Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...

Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...

Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.

Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.

Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!

Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese boka da den ble utgitt, men ga meg likevel i kast med den. Ærlig talt, jeg skjønner ikke hvorfor boka er blitt rost opp i skyene! For meg virket den selvutleverende, inntil det kjedsommelige - og fryktelig detaljert i alle sine beskrivelser. Språket fenget ikke spesielt heller, for meg virket det pompøst. Likevel bestemte jeg meg for å lese ut boka, det er nå gjort, og jeg skal definitivt ikke lese resten av bøkene i serien. Knausgårds liv er ikke så interesseant at jeg gidder å kaste bort mer tid på ham.

At Knausgårds fortellertalent er av de sjeldne, er det ingen tvil om, han er unik i norsk samtid. Men det er momenter med denne boken, og de neste fem i prosjektet, som jeg rett og slett bare ikke liker, selv om prosjektet, og romanene hver for seg, kommer til å stå igjen som noen av de viktigste bøkene fra vår tid..
Selve romanen er typisk for sjangeren (Rydberg, Noren, Larsson), hva skal man kalle den, en litt diffus sammenblanding av egne opplevelser, sanne eller usanne, satt i sammenheng med utlevering av navngitte, ofte offentlige personer (er historiene om disse personene sanne, usanne?) og miljøbeskrivelser. Selve jeg figuren her føles ofte, for meg altså, tilgjort svak og "liksom-ynkelig", tilgjort pompøs og selvhøytidelig. Her er mitt viktigste ankepunkt; det virker så utrolig viktig for forfatteren å "kontrollere" hva andre skal synes om han (eller jeg figuren) at det står i veien for det jeg i utgangspunktet trodde var romanene (og prosjektets) hensikt, en dønn ærlig og hensynsløs berettelse om jeg-figuren, forfatterens, kamp.
Videre finner jeg de stadige utleveringene av andre, navngitte personer, plagsom, ubehagelig, og jeg tar meg i å lure på om det er et ønske om å vinne over se og hør leserne som trigger disse små sidehistoriene, de har sjelden voldsom relevans for fremdrift eller hovedfortellingen.
Da jeg leste den for første gang, for ca tre år siden, husker jeg at jeg fant den litt monoton og repetitiv, særlig den måten han alltid tar små avstikkere fra hovedfortellingen for så å ende tilbake på utgangspunktet, og jeg husker det føltes som om dette var bokens største svakhet. Da jeg hørte den igjen nå i påsken, ypperlig innlest av Anders Ribu, blir dette elementet nesten borte, kamuflert, og mange av de pompøse og selvhøytidelige betraktningene blir komiske, noe som gjorde at boken vokste på meg.
Jeg trekker likevel boken noe hardt i karakter fordi jeg føler den har fått i overkant mye hyllest, den er god, og den anbefales, men...

Knausgård altså. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like denne boka så godt. En ærlig oppvekstroman, med så mye utleveringer at jeg får helt vondt. Da jeg begynte på den var jeg innstilt på å gi den en sjans, men klar for å avbryte når som helst. Tok ikke lang tid før jeg bare ville lese mer.

Vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til denne boka - om jeg i det hele tatt hadde noen... Har stått i bokhylla lenge, og har egentlig aldri vært spesielt fristet til å lese den. Kjøpte bind 1 utelukkende fordi jeg hadde fått bind to og tre i gave uten bytterett. Men du verden så positivt overrasket jeg ble. Flott språk og fine, reflekterende beskrivelser - selv om setningene er i overkant laaaange. Ikke så filosofisk som jeg hadde fryktet. Veldig detaljerte beskrivelser, men så lenge de er gjenkjenbare gjør det ingenting. Blir spennende og se om de andre bindene er like bra...

...nei den her... (gjeeeesp...) dette orket jeg ikke. Kanskje jeg hadde antennene riktig innstilt da jeg begynte. Men tanken på å skulle bruke så mye tid på ett menneske som jeg ikke bryr meg noe om.. nei.

Denne overrasket meg så til de grader! Jeg hadde lave forventninger til boka da jeg hadde noe bange anelser om at dette var noe opphypede greier med mye fjas. Tvert i mot! Jeg ble grepet fra første stund! Måten Knausgård skildrer enkelthendelser, følelser, tanker og what not, er svært fengslende, og det b l i r a l d r i k j e d e l i g !
Jeg tok meg i å tenke på boka hele tiden, og jeg ble vel egentlig litt betatt av hele greia! Gleder meg til bind 2!

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Avbrutt etter 200 sider, jeg skal prøve på nytt en gang, men fikk vondt av intimiteten hans

Fantastisk book.
Den begynner som et essay om livet og døden, og fortsetter som en gjenfortelling av hva som skjedde i forfatterens liv. Handlingen er sentrert rundt forfatterens fars død, og utgivelsen av forfatterens første bok.
Minneverdige scener er for eksempel når Karl Ove og hans bror drikker seg fulle sammen med bestemoren i hennes rønne av et hus, som nylig har vært vitne til hennes sønns død.

Det finnes mange godebøker, men blant alle godbitene er det en og annen som smaker urk. Problemet er bare at folk blir grinete om en våger å si i fra. Akk dog, her kommer ei liste over gode bøker jeg virkelig ikkekan fordra.

Veldig subjektivt, veldig forutinntatt og veldig ærlig. Svært forskjellige begrunnelser for at jeg rett og slett ikke gidder. Noen på grunn av tidligere erfaringer med forfatteren, noen på grunn av at de er anbefalt av feil personer og antagelig en god porsjon vrangvilje.

Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.

Dette er bøker jeg av hele mitt hjerte gledelig hadde satt fyr på i all offentlighet. Det er ikke mye ved bøker som klarer å få fram sinne hos meg, men disse bøkene gjør det...

Dette mener jeg er det beste fra 2009, foreløpig...

Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!

Denne lista er laget etter bidrag fra mange bokbloggere og andre bokelskere på nettet. Alle som bidro fikk plukke ut 5 av sine favorittbøker for å legge til lista. Klikk på linken så ser du det endelige resultatet:

Bokelskeres favorittbøker

Nedenfor ser dere et lite utvalg av de 210 bøkene på lista.

Noen mennesker er født med et mer sensitivt sanseapparat enn andre, noe som fører til at de sanser og "tar inn" verden på en dypere og mer kompleks måte. Dette gjør dem til utmerkede fortellere i en roman eller novelle, der historien og det fiktive universet ofte levendegjøres gjennom karakterenes opplevelser. Jeg er en sensitiv person selv, og har derfor spesielt stor glede av bøker om ekstra sensitive karakterer og deres opplevelser. Jeg har laget denne listen mest for min egen del, men kanskje den kan være artig å se for andre sensitive bokelskere også. Dessuten er dette bare et lite utvalg; jeg tar gjerne i mot tips i kommetarfeltet på andre bøker som kunne passe.

I år vil jeg helst bare gi bort bøker til jul. I motsetning til et påfunn om å kjøpe for eksempel kunstløpskøyter til alle blir jo dette helt rettferdig. Det ligger naturligvis omtanke bak hvert valg. Gevinsten? Det finnes en bok som passer for alle, og ved å begrense alternativene for meg selv til en type gaver blir det kanskje lettere å velge. Det blir vanskelig nok likevel! Kanskje noen må få to?

Ikke alle bøkene er innkjøpt ennå, men jeg håper jeg får gjennomført prosjektet likevel! Alternative forslag mottas gjerne.