har sterke meiningar som han gjerne deler med andre, anten det er positivt eller (som det som regel er) negativt.

Anger er ei kjensle han tidlegare i livet ikkje har brukt tid på, men som no, i takt med at han byrjar å kjenne at han kanskje kan gjere ein forskjell for andre, kjem snikande.

Cecare tenkjer mykje, og kjem stadig med betraktningar om livet, både i form at humoristiske skråblikk og i form av livsvisdom.

Eg vil anbefale boka om du treng noko å humre av, og det kan jo trengast når hausten kjem.

Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.

Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.

Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.

Jeg har lest to av hennes bøker, funnet i "hotellbibliotek" på feriesteder, etter at medbrakt lesestoff var oppbrukt og de mest fristende bøkene i hylla var på tysk eller finsk. Du beskriver oppskrifta ganske treffende, og terningkastet slutter jeg meg til. Tidtrøyte, verken mer eller mindre!

Sollund er skarp og tydelig. Setter pris på inndelingen og det faktum at hun tar for seg hersketeknikker i ulike settinger: i arbeidslivet, i parforhold, i politikken, fra mann til kvinne, på nettet og mer til. Boka byr også på flere konkrete eksempler fra hennes personlige liv. Boka er ikke gravalvorlig, men eier humor og et folkelig preg. Den er oversiktlig og bør leses av alle som er interesserte i å forstå seg på hersketeknikker, delta i samfunnsrelaterte debatter, stå opp for seg selv og menneskeverdet og avsløre når omgivelsene ens behandler en selv eller andre på urettferdig vis.

Godt emne! De første som "slår meg" er:
- Veien av Cormac McCarthy.
- Nord av Merethe Lindstrøm.
- Kongens Hjerte av Gaute Heivold.
Alle er "roadmovies" hvor du får en viss anelse...

Tre bøker jeg liker godt:
»Krystallslottet» av Jeanette Walls
«Noen kjenner mitt navn», Lawrence Hill.
«Monstermenneske» , Kjersti A Skomsvold.

Intens og spennende - anbefales!

Denne boken handler kort og greit om livet, og om at beslutningene vi tar, ofte endrer seg underveis. Det var noen interessante øyeblikk i historien, men også noen til dels "kjedelige" øyeblikk som ikke tjener historien noe særlig. Slutten skuffer mest. Som leser sitter jeg med flere ubesvarte spørsmål. Ting som jeg hadde regnet med skulle besvares, blir aldri belyst.

I starten kjentes det ut som en nokså vanlig form for "dagbok", men jeg ble etter hvert oppmerksom på den triste familiesituasjonen hennes, personen Natascha og hvilke verdier hun selv sto for. Det virker som om hun, lik meg, ikke fikk nok kjærlighet i oppveksten. Selv om hun ikke hadde mye til rustning og var nokså fortvilet av seg like før hun ble kidnappet var moren en sentral person for Natascha. Det er lett å fatte, for en får vite at morens vilje til å ta seg frem i livet og hennes evne til å legge lokk på følelser hjalp Natascha på flere måter i årene som kom. Mens jeg leste boka klarte jeg bare å se hva Natascha gjennomgikk fra utsiden. Jeg fikk på ingen som helst måte kontakt med henne på det følelsesmessige plan... Det tror jeg kommer av at jeg selv aldri har blitt utsatt for slike grusomheter.

På en bisarr måte er jeg noe sjalu siden hun har erfaringer jeg enda ikke har opplevd. Dessuten misunner jeg henne det sterke overlevelsesinstinktet. Jeg vet med sikkerhet at jeg hadde aldri overlevd noe slikt. Jeg hadde mest sannsynlig tatt livet av meg etter få dager. Det fordi, når jeg tenker etter, er jeg en person med lavt selvbilde og lite iboende viljestyrke. I en slik situasjon hadde jeg nok ønsket døden velkommen, og det raskt! Bare det å lese om det konstante lydnivået rundt henne og at hun så og si alltid befant seg i stummende mørke gjorde meg bevisst på at jeg ikke hadde levd stort lenge ved samme type behandling. Styrken hennes kan ikke måles med ord. Motet hennes taler for seg selv.

Hun mistet ikke grepet om fornuften. Akkurat det hadde jeg gjort på flekken, vil jeg tro.Jeg hadde nok blitt gal som bare det. Siden jeg fra før av er nevrotisk av meg kan jeg se for meg at i en slik situasjon ville nok vrangforestillinger tatt over for virkeligheten - i alle fall i mitt tilfelle. Kort sagt hadde jeg nok gått frivillig inn for å dø - istedenfor å holde ut de horrible dagene i fangenskap. Isolasjonen hadde nok blitt et mareritt - selv for meg som trives i eget selskap.

At hun i det hele tatt beholdt intelligensen og en stor dose selvinnsikt, er imponerende! Refleksjonene hennes er interessante, og det at hun nevner at samfunnet er rask med å gjøre en til offer stemmer overens med virkeligheten. Det er godt gjort av henne å presentere egne holdninger som bør revurderes. Deriblant at det ble sagt at Natascha led av Stockholm-syndrom, og ikke hadde noen som helst rett til å føle med kidnapperen. Hvem kan få følelser for en slik grusom mann, spør samfunnet. Vel, samfunnet har lett for å plassere oss under to spesifikke båser; ond/god. Det samfunnet ikke vil innrømme er at det finnes verken gode eller onde mennesker. Alle er en slags blanding, og det er bestandig en eller flere grunner til at noen begår slike grusomme handlinger. Det kom frem senere at kidnapperen var psykisk syk og trolig led av både anoreksia, tvangslidelse (med fokus på hygiene - han var ekstremt redd for bakterier) og som om det ikke var nok; paranoia.

Det at en er psykisk syk kan selvsagt ikke rettferdiggjøre slike grusomheter, men ved å få vite slik type bakgrunnsmateriale, er det lettere å se mannen bak de onde handlingene. I alt er vi alle mennesker, som fortjener å bli møtt med respekt, selv om det kan vise seg at en har med en drapsmann å gjøre.

Det som er stort i skjønnlitteratur - og også i film og andre kunstuttrykk - er når de du leser om er så nær at du kjenner de like godt som din egen familie, de er like virkelige og står like levende i sinnet ditt som andre du kjenner. Stoner er en slik bok. Han er for meg like nær meg nå som andre mennesker jeg har kjent, men ikke har kontakt med i dag.

Utrolig godt gjort å skrive om 22. juli uten å skrive om 22. juli. Det er så mye som er godr tenkt om norsk politikk, rettsvesen, media- og forlagsliv at det bare er å bli imponert. Godt grep å dele boka i tre med ulike synsvinkler. Likte nok de to første delene best, men alle funker!