Bokelskere.no

Driver og leser den nå. Varierer mellom utrolig bra og gudsjammerlig kjedelig. Tror ikke jeg er interessert nok i Knausgård til å lese 2500 sider, men på den andre sida går de utrolig fort, særlig siden noen partiet rett og slett bare må blaes forbi, så langt særlig bandøvelser og veien til nyttårsfest. Men åpninga er utrolig bra, så bra at ingen trenger å skrive om barnes vilje og evne til å tolke lyden av sin far igjen.

jeg er litt treg. Har akkurat lest første bind av min kamp. Synes forfatteren har et godt språk. Er ikke veldig interesset i Knausgård jeg heller, men er mest nysgjerrig fordi forfatteren vokste opp på samme tid som meg selv. Har bestilt bind 2, men tviler på at jeg kommer gjennom alle bøkene.

Enig med Aslak i nesten hvert ord, i særdeleshet innledningen: "For hjertet er livet enkelt ... " osv. I motsetning til ham, syns jeg veien til nyttårsfesten var sterk, bladde ikke forbi. Det viktigste jeg likevel vil si, er at utleveringen av sine nærmeste til tider er uanstendig. Å skive om navngitte at de lukter urin er å ta verdigheten fra folk. Selv om det er sant at gamlinger har problemer med inkontinens. Liv-Torill Austgulen føler at Knausgårds mest fasinerende side er at han tør bryte tabuer.Jeg syns ikke det. Det ser mer ut som et salgs-triks. Og sånn sett har den jo vært en suksess, som alle kan se.

Jeg ligger litt etter og har akkurat lest, dvs hørt denne boken på lydbok nå. Er enig med deg, både veldig bra og partier som blir veldig laaangdryge. Jeg har prøvd å lære barna mine å utdype historiene sine når de skriver stil, og må si at den godeste Knausgård har lært seg den kunsten.

Fader ass! Knausgård altså!

Jeg hadde bestemt meg for å ikke lese Min kamp XXX. Også sender P2 - Verdt å lese den, lest av forfatteren. Jeg slo på radioen etter at programmet hadde begynt og var ikke forberedt, og før jeg visste ordet av det så hadde den sugerende sørlandsdialekten sugd meg inn i opplesningen.

Fillern også! Et lite svakt øyeblikk :/

;-D

Jeg synes det er fascinerende lesning, men 1 er mer interessant enn 2. Jeg liker tematikken bedre i den første boka. men har ikke tenkt å legge toeren fra meg. For øvrig - alternativet til Knausgårds 2500 sider er 2500 andre sider:) Jeg liker ikke å legge fra meg bøker, men har aldri engang vurdert å ikke fortsette. Det blir litt det samme som 10000 mile high club - 2500 siders klubben. Det går prestisje i dette. Og dermed forsvant det litterære fokuset.

Da har jeg lest Min kamp 1 jeg også, og jeg tror jeg lar det bli med det. Jovisst kan mannen bruke språket, det er ikke det. Og del 2 var veldig bra. Jeg følte all dritten og møkket i farmorens hus så nært innpå meg at jeg bare hadde lyst til å ta en lang, varm dusj etterpå.

Men del 1, hva kan man si om den? Unødvendig, kanskje? Jeg skjønner liksom ikke poenget med å f.eks. beskrive en eller annen nyttårsaften så utrolig i detalj når den egentlig ikke hadde så mye å si for Knausgårds videre liv. Og sånn var det med mye av det i del 1; jeg skjønte likesom (hehe) ikke helt poenget med å skrive om det, og i hvert fall ikke over så utrolig mange sider! Det er ikke nødvendigvis interessant selv om det er ekte. Og det virker som han veldig ofte bare har plukket ut tilfeldige episoder i livet sitt og utbrodert det veldig, uten å egentlig tenke over at det burde inngå i en slags høyere "sammenheng".

En ide hadde vært å f.eks. holde seg kun til ting som hadde med forholdet hans til faren å gjøre, og la alt dette lede frem til del 2. Det hadde gitt mer mening, og det hadde blitt en veldig bra bok. Eller sånn som han visstnok har gjort med treeren og fireren; å la hver bok handle om en viss periode av livet hans. Da hadde prosjektet fått mer struktur, istedenfor at de to første bøkene består av litt av hvert fra både nåtid og fortid, mens de to neste bøkene plutselig kun sikter seg inn på barndommen og ungdommen, eller hva det var..

