2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Nominert til Bokhandlerprisen 2019 «Jeg er 35 år gammel. Jeg vil ikke ha barn. Dette er ikke noe jeg snakker med andre om. Det er noe jeg skammer meg over, noe jeg unngår, går lange muntlige omveier rundt. Når vennene mine snakker om å få barn, bytter jeg samtaleemne. Jeg vil ikke være skråsikker eller bastant, for plutselig våkner jeg en dag og har blitt en av dem, en vanlig kvinne i 30-åra som vil bli gravid, som vil stifte familie, som vil utvide livet mitt, kroppen min, hjertet mitt, til å romme flere enn meg selv. Det er lov å ombestemme seg.» Hovedpersonen i Linn Strømsborgs roman «Aldri, aldri, aldri» har aldri ønsket seg barn. Hun har vært samboer med Philip i åtte år, og de har vært enige om at de ikke skal ha barn – helt til nå. For kanskje vil Philip allikevel bli pappa? Og mens hennes to beste venner venter sitt første barn, og moren hennes stadig maser om barnebarn, og hverdagen renner over av småbarnsforeldre og fødsler og andres tidsklemmer, så står hun støtt i livet sitt og valget sitt om å ikke ville ha barn. Aldri, aldri, aldri er en roman om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Det er historien om å velge noe annet enn det som forventes av en, men samtidig bare ønske seg et vanlig liv.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788282883351
EAN 9788282883351
Serie F° (395)
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokens hovedperson og forteller, er 35 år. Hun har vært samboer med Philip i 8 år. Hele tiden har hun vært klar på en ting - hun vil ikke ha barn. Philip har vært enig. Han vil heller være sammen med henne enn å velge en annen for å få barn. Helt til nå.
Det er selvsagt ikke lett å stå i dette. Venner rundt dem får barn, foreldre maser om å bli besteforeldre, ja hele samfunnet forventer det så og si.
Utrolig god bok om et tabubelagt tema. Hvorfor får vi egentlig barn, og hvorfor føler de som ikke vil ha barn seg stigmatisert?
Aldri aldri aldri av Linn Strømsborg handler om å være 35år og ikke ville ha barn. Jeg-fortelleren beskriver hvordan det er når vennepar etter vennepar flytter ut av byen og får barn, mens hun selv vil fortsette livet som før. Vi får rikelig med eksempler på hvordan folk spør og graver om ting de ikke har noe med! Mange deler uoppfordret sine ideer om morsrollen og når man bør få barn, hvor mange og hvorfor. Emnet sniker seg inn i mange ulike sammenhenger. Det handler om tvil, om foreldrerollen, venner og familie, og livet som endrer seg. Kjempefin bok! Mange fine dialoger. Mange interessante observasjoner. Kan leses enten man vil eller ikke vil ha barn. Og forfatteren kommer til @kapittelfestivalen på @solvberget i september
Denne boka slukte jeg på èn dag! Den setter som fint ord på tankene rundt det å ikke ønske seg barn, og hvordan man må forholde seg til samfunnets normer og forventninger, samt egen opplevelse av å være "annerledes"?. Jeg kjenner meg igjen i alt. Absolutt alt! TAKK!
Jeg blei fanga av teksten. Passelig lang, enkelt og godt skrevet, fint å lese noe som ligger nært opp til egen virkelighet både i tid og rom.
Det jeg likte best var beskrivelsene av vennskap, en sunn velfungerende hovedperson og implisitte og eksplisitte beskrivelser av vennskap og nære relasjoner.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida.
Jeg visste jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.
Hvorfor skuffer vi den vi elsker? Fordi vi skuffer oss selv også, hele tida, fordi vi forandrer oss, fordi vi plutselig vil andre ting, fordi vi plutselig forventer oss andre ting, fordi vår side av saken ikke er deres side av saken, fordi vi føler, fordi vi snakker forbi hverandre, misforstå, tolker alt i verste mening, blir så lei oss at vi blir sinte, og så sinte at vi blir lei oss.
Å få barn, å ha barn, er å kjenne på ytterpunktene i tilværelsen. Det er den beste tida og den verste tida. Du er mer sliten enn du noensinne har vært før, enn du noensinne trodde du kunne være. Og du elsker høyere enn du noensinne har elska noen før, enn du noensinne trodde du kunne. Å få barn er å godta ytterpunktene, å ville la seg strekkes, til bristepunktet, i begge ender. Å ikke få barn, er å velge noe annet. Men jeg har mine egne ytterpunkter - i mitt vanlige liv. Jeg vil være her.
Er man egentlig lykkelig hvis alle rundt deg tror du er ulykkelig?
Når du blir mor, er du det til du dør, sier mamma. Du slutter aldri å være mor. Fra du ble født og til den dagen jeg dør, så vil jeg alltid være mammaen din.
Det føles som vi lekte Vi skal aldri ha barn-leken, men at alle andre som lekte visste at det var nettopp det: en lek, og at de snart skulle bli mammaer og pappaer, mens jeg blir stående igjen aleine som den ene som faktisk ikke får barn. Jeg trodde vi var mange. Jeg trodde vi var enige. Jeg trodde vi mente det vi sa. Jeg visste ikke at dere bare lekte. Tøffa dere.
Jeg har venta hele livet på at jeg skal endre mening, på at jeg skal våkne en dag og være en annen enn jeg var dagen før og året før og som barn, tenåring og ung voksen. Jeg har venta på at jeg skal ville det samme som dere andre. Men jeg vil ikke. Det er like naturlig for meg som det er naturlig for de av vennene mine som har ønska seg barn hele livet. Det de har visst fra de var små, har jeg også følt, bare motsatt.
Noen er bare aleine, i jula, i livet
Så klart ønsker jeg meg et godt liv med noen som er glad i meg og liker å være sammen med meg, og så klart ønsker jeg å være et godt menneske, jeg bare tror jeg er bedre uten barn enn jeg ville vært med.
Bøker der du kan kjenne deg igjen! Utfordringer med å være i etablerings-fasen, finne seg selv, hvordan man framstår på sosiale medier, henvisninger til youtube, instagram, musikk, osv. Kan selvfølgelig leses av yngre og elsre, men treffer kanskje ekstra godt de som kan kjenne seg igjen og tenke "akkurat sånn er det!"