Leseperiode:
10. - 31. mars 2019

Velkommen til felleslesing av
Kazuo Ischiguro, Resten av dagen

Lenke til lesesirkelens hovedtråd

Kjør debatt!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 37 svar.

Fredag 29. mars 2019

Da har også jeg lest ut Resten av dagen (for annen gang på åtte måneder). Litt rart å lese en roman på nytt så kort tid etter første lesing. Jeg oppdaget nok en del i teksten som jeg ikke fikk med meg første gangen, og noe hadde jeg selvfølgelig allerede glemt.

Ser at det har kommet mange flotte og utdypende innlegg underveis. Leste dem med stor interesse. Lærerikt.

Jeg skal ikke skrive så mye om innholdet i boka, bare at jeg synes Stevens er en spesiell hovedperson med svært konservative og tradisjonsbundne tanker og meninger. Men sånn var det vel den gangen. Men kanskje har han tenkt å forandre seg med tid og stunder (jfr. sitater nedenfor).

Miss Kenton (Mrs. Benn) får vi også vite mye om, både om hvordan hun var (adferd, tanker, følelser) da hun var ansatt på Darlington Hall, og om hvordan hun har det nå.
Forresten: Skal man tro på det hun forteller (ekteskap, etc.) til Stevens under deres møte på slutten av romanen? Åpen slutt?

Sitater:

"Man kan ikke i det evinnelige dvele ved det som kunne ha vært. Man bør huske på at man har det så godt som de fleste, kanskje bedre, og være takknemlig." (s. 220).
(Et slags visdomsord).

"Jeg bør anlegge et mer positivt syn på tingene og prøve å få det best mulige ut av resten av min levedag." (s. 224)

Fra det siste sitatet er vel romanens tittel hentet. På et vis.

Og snart blir det ny forslagsrunde (En8).

God helg!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

MULIG SPOILER

Jeg var litt på etterskudd da jeg begynte å lese, men kom ganske fort inn i handlingen. Nå har jeg lest ut boka, og min første følelse for Stevens var irritasjon. Rammehistorien foregår midt på femtitallet, og Stevens sitter fortsatt fast i en tradisjon som forlengst er avlegs: Lojalitet mot "herrefolket", som alltid vet bedre enn den gemene hop. Fortellingen hans er en serie av bortforklaringer fra en mann som sannsynligvis aldri tidligere har stilt spørsmål ved sin egen rolle i samfunnet.

Så leste jeg alle de gode kommentarene her, og fikk et litt mer nyansert bilde. Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre, med heller dårlige begrunnelser. Forteller han sin historie for oss, leserne, eller forsøker han å bagatellisere sin egen tilkortkommenhet for å trøste seg sjøl?

Han tar fatt på hjemvegen for å tilbringe "resten av dagen" hos amerikaneren og øve seg på nye omgangsformer - humor, av alle ting! Som han aldri ser ut til å ha vært borti i sitt liv. Men jeg skulle gjerne visst litt mer om "begynnelsen av dagen" - hva er det i fortida som har formet denne mannen til en sånn tråkmons?

Hvem er egentlig Stevens? Hvordan vokste han opp? Han må jo rimeligvis ha hatt ei mor - hva slags menneske var hun? Faren hans har tydeligvis vært en av de "store" (eller kanskje halvstore?) butlerne i forrige generasjon - inspirerte han sønnen til å følge i samme spor, eller fantes det ikke noe reelt valg? Forholdet hans til Stevens senior virker uansett noe anstrengt, selv om han understreker at faren ikke skal tiltales ved fornavn eller behandles som de andre underordnede. Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?

Alt i alt ei sørgelig historie om en sporgjenger som ikke greier å ta inn over seg at verden forandres - og i alle fall ikke vil uttrykke noen mening i sakens anledning, trass i at han har bedrevet politisk "namedropping" for å imponere bordfellene i Cornwall. "Dessverre, sir, men jeg kan nok ikke være til noen hjelp i den saken."

Her på Bokelskere har vi flere ganger hatt diskusjoner om hvorvidt ei god bok krever at hovedpersonene er sympatiske . Mange av oss har svart klart nei på det. Resten av dagen er et godt eksempel på dette. Sympatisk hovedperson - nei. God bok - ja.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

MULIG SPOILER

Velkommen tilbake, Marit!
Jeg vil bare gripe fatt i et par av argumentene dine.

«Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre»

Ja, hvem ville ikke ha gjort det. I det britiske samfunnet var det etter krigen en unison fordømmelse av de som hadde stått på nazistenes side. Som i Norge. Tenk bare på hvordan vi behandlet de såkalte tyskertøsene, og til og med deres barn. Stevens fornektelse skyldes skammen. Han skammer seg over sin herre, Lord Darlington og antakelig også over seg selv. Å beskytte seg mot den sosiale fordømmelsen oppfatter jeg som en menneskelig reaksjon. Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange av oss som hadde klart.

«Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?»

Helt opp til våre dager har skuespillere satt / setter fortsatt (?) sin ære i å stå på scenen uansett hva som skjer i familien. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en skuespiller sto på scenen mens moren lå for døden. Hendelsen ligger ikke mange år tilbake i tid. Dette handler om skuespilleres yrkesstolthet og ble/blir (?) i teaterkretser ansett som riktig.

Sympatisk/usympatisk hovedperson – er det en relevant problemstilling? Sympati er en subjektiv opplevelse hos leseren. Selv fikk jeg sympati for den grusomme dvergen i Pär Lagerkvists roman ved samme navn.

God bok – ja, og det underbygges ikke minst av hvor mange tolkninger den gir opphav til. Interessant debatt!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sammenlikningen med skuespillere er et godt poeng, Lillevi! Når man tenker etter, er vel Stevens også en slags skuespiller, men han har lært seg bare en eneste rolle, som han opptrer i uansett forestilling. Og når han ikke opptrer på sin vante scene, er han aldeles hjelpeløs og begår den ene feilen etter den andre. Han har ingen erfaring i å omgås "folk flest". Litt rart, egentlig, når man tenker over hva slags folk han har administrert som "sjef" for husholdningen på godset.

"Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange
av oss som hadde klart."

Nei, jeg er enig i det, det er derfor jeg tenker at denne historien egentlig er en forsvarstale.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eg trur eg har bestemt meg for å sei "På gjensyn" til butler Stevens.
Ei bok som eg har likt svært godt, og som viser eit samfunn i endring, og ein mann som miste sitt vesle håp om sosial endring. Svært vemodig slutt.

Lillevi og Cathrine har skrive utfyllande, gode svar, så eg seier meg mykje einig med dei.
Ser fram til å få filmen i hus ( den eg hadde var skada) - mitt første gjensyn blir der.
Alt i alt: ei god bok som eg er glad for å ha!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

I går kveld brukte vi eit par timar saman med butler Stevens og Miss Kenton. Anthony Hopkins tolka butleren godt, han fekk fram den stillfarande, pliktoppfyllande tenaren så ein trudde på han. Også Emma Thompson gjorde ein god figur....og vi likte både miljøet rundt godset og landskapet der.
Rørande avslutning i ein prisbelønt film.
Så no skal "Resten av dagen" få kvile ei stund, men trur nok at boka fortener å bli lesen ein gong til.

Elles må eg få rose Lillevi for den flotte bokomtalen ho har levert om romanen. Tommel opp for den, Lillevi!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Takk for hyggelig ord, Hilda og for at du foreslo boken (det var deg, ikke sant). En bok som gjorde inntrykk. Nå står jeg på venteliste for å låne filmen (som jeg heller ikke kjente til).

Ischiguro er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men usikker på hvor jeg skal begynne. Ser det er ulike oppfatninger av bøkene hans blant oss. Noen som har gode råd å gi meg :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

LEST FERDIG, MULIG SPOILER
(Endret brukernavn og posta derfor på nytt. Vet ikke om det var lurt å endre navn. Ser at alt jeg har skrevet under gammelt brukernavn, ikke leder tilbake til min profil, men «side ikke funnet».)

Tusen takk til alle som har kommentert til nå. Det er gøy å lese andres betraktninger og gi gjerne tilbakemelding om både enigheter, uenigheter og utdypning på dette innlegget også!

Da har jeg lest ferdig Resten av dagen, som jeg godt kunne tenkt meg at var en lengre bok. Mange av bokens temaer kunne vært skrevet mer ut. En lengre bok er mest et ønske fordi jeg synes det er en veldig bra roman.

Det er en vemodig historie dette. Sirkelen sluttes. Det skriver jeg om til slutt.

