Bokelskere.no

Årets første bok er "The Art of Dancing in The Rain" av Garth Stein. Nytt forfattarbekjenskap for min del. Neppe det siste eg kjem til å lese av han, for dette var en knakande god roman som eg har nytt kvar einaste side av. Ei sli bok ein gruer seg til å lese ut fordi ein vil at ho skal vare endå litt til.

Det unike her er at ei bikkje forteller heile historia - utan at det blir tåpelig, barnlig, eller "falskt". Vi følger hunden og hans eier som med tida treffer ei dame, gifter seg, får unge, og deretter opplever ei krise som setter livet på spel. Og køyrer. Mannen i boka, hundeeigaren, er også aktiv innen bilsport (ergo tittelen på boka, samt ein rekke koblinger mellom livets løp og eit bil-løp)

Mykje originalitet, alvor og kjensler, samstundes mykje humor og intelligente betraktninger og menneskets levesett sett frå ei klok 4 ståsted.
Anbefaler denne til ... Omtrent ALLE! Boka

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Hørte lydbokvarianten av denne boka, og har kost meg med den. Likte særlig måten boka ble avsluttet på, da jeg ikke forutså at denne boken kunne ha en form for åpen slutt i det hele tatt.

Dette er en selvbiografisk roman. Den tjueni-år gamle Brynjulf forteller om livet sitt; vi følger ham her og nå, samtidig som vi får innblikk i barndommen og oppveksten. Per "nå" (i boka) skriver han en roman om seg selv, og vi følger ham gjennom denne prosessen - noe som blant annet fører ham hjem til barndomsheimen, og siden også "hjem" til landet (Sør-Korea) hvor han ble adopter fra som tre-åring.

For adoptivbakgrunnen står sentralt i denne boka. Felles for flere av minnene han forteller om er en følelse av å føle seg "utenfor", litt feil plassert i verden. Brynjulf anser seg selv som norsk, han kan like lite om Sør-Korea som en gjennomsnitlig nordmann, og han er bedre i norsk enn de fleste andre nordmenn. Likevel blir han ikke kvitt "adoptivbakgrunnens" mange ubesvarte spørsmål og følelser knyttet til dette.

Sentralt i boka står spørsmålene; Hva ville skjedd med ham dersom han ikke hadde blitt adoptert? Hvorfor ble han adoptert bort? Hva slags gener bærer han rundt på? Kan han ha søsken han ikke vet om? Altså kan tematikken sies å være: tilhørighet, oppvekst, arv, miljø , og familie. Rasisme (ofte utilsiktet) er også et tema, og han forteller om flere episoder hvor han føler seg "utenfor" utelukkende fordi han ser annerledes ut, "ikke-norsk"-ut. Vi får også innblikk i en ganske typisk, norsk barndom.

Til tross for alle disse spørsmålene virker han ikke veldig ivrig etter å undersøke røttene sine, og da han reiser til Sør-Korea for å skrive på boka der, er han ikke en gang interessert i bevege seg utenfor hotellrommet. Han vil bare sitte i fred og skrive. Sannsynligvis skyldes dette at han heller ikke her føler seg hjemme; nå SER han ut som alle andre, men snakker ikke språket, kjenner ikke til normene, og føler seg veldig utilpass. Såpass utilpass at han ikke vil kjøpe seg mat på restaurant fordi han vet han da må "røpe" at han ikke er en "ordentlig" Sør-Korener.Han dener dermed opp på McDonalds. Og her treffer han en karakter som gjør inntrykk. Og det er kanskje nettopp på grunn av denne McDonalds-episoden at han velger å la seg guide rundt i byen av 2 nordmenn han blir kjent med. han kommer seg altså ut av hotellet og ut av boblen sin, og reisen til Sør-Korea blir en verdifull opplevelse. Selv om mange spørsmål forblir ubesvarte, virker det som om han får en slags "closure" likevel.

((En liten digresjon:
"Hvor er du fra?" <<-- denne frasen biter han seg særlig merke i, for han er jo norsk! Akkurat dette har fått meg til å tenke litt, for det hender ofte at jeg stiller dette spørsmålet til folk; og da ikke nødvendigvis til folk som ser utenlandske ut, men generelt til folk jeg treffer fordi jeg lurer på hvor I NORGE de er fra. Dermed har jeg egentlig ikke tenkt over at dette spørsmålet kan oppleves så sårende. Det finnes flere slike tankevekkere i denne boka - hvor en får se hvordan Brynjulf ofte leser mye ut av en situasjon som sannsynligvis handler mer om tilfeldigheter enn om at han er "utenlandsk"))

Høyrte denne på lydbok, på engelsk. Opplesaren gjorde ei umake jobb, stor innleving og bra underhaldning.

Eg har lita erfaring innen fantasy-sjangeren, som denne boka nok faller under, og vil dermed vær litt forsiktig med kva eg seier ifbm sjangeren. Kan likevel seie litt om korleis eg oppfatta og opplevde boka.

Engasjerande og originalt plott. Vi er i framtida, som er ganske dyster mtp verdas tilstand, og kanskje er det nettop derfor folkene ikkje lever så mykje i den ordentlige verda men heller lever i cyberspace via programmet Oasis. Her foregår ei jakt etter eit sølvegg, glymt bort av Oasis si utviklar/eigar som har døydd og valgt å etterlate dette egget som arven sin. Houvedpersonen er ein av mange som leiter etter egget og vil følgjer hans jakt og komplikasjonane som oppstår.

