Bokelskere.no

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Ja da har den kommet ut som lydbok også :) og jeg startet på den i går. Men må nok til min store skuffelse legge den til siden til en annen anledning.
Hvorfor? Jo akkurat nå er jeg ganske så pinlig berørt! Det blir for nærgående og siden han nevner seg selv med navn i boka blir det hele alt for intimt og jeg må tenkte på om jeg virkelig er interessert i å komme så nært inn på en person jeg ikke kjenner.
Og språket i boken oppveier ikke den alt for nære følelsen jeg får.

Det er jo en helt særlig sak, det! Nettopp det du reagerer på med denne boka, var hva jeg elsket. Men hvis man misliker sterkt selve ideen bak denne og de følgende bøkene i serien (dvs. at det blir for intimt og at man misliker utleveringen av andre mennesker ved fullt navn), så er det kanskje ikke disse bøkene man skal bruke tiden sin på fremover?

Jeg hadde jo selvsagt fått inntrykk av at den var nær men jeg hadde ikke tenkt meg at det var så nært! :) Synes faktisk det ble litt flaut.

Noen ganger er det slik. Det var slike følelser jeg fikk da jeg leste "Jeg er brødrene Walker" av Kjærstad. Det var flaut og pinlig. Ikke nødvendigvis fordi det var så nært, men mer pga. innholdet i denne boka. At vi får så forskjellig ut av bøkene mener jeg bestemt skyldes at det egentlig ikke finnes noe "fasit-svar" på hva som er gode eller dårlige bøker (men med et visst forbehold om at det - i alle fall i mitt hode - finnes en nedre grense for hva jeg i det hele tatt anser som godt skrevet). Jeg kan helt uten problem erkjenne at en bok er godt skrevet, uten at jeg nødvendigvis liker den eller at den gir meg noe som helst.

Og jeg er sikker på at vi begge ikke fatter hva den andre synes var flaut hehe

Men er det ikke spennende at vi har så forskjellig oppfatning av de samme bøkene da? ;-) Det ville blitt veldig lite spennende om alle var enige i alt. Vi har med oss ulike ting i bagasjen, og det er ganske enkelt ikke de samme tingene som trigger hos alle.

Jeg synes jo at nettopp Min kamps styrke er at forfatteren er så til de grader utleverende. Og ikke sjelden (spesielt i den første boka - jeg har bare lest to av bøkene foreløpig)) kjente jeg at det gjorde vondt. Nesten fysisk vondt. Det gjorde også at jeg omtrent ble (slik jeg skriver ovenfor) hudløs mens jeg leste.

Har ikke du opplevd f.eks å gjenlese en bok, og erfart at en fantastisk bok har dalt betydelig siden sist, eller omvendt - en bok du ikke likte, åpner seg fullstendig? Jeg tror det man kanskje tilfeldigvis står oppe i der og da kan ha stor innvirkning på opplevelsen av nettopp den boka man har mellom hendene. Jeg har hatt det slik med Hamsun. Da jeg leste noen av bøkene hans mens jeg var 20 pluss minus, så ga de meg heller lite. Fordi jeg jo vet at han anses som en stor forfatter, ga jeg ham en ny sjanse i godt moden alder. Og i dag elsker jeg bøkene hans! "Markens grøde" er en av mine favoritter. Leseprosesser er spennende greier!

Jo. Det var derfor jeg valgte å legge min kommentar under ditt innlegg og forskjellen blir understreket av at vi er samme kjønn og i samme alder :)

;-) Men vi har da absolutt funnet bøker vi begge liker også!