Skrevet på 1980-tallet i et slags 1800- talls språk? Minner meg litt om herskapsromaner i fra 1800- tallet, men jeg føler at tematikken er mye nærmere vår tid. Spørsmålene som tas opp, individet versus fellesskapet og individet i hiearkiet, det å forfølge egne følelser eller velge plikt, tas opp på en måte som ligger tett på tiden romanen er skrevet. Religion er for eksempel ikke særlig tilstede, jeg oppfattet det ihvertfall ikke, i denne romanen. Moralsynet og religionen, ære og skam, føler jeg ofte dominerer i de samtidige 1800- talls skildringene av overklassemiljøet Ishiguro beskriver, enn i hans historie. Så har han da også bragt dette miljøet langt opp i ny tid og til tidspunktet denne kulturen er i ferd med å dø ut. Språket er kanskje fortsatt "1800-talls", men livene til folkene som beskrives har endret seg mye siden da.

Samtidens politikk og krig er viktig både for å forstå historien og for Stevens sitt livsløp. Jeg tenker at det at han ikke vil vedkjenne seg sin tidligere arbeidsgiver kan ha flere årsaker. (Tenker på episoden under kjøreturen.)Både personlig, at han en gang i livet ønsker å være fri for sin rolle? Tenk om det var han som eide bilen og sitt eget liv? Får vi et lite glimt av en kuet egenvilje? Eller er Stevens bare lei av å stå til rette? At han skammer seg over å ha tjent sin tidligere arbeidsgiver, det tror jeg ikke. Jeg oppfatter nemlig ikke at hans syn endrer seg i løpet av historien. Stevens går aldri ombord i Mr Smiths (mannen på vertshuset) utsagn: "Man kan ikke ha verdighet hvis man er slave". Når det gjelder episoden under besøket på godset, kan det ha vært fordi han tenkte det ville være til fordel for hans nye arbeidsgiver? Jeg vet selvsagt ikke og tror det er skrevet slik med den hensikt at vi skal fundere litt på dette.

Hans Nåde havnet på feil side før og under 2. verdenskrig, han var antagelig blant de som klamret seg til appeasement- politikken lenge etter at nazistene hadde vist hva de stod for. Jeg oppfatter at Ishiguro tar opp fellestrekkene mellom den imperialistiske kulturen som delte mennesker inn i raser og anså store deler av befolkningen, innerst inne også den hjemlige britiske, som uskikket til å ta del i politikk og den dypt udemokratiske nazismen/fascismen. Langs denne aksen kunne britisk overklasse og tyske diplomater finne felles tankegods. Når problemene tårnet seg opp var det enkelt, for britisk overklasse å tenke at demokratiet var kommet for langt og var årsak. Det gjorde antagelig Lord Darlington sårbar for å tråkke feil og Stevens også.

Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv. Han ser ikke kjærligheten når den er der og holder den stadig på avstand, tør ikke trå ut i noe ukjent fordi det kan forstyrre gjerningen? Og når den nye tid kommer og det finnes en annen verden der ute, har ikke Stevens tankesettet og kanskje heller ikke kompetansen til å trå inn i den. Han er på mange måter offer for omstendigheter han selv ikke rådde over og aldri har fått utvikle egenskaper til å hanskes med.

Historien avsluttes med at han bestemmer seg for å øve mer iherdig på å tilpasse seg sin nye amerikanske arbeidsgiver, bli mer slik han ønsker, tjene han på en mer optimal måte. Litt trøst er det kanskje i at Stevens ser ut til å finne livsmot i denne oppgaven og for de han har tjent er det ikke tvil om at han har utgjort en forskjell og fått anerkjennelse for dette. Mest synes jeg jo likevel det er sørgelig at sirkelen sluttes slik.

Jeg lurer på om flere enn meg tenker at Ishiguro forteller oss gjennom Stevens hva verden siden andre verdenskrig har gjort? At da det britiske herredømmet gikk mot slutten grep ikke verden muligheten til å skape en ny mer demokratisk verden. Isteden lever hiearkiene og "slavementaliteten" videre, denne gangen under USA?

Godt sagt! (6) Varsle Svar
[ Slettet av bruker ]

Lest ferdig – mulig spoiler

En fin felleslesing av en meget god bok. Tusen takk til alle! Ser frem til flere innlegg.