Eg ville nok likt boka endå betre dersom eg var ein "gamer" med meir kunnskap om mellom anna Doungens and Dragons. Likevel er eg berd nok til å ta dei fleste referansene, og dei er det mange av. Til tider litt i overkant. Vi er i år 2044 og referansene tilbake til 80-tallet blir det litt vel mykje av. Eg skjøner greia, eg forstår at det fenger mange lesare , at det er artig å hugse tilbake til commadore 64, ACDC og pac man. Eg syntes og at det er artig med nostalgi. Likevel blir det i overkant mykje, og eg tenker også litt på at det er rart at ein atten år gamal gut i 2044 er så opphengd i 80-tallet. Syntes også at det til tider blir for mykje forklaring av teknikaliteter. Når teknologien blir forklart via handlingen og karakterens bruk, blir det ein naturleg del av historia. Men tidvis er det som om sjølve fortelling blir satt på pause mens det forklares ein rekke ting ... og nettopp det kunne vore løyst på ein betre måte, trur eg!
Elles blei det til tider litt vel mykje av det gode, litt i overkant mykje gaming

Men , dette er pirking. Boka er absolutt leserverdig og gav meg mersmak kva fantasy-sjangeren gjelder

Han står utenfor baderomsdøren. Hun innenfor. Har gjemt seg, låst seg inne, er sannsynligvis sint på ham. Han vil forklare seg. Og det gjør han. Så til de grader ved å gå i dybden på alt han sannsynligvis aldri har fortalt henne. Om sin egen oppvekst, om foreldrene, om første gang han så henne ...
Men: Hvorfor er hun sint? Det får vi ikke vite i løpet av bokas siste tjue sider. Og om hun tilgir ham? Vel, der er jaggu ikke godt å si.

Relativt lettlest bok med mange småvittige og humoristiske formuleringer som gjør boka "lett" til tross for til tider dystre og vonde tema. Jeg likte denne boka veldig godt. I typisk Selma Lønning-stil finnes mange smådetaljer (objekter, formuleringer, tanker) som etterhvert går igjen og/eller kan kobles sammen, og sånt syntes jeg virkelig drar leseropplevelsen opp.

Ingen fiksjon kan noen sinne komme i nærheten av å beskrive brutaliteten som foregikk i disse grusomme krigsårene. Tånegler som rives ut, kroppsdeler som kappes av, likbæring, og sult så stor at enkelte tyr til kannibalisme er bare noe av det.

Foruten rå beskrivelser av det fryktelige som foregikk, belyses også andre tema og spørmål som menneskelighet, tilhørighet, ansvar, sorg,frykt... Osv... Spørsmålet om hvor mye et menneske kan tåle skrives det en del om, indirekte,og det er et spennende tema. Syntes også det er skremmende og samtidig interessant å tenke over hvordan vi mennesker endrer oss i krisesituasjoner - på en side blir vi ekstremt lojale mot våre medspillere, på en annen side kan vi bli så desperate at innstinktetet overstyrer viljen og moralen. I tillegg til grusomme skildringer av opplevelsene sine og å indirekte ta opp disse (og en rekke andre) spørsmålene, finnes også små innspill med snev av humor og ironi. Til og med litt glede, en sår glede i en uforståelig situasjon.

En av mine favorittscener er den hvor Herman spiller trumpet i orkesteret under julen og de bytter på å ta pauser for å snike seg til matfatet.... Og Herman stapper trumpeten full av potetmos for å kunne spise ut av den. En genial plan, helt til han plutselig beorderes til å spille farfaren... Dette er bare en av mange helt utrolige situasjoner han klarte å komme seg ut av
.

Denne boka burde være obligatorisk for alle å lese. Dette skjedde i krigsårene på 1940-tallet.likevel er dette aktuelt. Dette er noe som ikke skal glemmes. Over seks millioner ble drept... Mishandlet til døden... Seks millioner... Og mer. Og jeg klarer ikke å fatte det. Menneskeverd, menneskelighet, rasisme, nestekjærlighet... Temaer som aldri skal få lov til å miste sin betydning. Temaer som vi dessverre fort tar for gitt, temaer vi ikke tenker på, temaer som angår oss. Temaer som burde angå oss i enda større grad enn hva vi lar det gjøre.

Not my cup of tea...
Forutsigbart, overfladisk og meget klisjéfylt. Og humoren som tidvis snikes inn treffer meg overhodet ikke, den blir for tørr, for opplagt, for kunstig. Klarte heller aldri å bli godt nok kjent med hovedpersonene til å utvikle noe særlig medfølelse for dem..

Gikk inn i boka velvitende om at det var en såkalt chick flick og hadde ikke høye håp overhodet. Valgte boka litt på slump, mest fordi jeg ville ha noe lettlest som ikke krevde mye oppmerksomhet... Og det fikk jeg. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjente særlig mer enn lettelse da jeg var ferdig og kunne finne meg en ny bok.

Handlingen kort oppsummert - Vi følger han og Henne. HAN, En rikmannssønn, tørrlagt alkoholiker som nå driver med triatlon på fulltid. Han blir sent på et undercover boss-liknende opplegg til ett av farens ferieboliger/hoteller og her treffer han altså Henne som han skal falle for og som selvsagt også faller for ham. Men kan de to med så ulik fortid og syn på livet ha et forhold? Hvorfor sendte faren ham egentlig dit? Klarer Han å legge fortiden sin bak seg og forplikte seg til Henne? Klarer hun å rive seg løs fra huset, hjemmet og jobben som hun er så avhengig av å være på hele tiden? Alt dette og mer....**snork...

