Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat denne boken fra Anne Holt får så mye skryt. Jeg synes det blir i overkant med «tilfeldige» hendelser som fører historien fremover, og med et persongalleri som havner altfor langt mot karikatur. Har jeg glemt hvordan de første bøkene var, eller var de faktisk bedre før?

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.

Jeg var Kepler-fan i starten, men fascinasjonen har lagt seg. Et plott som bare blir mer og mer usannsynlig, og groteske detaljer som ikke bidrar med noe. Jeg leste aldri ferdig Speilmannen, men tenkte å gi Kepler en ny sjanse med Edderkoppen. Det holder nå.

Denne boken hadde jeg lyst til å avbryte etter 50 sider. Samtidig lurte jeg på hvordan historien ville ende. Det er sikkert selvmotsigende å beskrive den som velskrevet, men kjedelig, men jeg endte i hvert fall med å skumlese store partier.

Føler meg mentalt filleristet etter å ha lest denne boken. Det tok mange timer og tårer, og det var det verdt. Når noen sier at det bare er en bok – det har ikke skjedd i virkeligheten – så tar de feil. Jeg var der.

Mulig boka egentlig bare står til en 5-er. Men den har den beste starten jeg har lest på en krimbok på veldig lenge!

Historien er ok, men fortellerstilen blir for omstendelig for meg. Jeg syntes hele boka var full av beskrivelser av interiør og klær – detaljer som har lite eller ingenting å si for handlingen.

God start, men tapte seg veldig
Jeg kjøpte rett og slett ikke historien, og da den begynte å utarte, ble den for sær. Jeg har både Hitchhiker'n og Harry Potter på topplisten min, så jeg er egentlig glad i slike bøker. Skal du lese fantasy, må du akseptere drager, og skal du lese sci-fi, må du regne med aliens. Men "peculiar children"? Nei, sorry.

Det er lenge siden jeg har kost meg så godt med en bok. Hørte den som lydbok, lest av Wil Wheaton, og det anbefales! Han tilførte karakterene masse sjarm og personlighet.

Jeg hørte Den ene pluss en som lydbok, og det tror jeg den mistet to poeng på. Boka er enkel og lettlest. Dessverre så hadde oppleseren en stemme som nok egner seg bedre for barnelitteratur, og dermed fremsto innholdet enda mer naivt.
Jeg koste meg veldig med Et helt halvt år, denne klarte ikke å følge opp.

Tror dette blir den siste jeg gidder å lese av Liza Marklund. Utrolig opplisting av uvesentlige detaljer hele veien. Synes hovedpersonene blir mindre troverdige for hver bok. Og hvorfor må hun absolutt fortelle om hver gang de skal på do?