«Resten av dagen» rommer mange aspekter. Jeg vil ta tak i mennesket Stevens – en pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst holder fast ved det? For oss i dag kan et liv som Stevens' virke uendelig trist, med fokus på hva han har mistet (kjærligheten til en kvinne, forholdet til faren [moren er aldri nevnt], mulighetene fri utfoldelse). Men er det nødvendigvis sånn? Stevens selv ytrer aldri beklagelser over sitt liv. I den grad han gjør det, er det fordi han ikke tjener sin overordnete godt nok. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.» (s. 216, Bokklubben 1996)

Strindin, du skriver:
«Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv.»

Det er mulig du har rett, at Stevens er en hjelpeløs mann i sitt eget liv. Eller har han valgt, eller kanskje snarere akseptert, at dette livet er hans livsvei? At han innenfor disse (etter vår tids syn) snevre rammene finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Jamfør det minnet som får stå som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro gir selvfølgelig ingen svar.

Under lesingen kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime». Bokens hovedperson Siegfried er satt til et straffearbeid, å skrive en stil med tittelen «Pliktens gleder». Boken berører altså noe av den samme tematikken som «Resten av dagen». Vi har hatt diskusjoner om «Tysktime» blant annet i denne tråden og i denne tråden.

Også jeg synes historien er vemodig. Jeg ble glad i Stevnes, og ikke minst Miss Kenton, og ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

PS: Nå fikk jeg veldig lyst til å lese Tysktime!

Forstår godt hva du mener Lillevi. Jeg var også innom disse tankene underveis.

Ser at Kaja Schjerven Mollerin i Klassekampen bokmagasin 16.03 skriver noe som kan være relevant også i vår sammenheng, om Vivian Gornicks roman Heftige bånd: «Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Mollerin mener at det å forandre seg ikke nødvendigvis innebærer å bli en annen, slik jeg leser henne i passasjen før sitatet. Det tenker jeg også er selvsagt, at man gjennom livet kan forandre seg uten at en automatisk «mister seg selv». Men hva er årsaken når Stevens forandrer seg, forsøker endre seg fra pertentlig britisk til gøyal amerikansk f.eks? Sitatet fra Mollerins tekst fikk meg til å tenke på, hvem er Stevens?

Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv. Så fort han skal være noen i seg selv, kommer han med halvsannheter eller blir svært stressa/utilpass og vet ikke hvordan han skal takle situasjonen. Tenker på ved de anledningene på kjøreturen og når Ms Kenton forsøker å få frem en personlig side ved han. Han gjør, som legen han treffer på får frem, ikke en gang sine egne feil. Han endrer holdning først når hans overordnede gjør det, hvilket jo betyr at han egentlig ikke viser andre, verken privat eller i arbeid, at han har en holdning i det hele tatt. Her skiller han seg fra Ms Kenton og jeg leser historien slik at hun har fått et mer helt og kanskje sant liv, fordi om hennes også begrenses av omstendighetene.

Til slutt: kom på da vi drodla litt rundt Peer Gynt, dette er vel også et spørsmål om «kjernen», hvor er den hos en mann som Stevens? Noen mennesker har en så sterk kjerne at selv de mest harde omstendigheter ikke kan utviske den, Mandelas fangenskap er kanskje et eksempel. Stevens er han helt i den andre enden av skalaen? Eller velger han av fri vilje å perfeksjonere «butler-selvet» så til det fulle at det ikke kan være plass til et privat rom overhode? Og at dette viser en ukuelig egenvilje til å forfølge et personlig mål?

Spennende bok dette, for det følger ikke med fasit :)!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Tusen takk for et interessant og grundig svar, Cathrine! (Så hyggelig, om enn litt uvant, med «nytt» navn).

Jeg vet ikke om vi egentlig er uenige eller bare nærmer oss problemstillingen fra ulike innfallsvinkler.

«Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv.»

Jeg er for tiden opptatt av diakonisser, og sånn sett kom boken og diskusjonen på et gunstig tidspunkt for meg. Stevens omtaler sitt yrke som et kall, som diakonissene. Å ha et kall (et kall er ikke nødvendigvis religiøst) er en livsform eller en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste.

Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens. Men likevel er vi alle enkeltindivider, og kan, og vil, utøve kallet på ulike måter, innenfor de ytre rammene som er lagt. Jeg oppfatter at Stevens til de grader er lojal mot sin herre, og dermed utfører sin butlergjerning til punkt og prikke.

