Utrolig sterk roman om en fars forhold til sin autistiske datter. Nakent, rått og personlig. Vaage forteller alt om gleden, bekymringen, håpet og sorgen. Bør leses av alle som har eller er foreldre.

Ei utruleg fin forteljing om ein far og dottera hans! Dette er jo ikkje ei A4-historie - då dottera er autist. Me får vera med på oppturar og nedturar for den vesle familien. Alle tankar faren gjer seg, alt dei som foreldre prøver å få til, korleis han lengtar etter det "normale" familielivet, men også mange gledelege erfaringar. Han skildrar korleis dottera vert umuleg å forstå for foreldra. Det er mange sorgmuntre historier her.
Språket er suggererande, og me er heile tida med inn i tankane til faren. Han tek oppatt gong på gong korleis tvil, glede, fortviling og sorg vekslar hjå han.
Me får oppleva ein øm far sin kjærleik til dottera. "ho var det beste barnet, den vakraste uskuld sat i henne..." Men også slitet, problema og ambivalens i høve til å ta imot hjelp og stole på hjelparane /behandlarane. Forfattaren tek, slik eg oppfattar det, eit oppgjer med åtferdsterapien. På s. 193: "Ho var kanskje trøytt av å bli manipulert, med snop, med søtsaker..."

Sist men ikkje minst, faren er forfattar og bussjåfør. Bussen og busskøyring får difor mykje merksemd, og dette er veldig morosamt skrive, td. "Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome til Jerusalem i dag,ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik."

Igjen en fantastisk bok av Lars Amund Vaage. Hvilken lykke å lese den en stille stund! Språket hans bergtar meg, og jeg nikker for meg selv når jeg kjenner meg igjen, bokstavelig, i teksten. Gled deg til denne!

Dette er ei vakker og rørande bok. Den er tidvis ujamn, men den har so mange gode og gripande parti at det meir enn veg opp for dei mindre gode passiarane. Språket er jamnt godt, ja tidvis på grensa til glitrande. Ei god leseoppleving.

Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja. Ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke helt passet akkurat nå. Noen ganger er det slik..og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig med selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.

At denne boken fikk Bragepris skjønner jeg. Egentlig ikke glad i nynorsk, men dette var en kjempefin bok fra begynnelse til slutt. En bok å bli glad i. Anbefales

Jeg fikk denne boka til jul. Det er en vakker, lavmælt og personlig historie om et autistisk barn, ført i pennen av hennes aldrende far. Jeg kjente mange av Vaages betraktninger gå under huden på meg, og tårene presset på flere ganger.

Brukar same ord som andre: nakent og nært.

Åh, denne boka likte jeg skikkelig godt. Det er et virkelig nydelig språk og noen fine observasjoner som traff meg.

I "Syngja" forteller Lars Amund Vaage om datteren G som har autisme. Han har lenge vurdert å skrive denne historien, men har hatt kvaler ordi han er redd for å utlevere datteren. Men nå har han altså bestemt seg, og i metaskrivestil skriver han boka mens han skriver om å skrive den.

Vi får vite hvordan forfatteren og samboeren møttes, at de blir gravide uplanlagt, og at mistanken deres om at G. ikke er som alle andre barn sakte men sikkert viser seg å være riktig. Etter å ha unngått kontroll på helsestasjonen i flere måneder møter de omsider opp, og får etter hvert konstatert at datteren er autistisk.

Dette er en vakker, sørgmodig, ærlig og ikke minst modig bok. Leseren får et godt innblikk i hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn, vi føler på desperasjonen, skammen og sorgen de to foreldrene sitter med, fortvilelsen over å ikke kunne gjøre noe, det stadig svinnende håpet om at at datteren skal bli frisk, og forventningene til at hun skal kunne klare å ha et så bra liv som mulig innenfor sine rammer.

Vær med å stemme på Tiårets beste norske roman

Mål for 2013: fullføre 50 av disse bøkene.

Startet lesesirkel i 2011. Her er bøkene vi har lest til nå. Etter 3 år har det blitt 30 bøker! :-)

På leselista sommeren 2013.

Bøker hvor handlingen i en og samme bok er plassert i flere tidsrammer. Utstilte bøker i biblioteklokalene februar 2016.

For de som ønsker å lese nynorsk

Vinnere

Bøker jeg har lest eller hørt i 2013

"rått og råde"