Men jeg tviler på om jeg ville lest om hele livet hans uansett. For det er jo faktisk ikke alt som er så utrolig interessant. Men han skriver bra, det skal han ha.

Jeg måtte bite i gresset og kjøpe den første boka. Nå er jeg straks ferdig med den og sitter og lurer på om jeg har fått noe utav det i det hele tatt? Ord, ord, ord - oppad vegger og nedad stolper. Til tider så kjedelig at jeg tar meg i å skumlese flere sider, bare for å komme gjennom. Han skriver selvsagt godt til tider, selv om jeg henger meg opp i småting. Bruker verdighet i stedet for å verdige og slikt.

Det som gjør at jeg pløyer meg gjennom den er at det bor en liten kikker i meg, som hos resten av befolkningen. Det er kikkeren i meg Knausgård trigger. men det blir langhalm i lengden. Sitter igjen med samme følelsen som da jeg begynte på Proust; falt ut av interessen etter en bok eller to...de resterende binda ble aldri kjøpt. Denne boka/disse bøkene fungerer nok som terapi for Knausgård, men som litteratur? Usikkert.

Jeg ble fengslet av første bok, men bok to ble for seig for meg. Jeg kom meg halvveis, men opplevde det mer som et slit enn en glede, så jeg klappet boken sammen rundt halvveis og gav opp.

Jeg har, nesten mot min vilje, begynt på MK2. Det er ett eller annet suggererende med Knusgårds skrivemåte som gjør at jeg må fortsette med neste bind. Merkelig. Jeg burde ha vært ute å levd livet i stedet for inne med boken.

Må oppdatere: Har lest alle 6 bøkene nå, og er begeistret over hele verket. Utledninger og filosofering kan virke langdrygt innimellom, men språket er så fint at det gjør godt å lese det han skriver. Selvutlevering er en spesiell sjanger og kan være vanskelig å forholde seg til både for leserne og de som utleveres. Siste bind reflekterer mye over konsekvensene, som for Knausgårds nærmeste er store. Føler at Knausgårds mest fasinerende side er at han tør bryte tabuer. Som f.eks. å beskrive kjedligheten ved å være småbarnsforeldre, en "hatet" far, psykisk sykdom, og antisemittismen som gjennomsyret hele mellomkrigstiden i alle lag av befolkningen.

Endelig var turen kommet til denne romanen også da, kanskje rett og slett av nysgjerrighet nå, fordi den har vært så mye omtalt..og jeg er sterkt av den oppfatning at man ikke skal tilkjennegi meninger om litteratur som man overhode ikke har "tittet inn i" selv. Førsteinntrykket hekter jeg meg på: "Varierer mellom utrolig bra og gudsjammerlig kjedelig", jeg legger til - Glitrende språklig og visualiserende, men må det være med så mye (unødvendige?) detaljer?..er det dette som gjør det så spesielt? Så visuelt?

Jeg har også nettopp gjort meg ferdig med bind 1, og deler ditt tosidige syn på boken: På den ene siden er det uvanlig gode skildringer av et vanlig liv, men hvor interessant er det egentlig å lese om? Tror jeg kommer til å bruke tiden min på å gjøre egne erfaringer i stedet for å lese 2500 sider Knausgårderfaringer. Bind 2 skal visst handle om bleieskift, men hvor interessant kan det være for en trebarnsmor? Nok er nok.

Jeg ligger på "vent". Har ikke bestemt meg om jeg orker å lese bøkene. Vet ikke om dette er noe for meg, er en tviler. Det er så veldig mange gode bøker der ute som venter på meg.

Jeg har begynt på bind 3, men nå sliter jeg litt med konsetrasjonen og finner på alt mulig annet enn å lese. Tror det har blitt litt mye KOK på meg nå og boken legges vekk. Regner med at den hentes fram igjen, - men nå trenger hjernen litt annen "føde"!

Jeg har lest første boka, og likte den veldig godt. Må innrømme at jeg av og til skumma gjennom noen sider innmellom når det ble litt vel mye skildringer. Men samtidig prøvde jeg sterkt å ikke skumlese, fordi jeg syns det var nettopp i disse skildringene han fikk fortalt mange viktige ting. Ellers liker jeg boka fordi den beskriver et menneskes indre liv, ikke bare det som skjer og som alle ser. Han skriver på en nydelig måte om tankene som ingen kan høre. Spennende!