Et sidesprang for å belyse hva jeg mener: Politiinspektør Javerts (Les Misérables) kall var å fange den rømte straffangen Jean Valjean. Da Valjean redder livet hans, kommer politiinspektøren i et uløselig dilemma; det blir umulig for han å arrestere mannen han skylder sitt liv. Javerts kall / hele hans livsgjerning faller bort, og selvmordet er den enste utveien.

«Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Jeg synes uttrykket «den man var ment til å bli» er problematisk. Hvem er man egentlig, finnes det en predefinert "kjerne", og hvordan blir man den man er – dette er blant store, eksistensielle spørsmålene.

Nå skal jeg se om jeg finner filmen og også finlese Klassekampens bokmagasin.

«Tysktime» kan jeg trygt anbefale!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har nok aldri truffet en vaskeekte butler, så i mitt hode kommer og går det bilder fra filmens verden. De som krangler mest om plassen er Hudson fra Upstairs downstairs, Hobson fra Arthur-filmene og Jeeves fra P.G. Wodehouses verden.
Har dere butlerskikkelser i hodet, eller har Mr Stevens fått en egen identitet?

Hobson
Hudson
Jeeves

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Innledningsvis så jeg for meg Jeeves (P. G. Woodhous). Men det tok ikke lang tid før jeg innså at vår mann er av et helt annet kaliber. Langt mer selvhøytidelig, "stiv" og omstendelig, blant annet.
Jeg kan ikke annen enn å få vondt av han.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er ikke med på felleslesingen, men Ishiguro har vært en favoritt siden jeg leste denne i slutten av 1980-årene. I og med at jeg så filmen da den kom, har Mr. Stevens i mitt hodet absolutt en egen identitet – i form av Anthony Hopkins fremragende rollefigur.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Den filmen håper jeg å se i kveld. Gleder meg veldig!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har ikke vært her inne på en stund, så så svaret ditt først nå.
Fikk du sett filmen?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har også sett filmen og er enig med Cathrine S. Filmen er god, men greier likevel ikke å formidle Stevens personlighet på samme måte som boken. Etter mitt syn fremstår filmens Stevens mer som en hjelpeløs, stivnakket og vrang person enn bokens. Boken gir en dypere forståelse for mennesket Stevens, hvem han er og hvorfor han handler som han gjør.

En annen ting jeg lurer på er hvor filmskaperne har latt Mr. Lewis (riktig navn? har hverken boken eller filmen her) overta Darlington Hall, han som deltok i møtene på godset, og ikke den utenforstående Mr. Farraday, som i boken.

Ellers er jeg enig med deg, Monica i at filmen setter stemningen godt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Da er vi jo enige alle tre :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, den er sett. Synes den var god, men at den hadde litt mindre «dybde» enn boka.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sant nok. Men romaner og film er jo to helt ulike medier. Noe som sikkert er runnen til at jeg, de gangene både leser en bok og ser film, nesten alltid synes boka er best  Når det er sagt, fanger filmen etter min mening mye av stemningen i boka, og Anthony Hopkins og Emma Thompson spiller utrolig godt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg kom stadig tilbake til butleren i Downton Abbey da jeg leste :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

T.O.M. ANNEN DAG – EFTERMIDDAG, MORTINERS DAM, DORSET, S 116 i min utgave

Mange interessante betraktninger om Europa i mellomkrigstiden, Strindin og Ingunn. Også jeg måtte repetere Versailles-traktaten, husket ikke hvor dårlig Tyskland kom ut av fredsslutningen. Det er vel riktig å si at noe av grunnlaget for at Hitler kunne bygge seg opp, ble lagt med den og den nøden den medførte i Tyskland?

Hilda: «Lurer også på kva som kan vere motivet for å ikkje innrømme at han har vore tilsett hos lorden før Farraday overtok godset?»
Ligger svaret et sted i den politiske striden i Europa før annen verdenskrig. Havnet Hans Nåde, Lord Darlington på «gal» side?

