2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen - og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av.
"Vi er fem" er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og sciencefiction med rå realisme.
VINNER AV P2-LYTTERNES ROMANPRIS 2019
VINNER AV KRITIKERPRISEN 2019
NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2020
NOMINERT TIL UNGDOMMENS KRITIKERPRIS 2020
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788249522217
EAN 9788249522217
Språk Bokmål
Sider 208
Utgave 1
Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2019 Kritikerprisen. Sakprosa 2019 Kritikerprisen. Voksen 2019 Lytternes romanpris 2019
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vi er fem. Matias Faldbakken.
Ja, nei; at denne boka vant Romanprisen og er nominert til Nordisk råds?
Ja, nei; det forstår jeg lite av. Jeg sovnet fra den flere ganger mens jeg las, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke fikk med meg hva som var så bra.
En familie på fire. Barna vil de skal bli fem. Mor vil ikke. De får seg hund. Hund forsvinner. Far lager en leirklump av skummel leire. Klumpen blir levende og spiser håret til folk. Folk blir engstelige.
Faldbakken har ikke vært bedre siden Macht und Rebel, synes jeg. Kanskje den beste bygdeskildring møter kunstig intelligens ispedd litt amfetaminrus-romanen noensinne?
På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.
Veldig, veldig god! Første gong eg har lest noko av Faldbakken. Denne er ei blanding avnorske bygderoman og Frankensteiin!! Unik, spanande, komisk, merkeleg, underfundig, burlesk. Mange nyord i norsk! Må lesast..
Vilter bygdeskrøne fra Hedmarken om kunstig intelligens som tar feste i en leirklump.
Det er ganske spesielt å lese denne romanen. Forholdet mellom Siv og Tormod er en del, i seg selv egentlig nok til en hel bok. Tormod er den som først og fremst tar seg av barna, mens Siv tar dem med til foreldrene når hun er sur på Tormod. Barna har sine utfordringer, men klarer seg likevel ganske bra. Men så er det denne leira. Hvor i all verden kom det i fra? Den tar over romanen og fortellingen går over til å sirkle rundt hva den er, eller mer hva den gjør.
Boken er godt skrevet og den er morsom å lese, selv om en sitter med litt spørsmål underveis. Men jeg likte den så godt at da jeg så forfatteren har skrevet en annen bok som også er på BookBites – The Hills – så lånte jeg den med en gang. Anbefales deg som er ute etter noe annerledes.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Denne boken er merkelig, men god. Den blander sjangre over en lav sko og et eller annet ved den får meg til å tenke på 80-tallsfilmer, mer spesifikt 80-tallshorrorkomedie, ispedd litt erkenorsk bygdekultur. Dette høres kanskje ikke så forlokkende ut for alle og enhver, men dæven som Faldbakken får dette til å funke. Jeg koste meg hele veien, selv om slutten kanskje gikk litt over hodet på meg...
Sjangerblanding av dei sjeldne! Fornøyelege lesing som må vere veldig fin å diskutere i lesesirkel!
Sjukeste boka jeg har lest.
Jeg stilte med et åpent sinn og store forventninger både fordi det skulle være en litt spesiell bok, og også fordi den har vunnet mange priser og fått gode kritikker. Jeg sitter igjen og er skuffet. Jeg kjedet meg gjennom store deler av boken og syntes slutten ble i overkant spesiell.
«Leira sto i wifi-strålinga – stort sett spillinga til Alf – da ble den et rasshøl», sa Tormod. «Man skulle tro det var internettet sjøl som var ute og fløy på bygda.»
Med harde bevegelser trykket Tormod klumpen ned i stålkolben på eltemaskinen og helte på det galvaniserte vannet fra en dunk, slik skulle han få fart på leiren igjen. Men idet stålkolben begynte å spinne, og eltekrokene grov seg inn i leiren, da skjedde noe underlig. Klumpen ga fra seg et langtrukkent, metallisk ul. Det var et innestengt, forpint hyl, som en defekt ble tonesatt. Maken hadde Tormod aldri hørt. Eller, jo. Hvis han tenkte etter, hørtes skriket nøyaktig ut som Axl Rose sitt skingrende, trange 12 sekunder lange hvin, midt i Slash’ heftige gitarsolo nr. 2, etter taktskiftet, i etterspillet (ca. 7:24) på November Rain, for den som husker det.
"Bygda stikker dypt".
"Det er praktisk talt umulig å vri bygda ut av bygdefolket".
"Bygda er ikke en dans på roser. Eksbygdinger som feks hater bygda si over alt på jord gjør selvfølgelig dette fordi bygda har kloa i dem. De greier ikke å forlate bygda, selv om de prøver. Det blir umulig å være nøytral eller likegyldig til bygda".
Selv om Tormod helt klart var fra seg nå, var han også mer i seg.