Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.

Elsker denne boka. Vær så snill og skriv en oppfølger, Marie Aubert. Så autentisk, så levende, så realistisk. Noe av det jeg likte aller best var å få vite hva hovedpersonen Ida tenkte, kontra hva hun sa. Spennende med familierelasjonene og hvordan de forholder seg til hverandre. Familiedrama fra en hvilken som helst gjennomsnittsfamilie?

Fengende, ærlig og velskrevet!

Enig med anmeldelsen i NRK: Lettlest, tidvis smart, men fort glemt.

Kontrasten er stor mellom handlingen i romanen jeg nå har lest, Voksne mennesker av Marie Aubert, og romanen jeg avsluttet for noen dager siden og skrev om i innlegget:

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter

Etter å ha lest boken til Kvæven er det lett å tenke at menneskene i Voksne mennesker, har problemer som de finner ved å pirke i navleloen sin.

Om handlingen i romanen Voksne mennesker av Marie Aubert skriver forlaget:

«Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.»

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Ida, 40 år og singel. Ida har før hytteturen vært på en fertilitetsklinikk i Sverige. Planene er å ta ut egg og fryse de ned. Marthes strålende nyhet, er at hun er gravid.

«Jeg tar av meg den svette T-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som roper at han ser på telefonen sin. Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.
Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.
Hun kan ikke gå forbi meg.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, for hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.»

Livet har på en måte gått ifra Ida. Det er ikke lenger så kjekt å date menn som er gift og samboere, og mene at utroskapen ikke hennes problem. I disse dagene på hytta kommer de dårlige sidene til Ida frem med styrke. Det er som en av rollene Linn Skåber spiller. Menneskelig og morsomt, men noen ganger blir jeg flau av personen Linn Skåber spiller. Ikke en gang Olea, bonusbarnet til Marthe, klarer Ida å holde utenfor det til tider skitne spillet sitt.

Selv om jeg synes romanen til Marie Aubert er en god bok, er jeg i tvil om jeg ville trivdes å lese om Ida utover romanens 140 sider. I bunn og grunn synes jeg hun er kjedelig.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

En grei bok som egentlig ikke gav meg noe.

En tynn bok, med et tilsynelatende tynt og innholdsløst innhold. Men det er bare ”tilsynelatende”. I virkeligheten sier den mye om oss såkalte ”voksne mennesker”, om hvor umodne og egoistiske mange (?) av oss i bunn og grunn er.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Boka forteller om noen dagers hytteferie for en familie i tre generasjoner. Hytta ligger idyllisk til et sted på sørlandskysten. Det skal feires jubileum. Og alt ligger til rette for noen vellykkede dager, men slik kommer det slett ikke til å gå.

Handlingen starter med at den førtiårige Ida ankommer. Tilstede på hytta er allerede den yngre søsteren hennes Marte med mannen Kristoffer og hans datter (Martes bonusdatter) Olea, 6 år. Fra første stund merker vi hvordan Ida prøver å innynde seg hos Olea samtidig som hun hvisker til jenta nedsettende ord om Marte. Samtidig får vi mer og mer innblikk i at det alltid har vært et slags konkurranseforhold mellom de to søstrene. I alle fall har Ida sett på det som en konkurranse som hun alltid må vinne. Det er Ida som har vært den skoleflinke som nå har blitt arkitekt med interessante prosjekter, mens lillesøsteren bare har blitt saksbehandler. Nå har altså Marte blitt gift med kjekke Kristoffer, og om hun ikke akkurat har eget barn, har hun i alle fall et bonusbarn.

Dette siste er om ikke annet noe Ida har bestemte seg for å gjøre noe med. Hun har nettopp vært en tur i Göteborg der hun har oppsøkt en fertilitets-klinikk. Hun vil nå få fryst ned noen egg som kan befruktes så snart hun møter idealmannen. Hittil har Ida hatt mange, men bare svært kortvarige forhold til menn. Vi kan jo spørre: Er det noe ved henne som jager dem bort, eller skyldes det at hun trives best alene?

Nå har Marte en nyhet å fortelle til storesøsteren. Etter flere mislykkede forsøk er hun endelig blitt gravid. For Ida er dette ingen god nyhet, det gir liksom et ekstra poeng til søsteren. For Marte er graviditeten et påskudd til å være ekstra forsiktig. For Ida åpner muligheten seg til å komme nærmere Kristoffer. Etter at Marte har gått og lagt seg, blir de to andre sittende og drikke, og Kristoffer går så langt at han betror Ida at han egegtlig ikke ønsket seg det nye barnet. Det var etter at Olea ble født at forholdet til hans første kone gikk over styr.

I mellomtiden har søstrenes mor og hennes kjæreste Bjørn ankommet hytta. Det er mora som her skal feire sin 65 års dag. Mora har alltid hatt en overbeskyttende holdning til yngste datteren. I anledning hol
der Ida tale for mora. Man kan få inntrykk av at den rosende omtalen av jubilanten mest er tomme fraser. Ida er nok mest tilfreds med sine egne gode formuleringer.

Ida har en telefonsamtale med legen fra fertilitetsklinikken. Han beklager å måtte meddele ar hennes fruktbarhetssyklus er sterkt nedadgående. Det produseres ikke lenger nok egg til nedfrysing. Dette blir et stort sjokk for Ida. Litt senere lar hun munnen løpe av seg og røper for søsteren hva Kristoffer har betrodd henne om hans følelser om det kommende barnet. Marte blir fortvilet, setter seg i bilen og kjører av sted.

En anspent stemning råder. Ida vil ta med seg Olea på båttur. Hun lar jenta få ligge utstrakt på dekk, noe faren ellers ikke tillater. Så går det galt. Høye bølger gjør at Olea rutsjer utfor og havner i vannet. Ida har problemer med å mestre båten, og da hun endelig får fisket opp ungen, er denne både redd og sint og gjør alt for å trekke seg unna Ida.

Først neste morgen kommer Marte tilbake. Hun vil nå dra hjem for hun har innsett at hun og Kristoffer har ”ting å jobbe med”. Bare Ida moren og Bjørn er nå tilbake på hytta. Ida vender seg mot de to eldre og ber dem også dra. Hun vil være her alene.

Vi forlater Ida idet hun flytter sakene sine fra det lille soverommet til det store. Vi kan tolke slutten på flere måter. Gjør hun dette fordi hun har innsett at hun trives best alene? Er det fordi hun heretter vil poengtere seg selv som hovedeier av hytta? Eller er det fordi hun har et lønnlig håp om at Kristoffer vil gjøre seg ferdig med søsteren og i stedet komme til henne?

Dette er en blåkopi av en Heidi Linde-roman.

Ved nyttår satte jeg meg et lesemål for 2019, for å sikre litt variasjon i lesingen:
- En bok fra de ulike verdensdeler
- To romaner skrevet før min fødsel
- To nobelprisvinnere
- To prisvinnende romaner (unntatt Nobelpris)
- To 2019-romaner
- En diktsamling

Bøker der du kan kjenne deg igjen! Utfordringer med å være i etablerings-fasen, finne seg selv, hvordan man framstår på sosiale medier, henvisninger til youtube, instagram, musikk, osv. Kan selvfølgelig leses av yngre og elsre, men treffer kanskje ekstra godt de som kan kjenne seg igjen og tenke "akkurat sånn er det!"

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.

Målet er 65 bøker.

Oversikt over leste bøker 2019

Bøker jeg har lest i 2019. Del 1

Dette er en liste over alt jeg har lest i 2019

Bøker lest i 2019

En oversikt over leste bøker i 2020.