Et annen spørsmål jeg undres over, er: Hvem er Stevens, altså mennesket Stevens (har han et fornavn)? En meget formell og ærekjær butler. En mann viss arbeid og liv går opp i ett. Han lever innenfor et lukket og hierarkisk system. Et dobbelt hierarki; tjenerstabens og samfunnets. Her kom jeg i tanker om de fordums diakonissene, butlerens situasjon har flere likhetstrekk deres. Både Hilda og Strindin nevner forholdet til faren. Mitt inntrykk er at «kallet», yrkesstoltheten kommer før de familiære båndene. Så kan man undres over hvorfor.

Nå har Stevens fått denne bilturen av sin nye arbeidsgiver. Gjennom den gir forfatteren sin hovedperson tid og avstand å reflektere over sitt eget liv og samfunnsutviklingen.

Ishiguro skriver godt og billedskapende over et interessant tema. Takk for tipset om filmen, Hilda. Den vil jeg se når boken er lest.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Så har eg vore saman med butler Stevens nokre sider til. Opplevingane hans på vegen er trivelege, og han møter positive menneske som gir han både hjelp og gode tips til opplevingar i ein flott, engelsk natur.
Han ser mykje tilbake på hendingar på godset, og ikkje alt er like positivt der. Vert litt lei meg over å lese om forholdet han har til faren, lurer nesten på kva som kan vere årsaka til at dei var så fjerne for kvarandre? Lurer også på kva som kan vere motivet for å ikkje innrømme at han har vore tilsett hos lorden før Farraday overtok godset? Merkeleg.
Han framstår heile tida som ein mann som har vore ekstremt oppteken av å vere ein mann av ære i si stilling hos adelen. Kanskje har han vore meir lojal enn det som godt var.

Eg likar framleis godt det eg les, og i går skaffa eg meg filmen. Skal sjå den når boka er fullført.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har lest ferdig Annen dag - formiddag Salisbury s 123
Det første jeg bet meg merke i var hvor knyttet tjenerskapet var til huset. Butlere, lakeier og kokker har huset som hjem, arbeidsplass og forlater det sjeldent. De var mer glad i herskapshusene enn eierne var. De var sånn sett veldig sårbare ovenfor eierskifte og dårligere tider.
Det andre jeg måtte stoppe ved var Versailles-traktaten. Hva husket jeg av den egentlig? Ingenting! Jeg har nok pugget årstall og litt til noen ganger, men det er slettet fra harddisken for lenge siden. Det ble en oppfriskning på Wiki. Jeg var ikke klar over at Versailles-traktaten var så tøff mot Tyskland, at det var sult og fattigdom og en økonomi så dårlig at den sto i fare for å dra med seg hele Europa i fallet.
Nå går bilturen videre, Miss Kenton vinker i det fjerne, så det er bare å henge seg på!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

JEG HAR LEST T.O.M. SIDE 143, MULIG SPOILER

Underdanighet, hierarkier, rasisme og kolonitid var det første jeg noterte meg etter å ha lest starten. Nå beveger jeg meg inn i tiden rundt andre verdenskrig. Butlerens nedsettende kommentarer om ikke- britiske butlere i koloniene kan kanskje gjøre han mindre motstandsdyktig i møte med rasetenkningen i nazismen? I stede for å skamme seg over at han ikke reagerer, gir en episode han stoff til å vitse med en kollega som ville ta ansvar, men ikke turte. Han viser enorm tiltro til sin overordnedes vurderinger, som han sier så vet nok herren mer om politikk og jødene enn han.

Butleren viser sin ekstreme underdanighet til hierarkiet og systemet, særlig i sitt forhold til faren og hans sykdom. Han mener faren ville satt pris på dette, fordi han også var butler i det samme hierarkiet. Faren foretok samme selvutslettelse i møte med en general som var skyld i brorens død. Butlerens verdighet ligger blant annet i å la egne følelser eller synspunkter underordnes arbeidsgiverens behov, uansett. Butleren og faren minner meg om ulveflokker der den svakeste etterlates for å dø når alderen innhenter den. I butlernes verden virker det som ærefult å la familiemedlemmer underordnes butlergjerningens sak. I dette hierarkiet sparkes det nedover, tjenerskapet i mellom og fra overklassen til tjenerskapet. Så lenge de holder seg innenfor meget strikte rammer behandles tjenerne med respekt og de oppnår anseelse etter hvilken plass de har oppnådd.