Denne likte eg ikkje i starten, for eg skjønte ikkje at dei to fortellingene ein følger parallellt hang i saman...men når eg tok frem boka igjen ogvgav ho ei ny sjanse blei eg veldig reven med og eg er genuint lei meg for at eg er ferdig med boka no.

Dette er ein herlig miks av drama, fantasy og scifi. Murakamis typiske sære karakterer og skapninger løfter historia betraktelig! Eg er som alltid veldig begeistra over karakterene han skaper og kor gjennomført dei alltid fremstår.

Handlingsmesssig vil eg ikkje seie så mykje, for eg vil ikkje øydelegge noko...men kort sagt følger vi to fortellinger som på et vis heng i saman. Ein slags ingeniør som arbeider med tall havner i ein spesiell og potensiell farleg situasjon då han gjer eit oppdrag for ein eldre mann. Ein mann ankommer ein ny by, her skal han lese drømmer på biblioteket. Andre ting å så fram til: einhjørningar, bibliotek, vald, skugger mer personlighet, spennende bibliotekarer

Det går jammen meg unna for tida...
Årets syttende bok: "The Strange Library", av Haruki Murakami. Ei kort lita bok som ein fort leser ut på ein times tid. Mykje typisk Murakami mtp sære karakterer og originalt plott. Utypisk Murakami mtp lengden, antall karakterer, og "grad av særhet". Godr språk, god driv, null klisjéer, mange smarte formuleringar, veldig likandes karakterar og rett og slett bra og enkel underholdning. Dette er nok det minst "krevende" eg har lese av Murakami.

Denne vakre godbiten av ei bok las eg ut same dag som eg fekk ho. I dag. Og ho kjem garantert til å tas fram att ganske ofte, klarte nemlig ikkje å lese uten å lage altfor mange eseløyrer, for her var det så mykje som bør lesast ein gong eller førtitre til.
Med andre ord kan eg på det sterkaste anbefale denne boka. Ein bok ein fort kan lese ut, men som ein aldri kan bli ferdig med

Årets sekstende : "Hver morgen kryper jeg opp fra havet", av Frøydis Sollid Simonsen

En far dør, en mor blir syk av sorg, en tynn og streng tante flytter inn og en en ung gutt preges sterkt av livet som har tatt en uventet endring, eller, flere endringer kan en vel si. Vi følger hovedpersonen gjennom barne-og ungdomsårene.

Saabye leverer igjen. Denne gang sitter jeg imidlertid igjen med mange ubesvarte spørsmål etter å ha lagt den bort. Ting er ikke krystallklart her angående flere hendelser, hva hendte egentlig?? Er minnene hans uklare, dikter han ting opp med vilje, er enkelte ting for vanskelige å snakke om? Kanskje en kombinasjon?

At ting til tider må tolkes, eller forbli ubesvart, er ikke noe jeg anser som negativt. Av og til trenger man alike bøker også, bøker med åpne muligheter, bøker som lar leserens egen fantasi og tanker spille en rolle. Dette er en bok jeg kommer til å lese igjen senere, for jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil oppleve den annerledes ved en ny gjennomlesing. Med andre ord er det mange lag i denne boka.

Enn så lenge gleder jeg meg til å se filmatiseringen av denne ganske så snart!

Avbrøt denne ca 2 timer inn i lydboka... Ikke en dårlig roman, ikke av kritikken fra andre å dømme, men jeg kom aldri skikkelig inn i den, og med inn mener jeg inn i den verdenen hvor handlingen foregår, hvor guttene går side om side mens de en etter en faller i fra på veien mot målstreken. Og det er kanskje det som var problematisk for meg - de går og går og går og går og går.... Og går og går og går... Og jeg gikk og gikk og gikk og gikk tur med lydbok og kjeda rævva av meg slik at jeg heller enn å ta en omvei hjem for å høre mer slik jeg ofte gjør pga lydbøker, heller begynte å fine snarveier hjem... Vet ikke hvorfor jeg ikke falt for denne boka, kanskje fungerte den rett og slett bare ikke som lydbok? Oppleserens stil var heller ikke slik jeg foretrekker (begynne å bli kresen gitt...) og ja, det ble rett og slett kjedelig, i mangel på et mer dekkende ord

Årets 24. bok: "Size zero", av Victoire Dauxerre

Denne ble utgitt i år, og for meg som ikke er særlig mote-interessert var verken modellens eller forfatterens navn noe jeg kjente igjen. Men det er altså den franske supermodellen Victoire Dauxerre som har skrevet denne boka. En selvbiografisk roman om hvordan hun som 17-åring oppdages av en modellspeider og får en lynkjapp start på karrieren. Like lynkjappt utvikler hun alvorlige spiseforstyrrelser. Hårreisende å lese om hvordan ingen griper inn, og hvordan hun nærmest roses for sin "disiplin" og "profesjonalitet". Dette er en rå, gripende og ærlig bok som handler om langt mer enn moteindustrien.

