2011
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. I disse årene har hun levd et bemerkelsesverdig dobbeltliv. Etter nesten ett år på asylmottak, får hun anledning til å begynne på videregående skole. Dermed begynner hun å leve noe som ligner et normalt liv. Hun lærer seg språket, begynner etter hvert å studere og får masse venner. I lange perioder kan hun fortrenge redselen for å bli kastet ut av landet, og hun er lykkelig! Samtidig må hun gå til sine hemmelige svarte vaskejobber, hun bærer ikke sitt eget navn, hun har ikke sin egen bankkonto, sitt eget skattekort eller andre Identitetspapirer. Hun tør ikke fortelle om fortiden, og kan heller ikke realisere sine drømmer og ambisjoner for fremtiden. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788253033532
EAN 9788253033532
Omtalt person Maria Amelie
Språk Bokmål
Sider 217
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Er det mulig å leve uten å vise sin opprinnelige identitet?
"Maria Amelie" ble kjent gjennom tv-skjermen for noen år siden da hun ga ut denne boka: Ulovlig norsk. Ikke lenge etterpå ble hun arrestert etter å ha holdt et foredrag ved Nansensskolen.
Hun og familien flyktet fra Russland til Finland og deretter til Norge. I 2003 fikk de avslag om oppholdstillatelse, men likevel valgte de å bli ved å søke dekning. De fikk hjelp takket være noen få gode venner. Hun skulle aldri trives i Norge eller få et forhold til et land mer, men så feil kunne hun ta. Hun endte opp med å få mange venner, ble engasjert i mange ting, og jammen klarte hun ikke å skaffe seg en utdannelse også. Denne jenta har oppnådd mye mer enn meg.
Biografien hennes inneholder dagboknotater og tanker rundt tiden hun var papirløs i Norge, og hvor mye hun og familien hennes kjempet for å bli i landet, selv når alt virket nytteløs. Det stråler styrke gjennom skrivemåten til forfatteren om hvordan hun på best mulig måte prøvde å støtte foreldrene hennes gjennom en tung periode og samtidig ta vare på seg selv. Mest imponert er jeg hvor raskt og villig hun var til å lære norsk og samtidig ta mastergrad ved NTNU. Jeg gikk på NTNU jeg også, og prøvde det ene studiet etter det andre, uten å lykkes. Sannheten var vel at jeg var skikkelig skolelei.
Gjennom Ulovlig norsk klarer "Maria Amelie" å gjøre oss våkne. Oppdage på en eller annen måte at vi nordmenn ikke har det så verst likevel. Har vi en dårlig dag eller to så klarer vi å leve med det likevel. Vi må bare innse det vi har og være glade for det. Vi har oppholdstillatelse, vi trenger ikke å rømme fra noe, fleste av oss har økonomi slik at vi klarer oss, og vi må lære oss å sette pris på det vi har istedet for å hungre etter å oppnå ting som skal overgå oss selv.
"Maria Amelie" skriver imponerende godt, engasjerende og legger igjen det ene tankevekkende sitatet etter det andre. Vi blir godt kjent med henne gjennom gode og dårlige dager. Hun har en viljestyrke mange av oss misunner. Ulovlig norsk er en tøff og åpen bok om en modig jente som setter livet på spill for å gi oss et innblikk om hvordan det er å være papirløs og jeg beundrer henne for det. Det er ikke den beste biografien jeg har lest og heller ikke en som sitter dypt inn i sjela, men vel verdt å lese og få et perspektiv innenfor et alvorlig/aktuelt tema.
En forvirrende bok. Boken er delt inn i tre deler som alle er forskjellige.
Del en tror jeg i all vesentlighet bygger på dagboknotater som Maria Amelie skrev da hun var 16. Jeg er usikker på hvor mye de er bearbeidet og hvor mye som bare er en "rå" avskrift. Det er heller ingen ledetråder i teksten som avslører dette. Jeg synes dette var en forferdelig del. Klisjepreget språk, rasistiske og fordomsfulle meninger, mye følelser og det er lite beskrivelser av de ytre rammene som kunne ha satt følelsene i riktig ramme. Jeg mislikte denne delen så sterkt - spesielt de rasistiske delene - at jeg la boken fra meg i en lang tid.
Del to. Denne delen er skrevet uten dagbokstøtte og er mye bedre! Dette er en spennende og informativ historie om hvordan det oppleves å bo som illegal innvandrer i Norge. Den er tankevekkende når hun forteller om hvordan hun ikke kan ha fastlege, ikke ha bankkonto etc. I slutten av denne delen dementerer hun også de rasistiske og fordomsfulle meningene som hun frontet i del en!
Del tre. Denne delen oppfatter jeg som reflekterende. Som om hun gjør om status. En form for konklusjon og en avslutning.
For meg som leser var forvirringen stor. Jeg greide ikke å skjønne hva forfatteren ønsket å formidle, og dette ville kanskje ha vært enklere hvis sjangeren hadde vært tydeligere. I hele del en trodde jeg at dette var det Maria Amelie ønsket å formidle – og jeg likte det ikke. Når det da i del to viser seg at hun har modnet og endret standpunkt. Eventuelt at det å være på mottaksentret var en så stor psykisk belastning at dette avfødte denne typer holdninger? Hva skal jeg nå tenke om den kritikken hun reiser mot UDI og UNE i del 1?