En uting synes butleren er at under hans generasjon har flere respektable hus begynte å stille butleren ut til forlystelse i selskaper med spørrekonkurranser der selskapet kan la seg imponere av butlerens boklige kunnskap. Dette var ukjent i farens generasjon og i deres butlergjerning. Kanskje forteller Ishiguro her om den nye tid, 1920-tallets optimisme? Da det var stor tro på kunnskap, nye oppfinnelser og kulturen satte pris på selskapeligheter? Samtidig er dette å sette underordnede nærmest på utstilling i selskaper en rest av den gamle væremåten, som ser ut til å leve i beste velgående.

Ishiguro berører også overgangen fra britisk (kolonitiden) til amerikansk herredømme i verdenspolitikken.Tidlig i karrieren (rundt 1. verdenskrig) skulle butleren bukke og skrape for en britisk pertentlighet. Under amerikansk sjef (herre) skal butleren være gjøgler, sjarmør og vitsemaker. Butleren har også refleksjoner rundt at mens foreldrene gikk etter stand og adel ved valg av arbeidsgiver, gikk hans generasjon etter idealene. En slags politisk og kulturell kapital, de ville være nære de store begivenhetene og tjene de som påvirket verden. Butlerens første arbeidsgiver, Hans Nåde lord Darlington forsøker å invitere til salonger og selskapeligheter der viktige menn skal løse flokene Versailles- traktaten har skapt. Presset på Tyskland må lettes er Hans Nådes standpunkt. Han settes kraftig på plass av en amerikansk gjest for sin naivitet og tro på at moderne politikk løses i salonger. Tiden har gått forbi de gamle koloniherrene og deres politiske virkemåte, synes å være amerikanerens budskap.

Gleder meg til å lese fortsettelsen. En veldig god bok dette.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Og jeg leser boka på nytt. Sakte. (Hurra for spoileren!) Har lest bare noen få sider (ca. 40), men kjenner igjen mye du skriver om her.

Jeg legger også merke til at jeg-fortelleren driver med en del selv- og nasjonalitetesskryt.

Fine beskrivelser av landskap og miljø.

Det engelske landskapet er vakrest, og det er nok også en god grunn til at landet kalles Storbritannia ("Jeg tør likevel påstå at landskapene i vårt land alene kan rettferdiggjøre bruken av dette stolte adjektivet ['stor']).

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Kommer til å ha lest ca 100 sider i kveld og jeg har gjort meg noen tanker. Ble usikker, hvordan skal jeg poste og når? Blir jo ikke mye åpen dialog om jeg poster med sperre om at jeg kan røpe noe, samtidig vil jeg ikke ødelegge lesingen for andre. Hvordan pleier dere løse dette?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hvis du starter innlegget ditt med å si hvor langt du har lest, og at innlegget kan røpe noe av innholdet, har du gitt en beskjed som andre kan forholde seg til.

For eksempel:
JEG HAR LEST T.O.M. SIDE 100, MULIG SPOILER

Personlig liker jeg denne måten bedre enn å lukke innlegget. Et lukket innlegg kvier jeg meg for å åpne, nettopp fordi jeg ikke vet hvilke sider det handler om. Dermed blir det som du sier, lite rom for debatt. Vi leser i veldig ulikt tempo i lesesirkelen.

Andre synspunkter?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Første dag – aften / Salisbury

Det er fornøyelig å følge Stevens i alle hans assosiasjoner og refleksjoner. Han ser den storslåtte utsikten flere av dere nevner, og kommer i tanker om hva en «stor» butler er. Leseren dras med i diskusjoner om verdighet, om man kan tilegne seg verdighet hvis man ikke har det i seg, og om å «legge bånd på sine følelser, slik bare engelskmenn makter». Det sistnevnte en forutsetning for å kunne opptre med verdighet, i Stevens øyne. Og han konkluderer, ikke uventet, med at «når man forestiller seg en stor butler, må han nesten pr. definisjon være engelskmann.»

Jeg får lyst til å føye til: Man må nesten være innflytter (Ishiguro kom riktignok til England som 6-åring) for å kunne ta en kultur så på kornet!

Ved en tilfeldighet så jeg den amerikanske filmen «The butler» kvelden før jeg begynte lesingen. Filmen handler om en fattig sydstatsgutt som starter som «house-nigger» og arbeider seg opp til butler i Det hvite hus. En mann med integritet.

Det skulle den godeste Stevnes ha visst, at også amerikanere kan ha verdighet.