Forfatteren er ærlig, hun viser flere aspekter ved sykdommen, om alt den stjeler, om hvor mye den koster og hvor umulig den er å komme seg fra. Jeg har imidlertid to ting å rette pekefingeren på: 1) det burde komme tydeligere frem at motebransjen alene ikke er nok til at noen utvikler anoreksi. Forfatteren nevner veldig kort at hun hele livet hadde en slags udefinert uro og angst, og et ekstremt behov for å være best i de tingene hun valgte seg ut. Dette står svært sentralt i en spiseforstyrrelsesproblematikk. At hennes tilværelse som modell utløste sykdommen er det ingen tvil om, men det lå allerede noe der som nok gjorde henne mer utsatt enn enkelte andre.
2) det beskrives ganske nøyaktig hva hun spiste, hva hun utgikk, og vekten nevnes ganske ofte med tall. Dette kan, dessverre, virke veldig uheldig på enkelte lesere... Det er selvsagt ikke hensikten å skull påvirke noen i feil retning, men innblikk i akkurat slike ting som antall kilo og hva måltider bestå av er verken nødvendig eller heldig i denne forbindelsen fordi folk er veldig lettpåvirkelige, særlig "de typiske" leserne av en slik bok som gjerne har eller har hatt liknende problemer selv.

Avbrøt

Edit: da er boka lest ut og jeg kan si følgende
Denne overrasket positivt (hadde i utgangspunktet ikke store forventninger heller da...). Med sine under 100 sider er det en overraskende stor historie som fortelles, ikke st den er så lang og komplisert, men mye formidles på de få sidene. Og nettopp det, å kunne fortelle mye uten å skrive 1000 sider, er en egen form for kunst. Koselig, lettlest, tidvis morsom, tidvis sår. Midt i blinken når en vil ha noe lettlest og varmt og kose seg med.
Hovedpersonen videreformidler bestemoren historie om en kort periode fra livet hennes hvor hun reiste fra mann og barn for å "være alene" i noen uker. Bare st hun i løpet av disse ukene slettes ikke endte opp med å være særlig mye alene i det hele tatt. Samtidig som vi får høre om denne perioden i bestemorens liv, følger vi hovedpersonen i nåtiden mens hun hjelper til med å rydde og tømme huset for bestemorens saker når hun nå skal flytte på pleiehjem.

Denne var eg skeptisk til i starten og det tok ein stund før eg blei vandt med både fortellerstil og plottet utgangspunktet, men når eg først kom inn i boka blei eg veldig reven med. Eg syntes boka tok seg betydelig opp i det fortellerstemmen bytta frå Kathleen til Harry. Først då blei eg hekta. Fortellerstemmen veksler forresten mellom 3 karakterer gjennom heile boka, noko som i mi mening, heva kvaliteten veldig. Vi følger Kathleen, kjærasten hennar - Harriet, og faren - Robin. Alle er aktive innen musikkformen opera. Kathleen er hovedpersonen her og det er hennar situasjon boka handler om - ho har arva moras "forbannelse". Ein forbanning som har gått i arv i mange mange år og som dei no forsøker å bryte. Mtp bokas tittel regner eg ikkje med å "spoile" for mykje når eg seier at denne forbannelsen har noko med havfruer å gjere.

Dette var originalt, spennende og ja, rett og slett en forfriskende leseroppleving. Anbefales når ein er i humør til å utforske noko nytt!

Ofte syntes jeg at såkalte "psykologiske thrillere" blir ødelagt av at forfatteren legger inn for mange "twist" og at Det blir så mye av det gode at troverdigheten svekkes. Andre ganger er det for forutsigbart. Og dette har jeg opplevd ganske ofte, syntes jeg. Det er nok derfor jeg sjelden leser bøker innenfor denne sjangeren. Denne boka lykkes der mange andre feiler. Dette var overhodet ikke klisjérikt, det var ikke forutsigbart, og jeg ble stadig forvirret på den positive måten som vekker leselysten. Det er ikke mye jeg vil si om handlingen, rett og slett fordi det blir lett å røpe noe. Men kort sagt følger vi hovedpersonen som ligger i koma. Det veksles mellom at hun forteller om det hun opplever i sykehussengen her og nå, tilbakeblikk til dagene før hendelsen som førte henne inn i koma, og enda lengre tilbakeblikk tilbake til barndommen. Det hele sydd mesterlig sammen til en bok som virkelig lever opp til sjangernavnet:"psykologisk thriller"! Anbefales!

Denne fortjener bedre omdømme her inne syntes jeg. Trenger ikke gjenta alt alle andre har fortalt om handlingen heller, men kan bekrefte at jeg fikk gåsehud undervegs her. Ikke fordi jeg ble berørt mot det triste eller klissete, men av ren grøss og gru. Teknologi, sosiale medier, medmenneskelighet, behovet for å bli sett og anerkjent, kjærlighet, sannhet, makt, ansvar og hemmeligheter er bare noen av temaene som tas opp her, på mesterlig vis i en for tiden meget relevant bok. Gleder meg enormt til å se filmatiseringen av denne når den må snart kommer ut

Klassisk Scifi frå 1895. Ikkje la deg skremme av at boka er gammel ....!!!
Denne er det ikkje lett å skrive noko om, fordi det alt står så mykje om både forfattar, bok, film, og det gjer det fordi mange har lest og likt boka, og det har dei gjort med god grunn! Humor, eventyr, fantasi, samfunnsbetraktninger, vitenskap, filosofiske tanker om fremtidens samfunn, vittigheter, spenning, ... ja, i det hele tatt kan disse 117 tynne sidene by på langt mer snadder enn en skulle tro!

