Jeg liker Vaages måte å skrive på. Han forrige roman Skuggen og dronninga var meget sterk, årets kanskje beste bok i 2011 for meg. Jeg hadde nok høye forventinger til denne, Syngja. Ja, den var sterk, rørende, godt skrevet, men likevel så tok den meg ikke helt... Men det kan ha noe å gjøre med meg, at tidspunktet for å lese akkurat denne boka ikke helt passet akkurat nå. Noen ganger er det slik..og jeg slet litt med konsentrasjonen. Men bevares, jeg anbefaler boka, fordi den er tankevekkende, innsiktsfull, godt skrevet, trist, ærlig, til å lære noe av og om. Å være foreldre til et funksjonshemmet barn er nok temmelig ensomt og slitsomt. Å måtte være prisgitt et utilstrekkelig med selvgodt hjelpeapparat er nok ikke det enkleste. Men hva skal de gjøre? Vaage har flere interessante reflekjsoner rundt akkurat dette. Tankevekkende. Han skriver også mye om seg selv som forfatter og skrivende menneske, om ordene, språket. Det er også veldig interessant. Han og datteren har det med å arbeide med språket, til felles.
Viser 2 svar.
Må lese denne, skjønner jeg, som er med i det utilstrekkelige, men selvgode hjelpeapparatet. Jeg skjønner hva som ligger i den beskrivelsen, tror jeg, skal bli interessant å lese hva Vaage har å si om det.
Jeg er en del av hjelpeapparatet selv, selv om jeg ikke jobber direkte ,med autister og funksjonshemmede nå. Jeg synes alltid det er lærerikt å lese bøker med de nærmestes perspektiv.
Jeg kan godt kjenne igjen dette fra feltet med den store troen på enkelte behandlinsgretninger, som hersker i perioder. Blant annet...
Sist sett