Jeg angrer ikke på at jeg leste boken, men føler at jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål og få svar.
En sterk historie om Norge sett fra perspektivet til en ung innvandrer. Denne boken rørte meg.
Maria Amelie skriver i utgangspunktet en viktig historie i "Ulovlig norsk", men for meg blir formidlingen litt kjedelig. Boka består av tre deler hvor den første, og lengste, delen består av innblikk i dagboken hennes, det er her jeg synes formidlingen blir kjedelig. I de to neste delene opplever jeg at skriver hun mer fritt, noe som også gjør det lettere for meg som leser å bli engasjert i det hun skriver.
Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres.
Jeg vil at du etter å ha lest denne boken skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skal se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din. Jeg vil at du skal tenke på hva som er viktig, tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler. Jeg vil at du skal kjenne livet ditt så sterkt – at du blir svimmel av det. Av det livet du har. Og hvor takknemlig du bør være for at du er heldig. Jeg vil at du skal kjenne på følelsene i hjertet ditt, jeg vil at du skal være ærlig med deg selv.
Jeg vil så gjerne at du ser.
Det viktigste jeg har lært hittil,er at livet ikke venter. Jeg kan ikke vente.Jeg må leve i dag, bruke dagen i dag til fulle.
Jeg forsto at ja, kanskje var jeg en maur i en maurtue, en gulvplanke i parketten, jeg skulle ikke legge igjen kraftige spor i verdens historie, men jeg kunne legge igjen spor i menneskers hjerte, akkurat som de hadde lagt igjen spor i hjertet mitt. Jeg så opp fra maurtuen og sa til meg selv: "Man skal aldri undervurdere små menneskeliv. Fordi det ikke finnes små menneskeliv."
Nå vet jeg hva jeg har i vente hvis jeg igjen takker ja til å gå på fjelltur, stå på ski eller andre fysiske aktiviteter. Nordmenn er nesten som supermennesker, så spreke. Og èn ting til, hvis man sier til dem at man ikke kan gå på ski, så forstår ikke nordmenn at det betyr at man virkelig ikke kan gå på ski.
Et menneske kan overleve bare på håp. Jeg håper bare at jeg har nok av det på lager fremover.
Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres. Jeg vil at du etter å ha lest denne boken skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skal se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din. Jeg vil at du skal tenke på hva som er viktig, tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler. Jeg vil at du skal kjenne livet ditt så sterkt – at du blir svimmel av det. Av det livet du har. Og hvor takknemlig du bør være for at du er heldig. Jeg vil at du skal kjenne på følelsene i hjertet ditt, jeg vil at du skal være ærlig med deg selv. Jeg vil så gjerne at du ser.
Jeg leste det jeg den gang skrev ned om alle ryktene og de halve samtalene jeg hørte på transittmottaket Jeg vemmet meg over meg selv. Mens jeg leste gjennom disse dagbokskildringene, lurte jeg på hvor mye sannhet som egentlig fantes i disse ryktene og forestillingene? Hvor mye forsto jeg av hvem som var reelle flyktninger, hvis blikket mitt var tilslørt av avsky og skam over å være flyktning selv? Fantes det virkelig mennesker som dro så lett fra hjemlandet sitt og gikk gjennom hele asysøkerprosessen bare fordi de syntes det var gøy å spennende å reise til nye land?
I Trondheim hadde min verden fått vegger som viste seg å være trofaste venner og Samfundet. Jeg var hel. Jeg hadde malt min verden i nydelige farger i fem år, og den ble så fin.
Jeg er en vanlig jente, hvorfor skal jeg bli betraktet som et seksuelt objekt av kåte, smattende menn?
På den tiden kjente jeg en viss undring, jeg forsto ikke hvem asylsøkerne i nabolaget i Kaukasus var, jeg forsto bare at de var vesener som rømte fra krig og ødeleggelser og bodde nærheten av huset vårt. Jeg forsto ikke at de hadde mistet et hjem, jeg forsto ikke hvordan det føltes å miste alt man hadde. Jeg forsto ikke hvorfor pappa og mamma hjalp dem med jobb og andre ting. Jeg trodde at livet mitt skulle være trygt, godt og fint for alltid.
Lett blanding - vi er 11 kolleger som har valgt (kjøpt) hver vår bok - leser vår egen bok først og sender den videre til nestemann på lista. Har hver bok 1 måned, og får da lest 11 bøker i år, men tidligere har vi vært 12 deltakere. Har hatt mange gode leseopplevelser med bøker jeg aldri hadde kommet til å velge selv :D
Jeg har lest noen av dem og de var gode. Andre var mindre gode og noen fikk jeg ikke tid til en gang. Skal prøve og fullføre lista neste år når jeg får tid :)
Her er noen bøker jeg har stående som jeg skal får lest nå! Pluss noen jeg ønsker meg..