Tror rett og slett jeg forklarer terningskastet mitt med: "Not my cup of tea."
For all del - dette er en feel-good, lettlest og tidvis morsom bok, men den fenget meg ikke. Hovedpersonens karaktertrekk er originale og gav meg forhåpninger om en morsom bok, men så blir det litt for mye av det gode. Flere ganger stusset jeg også over plottet og syntes det var en god del ulogiske sammenhenger (altså; ikke-sammenhenger). Litt færre intriger, litt mindre "fremtvunget" humor, og litt strammere redigering ville - i min mening - gjort underverker for denne boka.

Frå årets 39. bok: "Og været skiftet og det ble sommer og så videre", av Pedro Carmona-Alvarez.
Ein mor fra Norge. Ein far frå New York. To unger sammen i statene. To dødsfall i statene. Flytting til Norge, moren fra Norge og faren frå New York. Drar saman til Noreg, forsøker å flytte i frå sorgen. Får ei ny dotter i Norge. Forsøker å få seg eit nytt liv. I Noreg. Så drar faren tilbake til statene.
Kort oppsummert: Ein oppvekst prega av foreldrenes sorg over søsken ein aldri traff.

Ikkje Murakamis beste, men for Murakamifans som meg er den verdt å lese då den er underholdende og samtidig gir ett innblikk i hans første tid som forfattar - det er artig å sjå utviklinga hans som forfattar! Språket er bra, lett og flytende. Det som gjer at boka ikkje er "knallbra" er at handlinga blir for flat, det skjer ikkje nok.

Dette er forresten del 1 & 2 av serien The Rat. Dei neste bøkene er A Wild Sheep Chase, og Dans Dans Dans. Begge dei to siste her er nokre perler som bør lesast!! Bøkene kan leses uavhengig av kvarandre, men eg vil anbefale at ein leser A wild Sheep Chase før ein leser Dans Dans Dans, berre fordi det gjer at d oppdagar diverse sammenhenger du elles går glipp av

Halvvegs gjennom velger eg å beskrive årets 41. bok som ein søt, original, og sær lita perle. Mellom anna har kva sag i denne verda ulik farge solskinn... Og alt er forresten konstruert av vannmelon-sukker... Og så har vi ein hovedkarakter, hans nye kjærleik, hans tidligere kjærleik og no triste eks, og ein fyr som tenner lampene på bruene rundt om... Gleder meg til å dykke dypere inn i denne verdenen

Årets 41. bok er: "In Watermelon Sugar", av Richard Brautiga

Bestemte meg for å lese denne ein gong til fordi eg nettopp las dei to første bøkene i serien "The Rat". Forrige gong eg las denne boka visste eg ikkje at ho hang i hop med fleire bøker, så no gleder eg meg til å lese ein gong til og kanskje få ei anna oppleving av denne boka.

For orden skild nevner eg at bøkene kan lesast kvar for seg også, uten at det er problematisk. Eg er berre så nerdete at eg vil ha det i rekkefølge. Og dessuten er eg så fan av Murakami at eg meir enn gjerne leser bøkene igjen

Den fjerde og siste boka i serien "The Rat" har eg framleis til gode å få tak i så om nokon har tips til kor den er å finne så sei gjerne i frå!

Nei, dette var ikke noe særlig, gitt. Kan ikke helt sette fingeren på hva som gjorde at jeg ikke likte denne boka, men jeg opplevde den som kjedelig, rett og slett. Klarte ikke helt å tro på karakterene, klarte ikke å "bry" meg nevneverdig om hovedpersonen til tross for (eller kanskje nettopp på grunn av??) alle lidelsene han går gjennom. Kanskje kan det skyldes at alle disse lidelsene er for mye av det gode? At det dermed ikke virker sannsynlig..? Ikke vet jeg ... vet bare at denne relativt korte boka opplevdes som meget lang og treg, og hadde det ikke vært for at den er relativt tynn ville jeg lagt den bort...

Denne 99-siders mage boka er en skattekiste av en bok! Humor, originalitet uten sidestykke, fantasi, drama, spenning ... og det hele fortalt med nydelig og lettflytende språk. Denne MÅ leses av alle som ser etter noe lettlest, noe underholdende og ikke minst: noe ORIGIANLT og uforutsigbart.

Kort om plottet:
En bankraner slår til i en bank, men han stjeler ikke pengene fra banken. Han ber alle tilstedeværende om å overrekke ham deres mest dyrebare eiendel som de har på seg der og da. Deretter advarer ham dem om at ting vil endre seg; at dette ranet vil få uante konsekvenser for dem alle - i ulike grad. Deretter stikker han av. Og ting endrer seg for de utsatte:
- En tattovering av en tiger våkner til livet og jager eieren sin rundt
- Noen våkner og oppdager at de har blitt til sukkertøy
- Mannen til den ene damen har blitt til snø og er i ferd med å smelte
- Kona til hovedpersonen kryper
- Et spedbarn begynner å bæsje penger
...
Dette er bare NOE av det sære som hender. Det hele er absurd, og fortalt med humoristisk tone. Det blir likevel ikke for mye av det gode her, syntes jeg, og nettopp det er en sjelden kunst i slike "overdrevne" bøker. MÅ LESES

