Bokelskere.no

LSC må ha følt mektig glede den dagen han fant tittelen til Beatles. Så enkelt det er, så sikkert, ikonisk og frekt på en fin måte. Han må ha kjent det som om den bare lå der og ventet på at han skulle grave den ut. Denne boka er så gjennomlest at det er vanskelig å få øye på hvor bra tittelen er og hvor modig tittelvalget i en viss forstand var.

Tittelen er bra, er den ikke, fordi du med en gang fornemmer at dette ikke er en bok om en tullball. Du skjønner med en gang at Dostojevskij vil noe annet med det. Jeg har ofte tenkt at denne tittelen nesten er bedre enn romanen, og det sier jo ikke så lite.

Vi kunne laget en egen Erlend Loe-liste og rangert de ti beste titlene hans. Han er helt vill på titler. De er like autonomt selvgående som forfatterskapet, og det er også en av de definitive styrkene deres, at de fungerer som de tre stripene gjør det for Adidas: Ingen andre enn Erlend Loe ville kalt en bok for Stille dager i Mixing Part. Det er kårni, det er morsomt, og utrolig nok rommer det en stille og dum poesi. Det holder.

Faulkner var en trollmann med titler - jeg kunne like godt ha plukket en annen, hva med As I Lay Dying? Man kjenner, bare ved å se på tittelen, at man står overfor en magiker, en som kan trylle hva som helst ut av språket sitt. Er det ikke sånn at man kan se mesterverket allerede i tittelen her? Den bestemte formen, den mektige poesien, det sansemessige bombardementet i disse fem ordene. Oj. Oj. Oj.

Ooooh, deilig tittel, eller hva? Det må være noe fryktelig galt på gang i den hagen. Kontrasteringen av hage og sement er glimrende. Store Britannia lander på nesen. Mm!

Da jeg første gang fikk høre om tittelen på den nye romanen til Karl Ove Knausgård, jublet jeg. Å satan, ropte jeg, å villeste satan, det er så bra, det er så riktig, det er så frekt, det er så vilt. Og så kom jeg i tanker om hvor god denne tittelen alltid har vært, også fra Hitlers side, hvor ekstremt god denne tittelen alltid vil være, ja, så å si til enhver god bok, som om dette er alle titlers mor, ja, som om det er dette som er tittelen til et hvert menneskes liv.

Det finnes forståelige titler, det finnes komplett uforståelige titler, og så finnes det halvt begripelige titler, gjerne poetiske, som trekker oss mot seg med sine strimer av mystikk, skjønnhet og ubehagelige dragninger. Som denne av mester Mc Carthy, et dikt på to ord, som såvidt hinter om den Faulknerske språkfloden av blod som velter fram inne mellom permene.

Dag Solstads beste roman bærer også hans beste tittel, det jeg liker best med denne er den instante følelsen den gir av å stritte imot tiden romanen skrives i, hvordan man kjenner at bak dette rytmiske, gammelmodige begrepsparet, så står det en vrøvlete fyr med stort hvitt hår og protesterer på at hans tid, så definitivt, er forbi.

Så enkelt kan det gjøres. Jeg formelig sikler etter å lese denne romanen, så overbevist som jeg er om at bak en sånn tittel skjuler det seg flytende gull. Jeg har ikke lest den, fordi den er tykk, fordi den ikke er oversatt til norsk, og fordi James i originaldrakt er en tørn for mange av oss. Men tittelen! Å herremingud. Jeg kan SE hele romanen, synes jeg, og jeg må inn dit.

Som noen kanskje har fått med seg, er jeg en sucker for titler med egennavn. Aller best synes jeg det er om en roman kan klare seg med kun navnet på en person. Helt hvorfor det er slik, kan jeg ikke forklare i en håndvending, men jeg synes det er slik. Så nå har jeg litt på måfå trukket denne Dickens-romanen opp av bokhatten, nettopp fordi jeg ikke har lest den, men synes valget av navn er briljant. Det finnes en mengde strålende titler med egennavn (Bartleby The Scrivener, Vem älskar Yngve Frej?, Gösta Berlings Saga, Hamlet, Arild Asnes. 1970, Far Goriot), men nå er det altså denne det gjelder. Martin Chuzzlewit! Det synger og svinger så bra, det er 100& Dickens, jeg er overbevist om at romanen er glimrende, og jeg vil gjerne bli kjent med denne Martin Chuzzlewit!