Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jeg har en medfødt muskelsykdom. Jeg er rullestolbruker. Jeg har høy utdannelse. Jeg er i jobb. Jeg er familiefar. Jeg er tilsynelatende vellykket. Hva skulle til for å komme hit? Jeg lever et liv som ligner deres handler om å leve i en sårbar kropp. Det er en fortelling om arbeid, om drømmer og om en lengsel etter det allmenne. Det er en bok om det vanlige og det uvanlige livet. Inn i det ukjente; vi vet ikke hvor vi er på vei. Vi seiler i en båt som lekker, vi vet at vi er døende dyr. Vi drømmer om Bysants, vi øser det vi makter, vi seiler sammen. Vi er argonauter, kosmonauter, eventyrere, utforskere. Vi er på reise. Anmelderne mener: «Ikke bare er det for Grues del på mange måter et liv mot alle odds. Men han beskriver det også så vakkert og klokt at det får en til å tenke på sakprosaens store stilister, som amerikanske Joan Didion (…) Et litterært mesterverk som anbefales på det sterkeste!» Marius Wulfsberg, Dagbladet «Et mesterverk om eget liv.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Så sympatisk, så vellykket, så litterært lett og treffsikker.» Vidar Kvalshaug, Bok365 «Jan Grues levnetsskildring går utenpå det meste av norsk selvbiografisk sakprosa. (…) Boken vil med stor sannsynlighet bli stående som en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.» Ane Farsethås, Morgenbladet «Det som både fascinerer, griper meg og får meg til å tenke, er den usedvanlig vellykkede kombinasjonen av det dypt personlige og det allmennmenneskelige. Dette handler ikke bare om forfatteren selv, men hva det vil si å være menneske. Hadde noen spurt meg om mine favoritter i den norske sakprosafloraen i dag, hadde denne boka vært blant de fremste.» Kjetil Røed, Vårt Land «Jan Grue blander sakprosa og skjønnlitterære elementer, og resultatet er en vital, reflektert og klok undersøkelse av hva det betyr å være et annerledes menneske i verden, prisgitt en kropp som ikke fungerer som normale kropper. (…) Grue byr på originale iakttakelser og et høyt refleksjonsnivå.» Turid Larsen, Dagsavisen «Det er ei utforsking av identitet, av føresetnader, avgrensingar og overskridingar der Grue opnar ein vid horisont i eit språk som er gjennomarbeidd og ledig. Det blir til stor og relevant litteratur.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Virkelighetslitteratur er nærmest blitt synonymt med å henge ut slekt, venner og bekjente. Slik er det ikke i denne formfullendte selvbiografien som øyeblikkelig har inntatt en plass høyt opp i den norske selvbiografiens kanon. Alle som har lest noe av forfatteren fra før, vet hva han kan, men med denne teksten skaper han forventninger om nær sagt hva som helst, forbilledlig og overskridende.» Espen Søbye, Morgenbladet (Årets beste bøker) «Godt språk, stor kunnskap og mye refleksjon. Dette er Grues historie, men det er også en historie om det å være menneske. (…) En sterk og viktig bok!» Mali Borkhus Nordang, Romerikes Blad «… a restrained and stunning meditation on what it means to be human […] ’I Live a Life Like Yours’ is not an account of suffering and deprivation, nor is it a redemptive tale of survival against the odds. It is a restrained, dazzlingly intelligent and self-excavating examination of what it has meant to be disabled and visibly different, not ’normal’. It beautifully describes ’the work of being myself in the world’‚ and this work becomes a meditation on what it is to be human, what it...
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788205515574
EAN 9788205515574
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Jan Grue
Språk Bokmål
Sider 167
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Sakprosa 2018
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue
Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.
Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.
God og viktig svært velskrevet bok.
En fantastisk bok om funksjonshemninger og det å leve med en anderledes kropp. Jan Grue er funksjonshemmet og skriver om det å leve et vanlig liv med en uvanlig kropp. Boken er sterk og viktig. Den handler om kropp, grenser, muligheter og å finne sin plass I samfunnet. Grue forteller også om vanskelig møter med helsevesenet og hjelpeapparatet. Dette er en bok som kan anbefales til alle som er interessert I funksjonshemmede, samfunn og identitet.
Svært lesverdig. Anbefales.
Boka er ikke på mer enn 168 små sider, men preges av en konsentrert, gjennomarbeidet tekst. Den framstår dermed som både personlig og faglig sterk. Kursiverte sitater fra sosiologene Michel Foucault og Erving Goffman bidrar til å sette Grues personlige erfaringer i en samfunnsvitenskapelig kontekst. Vi forstår bedre kampen hans for å bli anerkjent for individet han er framfor som et klinisk tilfelle med dårlige framtidsutsikter og et varig behov for tilrettelegging og assistanse.