*NB!!!!! RØPER NOE AV HANDLINGEN**

Jeg storkoste meg med denne boka, nesten helt til slutten. For meg ble mye ødelagt av elementet "voldtekt." Det svekket liksom troverdigheten til hele plottet, syntes jeg. Og mannen som skrev boka ... plutselig ble han et annet menneske. Frem til avsløringen fremstår han nærmert som en psykopat, dreven av hevnlyst og til tider ondskap (han ønsket jo å bevisst påføre andre mennesker smerter, han fremsto til tider som (p)syk mtp at han snakket med sin avdøde kone), og så snart Cath kommer med sannheten forsvinner disse sidene av ham som om de aldri fantes.
Det blir likevel 3 stjerner fordi jeg jo virkelig likte boka helt frem til dette her... I min mening ble bokas klimaks ett eneste gigantisk antiklimaks. Det blir en "for enkel" løsning på en ellers meget godt sammensatt psykologisk thriller.

. Vi følger her Amomame og Tengo videre i historien - treffes de til slutt? Kommer de seg unna? Finnes det en vei ut av denne nye verdenen de er rotet inn i? I tillegg følger vi en tredje person (som også nevnes i bok en og to)-en etterforsker innleid for å finne Amomame. At vi følger denne tredje personen trekker boka opp. Jeg syntes iallfall at denne karakteren var meget underholdende å følge.

Har storkost meg med hele 1Q84, og det eneste som står i veien for fem stjerner er at det til tider blir for repetititvt/overforklarende tekst. Det forekommer ganske ofte to til tre setninger etter hverandre som formidler akkurat det samme, ig slikt syntes jeg er fryktelig plagsomt, iallfall når det skjer ofte. Syntes også det var en del rare oversettelser -noe Murakami ikke kan lastest for men som trekker ned helheltsinntrykket / leseropplevelsen

Kanskje var forventningane for høge etter å ha lese mykje godt om boka. Kanskje var eg ikkje i riktig humør for denne boka. Kanskje er eg for ung og dum til å ha vett nok til å verdsette denne velomtalte boka. Kva enn grunnen er, så blei eg altså litt skuffa. Boka er på ingen måte dårleg, ho svara berre ikkje til det eg forventa meg.

Eg syntes det blei litt for flatt, litt for lite oppbygging av spenning/konflikt. Til tider syntes eg og det blei i overkant mykje erotikk her...meir enn nødvendig og såpass mykje at det ikkje gjorde noko godt for boka. Eg er forrestenen veldig for likestilling men oppdaga at eg trass i det blei litt oppgitt over Jon som i blandt oppførte seg som kona i forhaldet mtp å trenge trøst og konstant oppmuntring. Eg blei heller aldri heilt klok på dette med at Jon ØNSKA å sjå ho saman med andre menn... Det virker berre så søkt...

Det eg imidlertid likte var synsvinkelen. Mannen, Jon, forteller om ekteskapet sitt med kona gjennom hennar augo. Altså slik han ser for seg at ho kan ha opplevd det heile. Dette er ein fin vri som gjer boka særpreg og som fungerte veldig bra. I tillegg er det språklige i boka av høg kvalitet. Virkelig nydelig språkbruk og mange smarte formuleringar

Fantastisk bok! Har storkost meg med denne og var oppriktig lei meg då ho var over. Eit nytt gen blir oppdaga og ved hjelp av dette genet kan ein finne ut kven som er sin biologiske match. Dette velger ein sjølv om ein vil gjere eller ei. Vi følger fem ulike karakterar som benytter seg av denne tjenesta og får sjå korleis dette påverkar livene deirar i høgst uventa og ulikt vis. Scifi, fantasy, krim, og drama. Litt av alt her. Og det heile fortalt med mykje humor, gode dialogar og velformulert språk. Her fant eg meg rett og slett ein ny favorittbok.

Liker oppsettet, plottet og utgangspunktet for romanen, selv om det ikke er banebrytende eller veldig "nytt" hva angår krim. Liker derimot ikke språket og skrivemåten så godt. For mange adjektiver, for mage unødvendige beskrivelser og dessverre en lei tendens til å overforklare ting som ikke trengs ytterlige utdyping. Altså finner jeg svært ofte setninger som kunne vært strøket fullstendig fra manus uten å påvirke fortellingen i betydelig grad. Trenger for eksempel ikke fem setninger om at hovedpersonen er sulten ... skjønte det første gang det ble nevnt. Typisk er at en setning forteller noe, og deretter kommer to-tre setninger til som formidler nøyaktig dt samme, bare formulert på en litt annen måte. Unødvendig og dette gjør boka mye lengre og mer langdryg enn nødvendig,

Tre sterke stjerner.
Denne likte eg mykje betre enn eg tRudde eg skulle gjere. Eg forventa ein langt meir klisjerik og langdryg bok, noko eg ikkje opplevde dette som, heldigvis.
Ser ikkje poenget med å gjenta handlinga da det finnes så mange bokomtalar allereie. Vil heller berre kjapt nemne kva eg likte, og kanskje ikkje likte,ved boka

Minus:
- eg sleit med å bli kjend med karakterane: foruten Meghan og Rachael opplevde eg dei andre karakterane som "pappfigurer", som nokre flate kulissar eg ikkje klarte å komme innpå.
- tidvis litt vanskelig å henge med på kva som er her og no og kva som er fortid, men dette kan og skyldestvat eg høyrde lydboka og dermed lettare mista oversikten over tidslinja
- eg forsto, eller mistenkte iallfall, ganske tidlig kven som sto bak ...