Til slutt:
«… finner språket herlig formelt og lavmælt, men med en selvsikkerhet og tyngde i all sin storhet, slik landet er.» For en presis og fin beskrivelse, Annikken.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Då er eg eit lite stykke på veg inne i butler Stevens si verd. Stillferdige Stevens som har fått oppleve ei total omvelting i tilveret- med ein amerikanar som ny godseigar og med eit personale som har blitt minimal.
Så ulikt hans vanlege liv at han får ta nokre dagar på tur i ein Ford i eit landskap som er så vakkert. Skildringa av utsynet oppe på berget var visuell og god. Også skildringa av opphaldet på pensjonatet, rom og utstyr.
Det tok nokre sider før eg vente meg til det konservative språket med "nu" og "efter", men trur kanskje det passar godt til det konservative, britiske miljøet vi får bli kjende med.

Det er forresten veldig kjekt at fleire vil vere med på felleslesinga. Mange innspel er positivt og kan gi fleire ulike vinklingar på innhaldet!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ah, glad for at jeg oppdaget nå at denne var lesesirkel! Jeg har begynt på boka for egen kjøl, men lagt den litt bort fordi jeg falt inn i sci-fi- og fantasylitteraturens verden. Lesesirkelen er jo en god grunn til å gjenoppta denne boka. :)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg leser min utgave på lesebrett, så jeg har ingen formening om tykkelsen på boka, men mistenker at den ikke ruver i bokhylla. Jeg er kommet forbi prologen, og finner språket herlig formelt og lavmelt, men med en selvsikkerhet og tyngde i all sin storhet, slik landet er. Mr Stevens henviser jo til denne storheten etter gleden av å nyte utsikten over det bølgende landskapet på sin første dag på reisen.
Gleder meg til fortsettelsen.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Prolog, t.o.m. side 23

I opptakten møter vi jeg-personen, den erkebritiske og omstendelige butleren, Stevens og hans nye arbeidsgiver, en friskfyraktig amerikaner, Mr. Farraday. Her er det duket for kulturkollisjoner.

«Det er naturligvis ikke min mening å antyde noe ufordelaktig om Mr. Farraday. Han er tross alt amerikaner, og hans måte å oppføre seg på er ofte meget annerledes.» (s. 18)

De to herrer er velvillig innstilt overfor hverandre, men enkelt er det ikke for Stevens å vite hva som forventes av ham.

«Han (Mr. Farraday) bedrev ganske sikkert bare en form for spøk som i De forente stater bare er et tegn på god og vennlig forståelse mellom arbeidsgiver og arbeidstager, noe man hengir seg til som et hyggelig tidsfordriv.» (s. 19).

Kulturkløften er tatt på kornet, med en fin undertone av humor. Teksten er skrevet i et gjennomført konservativt språk, med nu og formodentlig, noe som kler innholdet godt. Minner meg på en måte om bøkene til P.G. Woodhouse.

Og nu skal vår mann alene ut i verden …

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Gjenkjennelig.

Starter (gjen)lesinga (leste boka i juli ifjor (2018)) i morgen.
Skal lese sakte, gjennomsnittlig 10 sider pr. dag.

Første gang jeg leser ei bok på nytt etter så kort tid.
Blir kanskje noen aha-opplevelser likevel(?).

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Morn!
Då er "Resten av dagen" leita fram frå bokhylla. Skal starte på den litt seinare i dag.
Er spent på innhaldet som har fått så mange lovord. Håper boka og samlesinga vil gi oss ei god oppleving. Gler meg...
(PS...får eg tak i filmen vil sjå den etter at boka er ferdig..)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Den var tilgjengelig på Netflix eller HBO for et par måneder siden, ihvertfall.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Audhildingar hHarald JensenHallgrim BarlaupTanteMamieMy Criminal MindLisbeth Kingsrud KvistenBoktimmyDun AenghusTine SundalpolarfrontEli HagelundIna Elisabeth Bøgh VigreTorill Elisabeth RevheimAnjaIngeborg GSigrid NygaardIngunn SGVReadninggirl20kjell kmoiraMarie WHarald KAnita NessJostein RøysetElin SkjerengRufsetufsaSynnøve H HoelLibraritas vMarteAgurMarit MogstadHanneEllen E. MartolHanne Kvernmo RyeTone HTralteNeda AlaeiØyvind Bjørnerud