Et liv som ligner deres har likhetstrekk med Abid Raja: Min skyld. Blant annet har begge forfatterne erfaring fra sommerleir for barn med sjeldne diagnoser. Selv om det skjer bare én gang for hver av dem, setter disse oppholdene varige spor. På et annet punkt derimot skiller disse to memoarene seg avgjørende. Grue kan fortelle om en beskyttet barndom med full støtte fra oppmerksomme foreldre. Oppfølgingen fra familien blir vesentlig i den stadige kampen med hjelpeapparatet. Abid Raja mangler derimot denne trygghetssirkelen allerede fra fødselsen, og det går lang tid før han får støtten og behandlingen han trenger.
Det tok lang tid før funksjonshemmede i Norge skaffet seg en felles paraplyorganisasjon. Grue er en utpreget individualist og ignorerer etter min mening innsatsen som andre funksjonshemmede har gjort for å sikre ham og andre et bedre liv. Det er en svakhet med boka, men også et trekk ved den som egner seg godt for diskusjon.
Oktoberlesingen i En slags bokklubb.
Forfatteren skriver om seg selv. Om sin egen kropp, som har en medfødt muskelsykdom. Om hvordan han har kommet seg opp og fram, ved utdannelse, livet som ektemann og far.
Et portrett om et annerledes liv, men også om det dagligdagse.
Godt språk med interessante betraktninger. Tankevekkende.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSlik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.
Det er ikke slik at det som ikke dreper deg, gjør dei sterkere, tvert imot, det som ikke tar livet av deg, kan gjøre deg mer ydmyk, mer villig til å annerkjenne sårbarheten.
Det er det mishandlede barnets rasjonalisering av foreldrenes oppførsel - det må jo være meg det er noe galt med, de kan da ikke gjøre dette fordi de er slemme? Jeg må prøve hardere å bli likt.
En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det
Verden er full av det trivielle, det smålige, det er den for alle, men det er som verst når man trenger hjelp. Hjelpeapparatet er ikke en magisk anordning, det er en gammel, sammenrasket maskin som bryter jevnlig sammen. Hjelpeapparatet tar ikke telefonen, det forlegger papirer, det går over i ny stilling, det er ikke til stede. Hjelpeapparatets ambisjoner er høye, det strekker sine små armer som antenner mot himmelen.
Fra tid til annen treffer jeg mennesker som kjente meg som barn, men som ikke ventet å møte meg som voksen. Alminnelig høflighet får dem som regel til å skjule overraskelsen over å se meg ute i verden. Det kreves en åpning i samtalen, et tomrom, for at de skal få sagt høyt det de først tenkte da de så meg: Lever du fremdeles?
Det er nok nå handlet om å akseptere verden slik den er, om å gi slipp på drømmen om en annen verden, og derfor er det også smertefullt, slik all erfaring av tap er smertefull. Det følger sorg med slik erfaring, sorg over det som ikke lenger er mulig, over det som ikke lenger kan bli virkelighet. Sorg er erkjennelsen av at noe, eller noen, er borte for alltid, og denne noen kan også være en selv, eller en versjon av en selv.
Det å bli stirret på, å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som alltid allerede er moderert etter omgivelsenes forventinger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerde er ferdig skrevet, som fortelles av andre
På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å være urolig når jeg snakket med leger. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å snakke med leger når det ikke fantes et konkret, avgrenset problem de kunne hjelpe meg med. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å tenke på meg selv som en som måtte repareres.
Hjelpeapparatet stiller hundre små krav til hvordan jeg skal formulere behovene mine, til hvordan elendighetsbeskrivelsen skal se ut. Det krever at jeg forstiller meg, for det vil ikke forstå sannheten - at jeg er lykkelig, jeg har det godt og jeg trenger hjelp. Hjelpeapparatet blunker skjelmsk, det spør om jeg virkelig ikke er fornøyd nå, fornøyd nok til å la hjelpeapparatet være i fred, la det vende sitt milde ansikt mot dem som uansett vil forbli elendige.
Prinsessen får gave fra bokbransjen H. K. H. prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18. år 21.01.22 «Bokbransjen har gått sammen om å gi prinsessen en dannelsesgave. Og hva er vel mer dannende enn en bokpakke? I et videointervju i regi av NRK svarer prinsessen på spørsmål fra andre ungdommer. En av ungdommene spør hva prinsessens nyttårsforsetter er. Prinsessen svarer: Å lese mer bok og være mer aktiv. Bokpakken består av et utvalg av de siste års vinnere av Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, Bokhandelens sakprosapris, Vesaasprisen, Rosettaprisen, Bastianprisen, Uprisen, Årets tegneserie og Arbeiderlitteraturprisen» (bok365.no, 21.01.22)
Jeg har mål om 30 bøker i 2018