plussar:
- hovedpersonen er ei original, syntes eg. Alkoholisert, fråskild dame i trettiåra. Eg likar godt korleis vi får eit LITE innblikk i alkoholproblema hennar utan at dette tar over fokuset i boka. Likar også at hovedpersonen ikkje er ein karakter som eg som lesar automatisk "skal" syntes synd på. Slik er det ofte i thrillere og krim, at forfattaren vil at ein skal syntes synd på karakteren. Slik virker det ikkje her. Etter kvart som boka utviklar seg så kjende eg at eg brydde meg om Rachel, men samstundes lot eg meg irritere over behovet hennar for å vere viktig, for p bety noko for saken, for løgnene ... trur likevel at dette er eit veldig typisk menneskeleg preg som mange nok kan kjenne seg litt igjen i, sjølv om dei færreste av oss ville gjort det samme som Rachael.
- eg lot meg sjølv fascinere og underholde over Rachaels betrakningar og fantasier kring "Jess" og kjærasten, samt over heile situasjonen hennar kor ho latar som om hu drar på arbeidet kvar dag

Sånn alt i alt var dette ein underholdende thriller. Spenning, joda, men har lest mange bøker med meir spenning i enn denne. Som underholdning er den derimot midt i blinken. Blir nok ikkje ei bok eg sitter igjen å tenker særleg over. Angrer derimot ikkje på at eg las ho. Sånn midt på treet, må eg seie. Så eg er enig i at denne boka er noko oppskrytt av fleire anmeldare. Samstundes får boka litt vel mykje "tyn" og "refs" , nettopp fordi den av mange blir sett på som oppskrytt

Kva skjer når Luxemburg forsvinner? Og kva om mannen din er i nettopp Luxemburg når landet forsvinner frå verda? Kan djevelen skrive romantiske og søte bøker for å balansere ut livet han lever i helvete? Kva skjer når Djevelens roman gis ut og blir ein slager? Og - ein kidnapper finner seg eit uvanleg offer med preg av Stockholmssyndrom og blir sjølv eit slags offer for hennar forelskning. Og ein gris synger kjærleiksvisar ...

Dette er berre nokre av temaene som dukker opp i desse små, søte og særdeles originale novellene. Underhaldning på høgt nivå!! Samstundes finnes det også dybde i tekstane som i alle fall fekk tankekverna i gang hos meg.

Ikke la mine tre stjerner hindre deg i å lese denne boka - dette er tre fine, sterke stjerner. Boka er en krim/thriller og kanskje er det derfor jeg bare for den 3 for jeg har lest mye bedre krim enn dette før uten st jeg helt kan sette fingeren på hva som gjør det. Det kan kanskje ha noe med karakterene å gjøre for jeg følte e ikke at jeg ble skikkelig kjent med de ulike personen her, unntatt hovedpersonen Helen Grave, da... Følte de andre karakterene ofte ble litt farheløse pappkulisser . Koste meg likevel med boka og kort sagt er den høyst dugende som underholdning, men ikke noe nyskapande eller oppsiktsvekkende ikt god krim. En fin bok å lese for å bli underholdt, en bok som engasjerte meg der og da, men ikke en bok jeg kommer til å huske særlig lenge eller ofre særlig tanke på i ettertid. Og dermed kan jeg ikke gi den mer enn 3 sterke stjerner

Omtrent 1/4 inn i boka avbryter jeg. Boka er ikkke dårlig, men av en eller annen grunn blir jeg ikke revet med og ljeder meg i grunnen litt ...

Zahl har på eit vis fanga seg sjølv på øya si, og samstundes satt seg sjølv fast i tida. Sidan han i ungdomsåra var involvert i ei ulykke har han blitt buande på øya si mens dei fleste andre har flytta og kommet seg vidare i livet. Han går med stokk, han haltar, er ikkje arbeidsfør og har med tida bygd opp ein enorm motstand mot å forlate øya; så, der bur han, lever stort sett som ein einstøing utan noko nettverk. Så skjer det ein rekke "småting" som tvingar han til å gå vidare i livet, sjølv om han ikkje kjenner seg klar for dette. Han vil ikkje at noko skal endrast. Ufrivillig vert huset han bur i solgt (storebrorens valg) og han må flytte inn med far sin. Så går legen av med pensjon og den nye doktoren utfordrer han på fleire måtar enn han takler, eller? Og - ein barndomsvenn dukker opp igjen på øya; flytter tilbake. Attpåtil byggest det tunnel til øya hans no. Fleire folk kjem kanskje til å komme. Er det slutt på einsemda no? Kommer han seg vidare i livet?

I denne boka treffer vi lyrikar Nina som nettopp i dag utgjer ein diktsamling etter fleire år utan utgivingar. Ho skal lese høgt frå boka si, men då biblioteket skal ha vareopptelling blir det heile avlyst og ein kan vel oppsummere resten med at ei frustrert Nina fyller dagen på anna vis...

Dette er Erlend Loes verk og ein får det ein "ber om" ved å velgje denne boka - lettlest underhaldning som samstundes er samfunnskritisk og til tider også prega av satirisk humor. Mange smarte og morsomme formuleringar og eit presist språk utan ein masse unødigheter gjer dette til ein lettlest bok som eg kosa meg veldig med!

