Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Albert Åberg vokser opp sammen med faren Bertil i Hässelby, en forstad til Stockholm. Pappa gjør så godt han kan, men ender likevel opp med å være i veien. Albert reiser helt til Hong Kong for å prøve å løsrive seg, men han har ikke hjerte til å la pappa sitte alene i leiligheten, så han ender med å dra tilbake. En roman om alt for mange demoner, som kanskje kommer når det passer dårligst, men som likevel må komme, før eller senere.
Omtale fra forlaget
Kanskje er det endelig sant, det menneskene har tenkt i så mange år: Nå står ikke verden til påske. HÄSSELBY er en roman om Albert Åberg. Men det er også en roman om pappaen hans som gjorde så godt han kunne og som likevel endte opp med å være i veien, om Viktor og Milla og den lille katastrofen som rammer Hässelby sommeren 1982 og som kanskje, bare kanskje, har skylden i alt. En roman om å vokse opp i skyggen av Stockholm og vite at man aldri skal slippe unna, om Star Wars-leketøyets samleverdi, The Police, akausale årsakssammenhenger og hverdagens synkronitet, fra Hässelby til Hong Kong og Normandie, livredde netter og vakre dager, med hjelp eller ikke hjelp fra Leni, Gina, Aldman og Åke, gjennom overfylte Clas Ohlson-lagre, ubehagelige leiligheter, kvelder med pingpong og søppeltømming i tomme gater ved det første lyset om morgenen. Hässelby er en roman om alt for mange demoner, som kanskjekom når det passet dårligst, men som likevel måtte komme. Før eller senere.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788205375772
EAN 9788205375772
Omtalt tid 1960-1999
Omtalt sted Sverige
Språk Bokmål
Sider 443
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Ungdommens kritikerpris 2008
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Albert Åberg har levd sammen med faren sin i Hässelby i alle år. Han knuges av farens forventninger om at han skal trenge faren. Selv ønsker han å dra ut i verden, hvilket han også gjør. Blant annet drar han til Hong Kong i forretninger.
Da faren dør brått, er Albert - 42 år - endelig fri. Han nærmer seg forsiktig en kvinne, som blir skremt av hans noe sære livsførsel. Plutselig dras Albert inn i noe han først ikke skjønner rekkevidden av, med forsvinninger og forfølgelse som ingredienser.
I begynnelsen opplevde jeg boka som veldig bra, men etter hvert datt jeg av lasset. Det er som om forfatteren ikke riktig har kunnet bestemme seg for om dette skulle være en skjønnlitterær bok eller en krim. Uten å røpe slutten må jeg si at dette er noe av det særeste jeg har lest på lenge. For meg datt boka fullstendig sammen, som et korthus. Jeg skjønte ganske enkelt ikke poenget ...
Veldig artig å lese om Albert Åberg som voksen og hans forhold til hans far er sterkt fremstilt i boken. Samtidig så har årene gjort Albert kynisk og litt grinebiter. Det er ikke så lett å skjelne det som bare skjer i Albert sitt hode og det som faktisk skjer. Synes slutten var teit.
Første del av boken var veldig underholdende, men etterhvert tar den en merkelig (og i mine øyne unødvendig) vending. Ser andre har kommentert på det også. Virker som om forfatteren har hatt flere prosjekter på gang samtidig. Ødelegger en del. Kunne godt bare ha handlet om Albert Åberg som voksen. Det var jo en artig vri i seg selv.
Tålmodighet er et parti folk for lengst har sluttet å stemme på.
Pappa døde for to måneder siden. Det er ikke noe nytt i det. Fedre dør hele tiden. Hver eneste dag raser et stort antall fedre utfor stupet. Sånn må det være. De kommer smilende inn til deg den første dagen du åpner øynene, klapper deg på hodet og holder deg i armene sine. De kjører deg på fotballtrening i noen år, låner deg hammer og sag slik at du kan bygge hytte i skogen og ber deg ta deg sammen når du kommer for sent hjem om kveldene. Senere fases de ut, umerkelig. Til den dagen de dør. Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det, alle sammen.
Hun kysset meg god natt, flettet seg inn på plass i armene mine, og jeg ble liggende og late som om jeg sov helt til jeg sovnet.
Man kan si hva man vil om syttiårene, men det er ingen vits i å rakke ned på dem, allerede på syttitallet rakket man ned på syttitallet, og det kom ingenting godt ut av kritikken da heller. Det holder lenge å tenke for seg selv at det gikk litt av skaftet i de årene, men det var i det minste godt ment. Og var det ikke godt ment heller, alt sammen, så var det uansett ment, og slik sett diametralt forskjellig fra 2000-tallet, hvor man for lengst har sluttet å mene noe som helst om noe som helst og avslutter enhver diskusjon med ordene jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si lenger. Det er slik det har blitt. Jeg kom. Jeg så. Og derfra hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle foreta meg.
Om jeg ikke hadde vært Albert Åberg, hadde jeg løpt rett tilbake til et visst kjøkken på Montparnasse akkurat da.
Og så, i det samme øyeblikket jeg skulle lene meg ut av vinduet og falle, lenge etter jeg hadde bestemt meg, hørte jeg ham plutselig hoste inne på soverommet. Et enkelt, kort, lite host. Ikke noe mer enn det. Det var helt uskyldig, verdens vanligste host, men jeg hørte det, og jeg husker at jeg tenkte: Det er Albert Åberg som hoster. Og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å lukke det vinduet.
Det slo meg at det var en fin pappa å være stille sammen med, annerledes enn min egen, hvor stillheten alltid inneholdt hele dialoger som ingen uttalte, ingen hørte. Med Anton var det enkelt og greit, han hadde akseptert meg, jeg hadde akseptert ham, og vi elsket samme jenta om kapp, dermed hadde vi en plattform nok til å bygge lange samtaler på.
Hver eneste pappa tror han er udødelig. Og hvert eneste barn skjønner før eller senere at han ikke er det.
"Jeg har en møkkete sjel." "Tull. Du er altfor søt. Du kunne vært en barnebokfigur eller noe."
Om natten dro vi tilbake til den samme parken, den samme benken, hadde med oss to flasker vin som vi hadde smuglet ut fra baren, og der satt vi mens vi ble fullere og fullere, fuglene kvitret og det ble lysere...
Noen ganger sitter man tilbake og føler seg lurt. Yndlingsforfatteren har rett og slett levert et makkverk. Her er noen av mine nedturer.
Her er bøker som alle må lese, synes jeg!!!De beste jeg har lest
Vi har rydda i bokhyllene og funne ut at vi må sortere vekk nokre bøker. Derfor denne lista med bøker som eg ønskjer å gje vekk
Emosjonelle bøker, med karakterar som legg ut på vandring inn i ukjend terreng, ofte etter ei slags krise.
Her er min oversikt over bøker jeg har lest i 2010. Listen lages mest for min egen del. Jeg liker å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har likt/ikke likt i jakten på nye leseopplevelser.
Biblioteket rydder før ombygging og har posesalg, da er det vanskelig å la være. Mye bra her men jeg kommer helt sikkert ikke til å lese alt! Tar gjerne mot anbefalinger til hvor jeg bør starte.
En som mangler: Flyvere i natten av Antoine de Saint-Exupéry finnes ikke i databasen enda.
Når jeg har kommet meg gjennom nok pensum, om det noen gang skjer.