Med Erlend Loe føler eg st et blir veldig enten eller mtp om eg likar boka eller ei. Dette var definitivt ein av dei betre eg har lese av han. Eg opplever også at ein må være i "riktig" humør når ein velgjer seg ein Loe - bok...

Les hvis du vil le, slappe av, betrakte verda og menneske frå ei gretten lyrikars ståsted, danne deg nokre nye tankar om litteraturkritikk og rett og slett berre kose deg med ei bok.

Oppsummert: Sterk 4 frå meg - rett og slett fordi dette er ein morosam bok som lykkes i nettopp det; å vere morosam og samstundes ha litt dybde.

Heilt klart den beste boka i serien så lang. Venter spendt på at fjerde bok skal lande i postkassa :-)

Nesser leverer igjen. Har nå lest hele serien om Gunnar Barbarotti (5 bøker) - og dette (nr 2) er favoritten. Tett fulgt opp av den siste (5) - "De sørgende".

I denne boka følger vi 19-åringen Anna som er i behandling for å bli rusfri. Og vi følger herr Roos, som nærmer seg pensjonsalderen. Han og Anna treffer tilfeldigvis på hverandre og utgjør et fascinerende, merkelig par som på sett og vis klarer å vikle seg inn i en kriminalsak som etterforskes av Gunnar Barbarotti. Parallelt med at vi følger Herr Roos og Anna, følger vi hovedpersonen selv - Gunnar Barbarotti - både når det gjelder en kriminalsaken og prvatlivet.

Som i alle de andre bøkene om Gunnar, setter jeg særlig pris på følgende aspekter ved bøkene:
- Hovedperson som er politimann uten å ha gamle traumer, alkoholmisbruk o.l i baggasjen
- Originalt plott med innblikk i flere karakterer og med dyp forståelse av menneskesinnet
- Troverdighet
- Humor; både i replikker og i beskrivelser av tanker
- Språk som er presist og uten "unødvendige" lange skildringer om f.eks hvordan vinterhimmelen ser ut ... Samtidig som boka er uten "overdrevne" skildringer ser jeg helt klart for meg handilingen.
- Håkan Nesser nailer kunsten å: "show don´t tell"

Anbefaler hele denne serien på det sterkeste!

En Rolig og sakte bok, liker jeg å kalle denne type bøker. Bøker med handling som ikke spinner av sted i rasende fart, bøker som ikke handler om å skape spenninga men følelser. For her er det følelsene som står i fokus. Følelsene til en mor som går gjennom en skilsmisse. En rolig og sakte bok som får en til å tenke og føle seg gjennom et bredt spekter i løpet av sine 200 små sider. Slike bøker er herlige å lese og sjeldne å komme over. Samtidig kjenner jeg at de 200 + sidene var akkurat passeleg dose, for igjen - et klart og tydelig plott, en utvikling av hebdelser - det mangler og kan bli litt vel tamt i lengden. Som en bok jeg leser mellom to lengre krimbøker fungerer den derimot utmerket og gir meg akkurat den avkoplingen jeg trengte. Dette er en bok jeg kan tenke meg å lese om igjen ved en senere anledning, tror nemlig en vil kunne oppleve boka på ulike vis avhengig av hvordan en selv har det òg hvordan en egens livssituasjon er. Liker forresten også veldig godt måten boka er satt opp på - meget korte kapitler på alt fra 1 linje til halvannen side. Altså er det mulig å lese bare litt av gangen fremfor å lese fra perm til perm. En slik bok en kan plukke opp på tog eller buss til og fra jobb, F. Eks, uten å liste tråden. Og. Språket er FANTASTISK. Her finnes mange gullkorn og boka mi har fått seg en god del eselører.

Nok en knallbra krim av Håkan Nesser! Har storkost meg med denne boka og samtidig gruet meg til å bli ferdig fordi dette er den siste i serien om Gunnar Barbarotti, en politimann jeg har blitt vanvittig glad i! Gunnar får en gammel sak i fanget - eller to saker, han vet ikke om de egentlig henger i hop eller om de bare involverer noen av de samme personene. Det ene er et drap - en far ble funnet død og moren tilstod og soner sin straff. Sak nr to handler om samboeren til denne moren etter at hun er løslatt - han forsvinner sporløst og har aldri blitt gjort redde for. Hva klarer Gunnar Barbarotti å grave opp her?! . I denne boka står dessuten temaet sorg sentralt og Nesser klarer å kombinere kriminalsaker og følelsesliv på en fabelaktig måte.

Forventa å like denne betre enn kva eg faktisk gjorde. Historia er knallbra og truverdig, men eit par ting trekker ned for min del. Mellom anna sakna eg meir innblikk i livene og tankane til hovedpersonane - Tom Stilton og Olivia Ronning. I dei tidligare bøkene følte eg at eg blei betre og betre kjend med desse to som personar, opplevde ikkje det same forhaldet mellom lesar og karakterar her... Språket er ei anna ting som trekker ned for det er tidvis "overkrydra" av adjektiv og unødvendig lange skildringar. Utanom dette veit eg ikkje heilt kva som gjorde at eg ikkje likte denne så godt... Absolutt ein leseverdig kriminalroman, men den leverer ikkje like bra som feks Håkan Nesser eller Torkild Damhaug