2021
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer?
I «Yt etter evne, få etter behov» får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.
Med «Yt etter evne, få etter behov» har Olaug Nilssen skrive ein humoristisk og alvorleg roman, og ei forlenging av tematikken i «Tung tids tale» frå 2017: Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer, i vår individualistiske tid? Og finst det balanse i rekneskapen mellom plikt og fridom blant menneska, ikkje minst blant medlemmane i ein familie?
FRÅ BOKMELDINGAR:
«Sylskarpt familieportrett [...] Ein knallsterk roman om kva som skjer når behovet sprengjer alle rammer [...] svært underhaldande» Marta Norheim, NRK
«så nådeløst og forståelsesfullt skrevet at leseren gisper etter luft.» Bjørn Gabrielsen, DN
«Sterk og viktig lesing [...] Et av bokhøstens høydepunkt!» Janne Bjørgan, BA
«et sterkt driv og en kraft» Guri Hjeltnes, VG
«rasende og humoristisk med noe viktig på hjertet» Gro Jørstad Nilssen, BT
«et glitrende godt portrett av en familie på bristepunktet.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«en familieroman om evige verdier som ansvar, oppofrelse, tro og kommunikasjon» Frode Johansen Riopelle, Morgenbladet
«drivende, spissformulert, og humoristisk» Astrid Fosvold, Vårt Land
«et varmt blikk både for dem som orker og de som ikke orker.» Anne Merethe K. Prinos
«skrevet for å gi innsikt [...] De siste bøkene til Olaug Nilssen framstår akkut viktige.» Tom Egil Hverven, Bokmagasinet i Klassekampen
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788234003394
EAN 9788234003394
Språk Nynorsk
Sider 190
Utgave 1
Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hvor mye kan man forvente at et menneske skal greie av omsorgsansvar uten å bryte sammen? Denne familien får virkelig prøvd ut sine grenser. Olaug Nilssen skriver både klokt og vittig om hvordan de har prøvd, på hvert sitt vis, å ta seg av Benjamin.
Innimellom blir jeg irritert og får lyst til å røske litt opp i dem, men så vrir hun litt på perspektivet og det blir lettere å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt. Vi møter Lea, som er mor til autisten Benjamin, Leas storesøster Rakel som har tatt over omsorgen når Lea ikke greier mer, den fjerne morfaren Sverre som er preget av sin pietistiske oppvekst, mormora Gudrun som plages av dårlig samvittighet overfor attpåklatten Linda som stadig anklager henne for alltid å favorisere de to andre søstrene. Pliktfølelse og en pietistisk livsholdning er viktig i denne romanen, enten man prøver å etterleve plikten eller fri seg fra den. Det er nok ikke tilfeldig at barna i denne familien har de bibelske navnene Rakel, Lea og Benjamin. Men selv den strenge oldemora har formildende trekk når vi får kjenne hennes historie. Gudrun sier om henne på side 171:
Dersom ein ikkje har tid til å dvele ved sorgene sine, så får ein finne ein overbygnad som legitimerer det å bite tennene saman og jobbe vidare, og kven veit, kanskje var det vanskeleg for henne å sjå kor store mogelegheiter som opna seg for kvinner etter henne, for meg og døtrene mine, mogelegheiter som omstenda hadde nekta henne.
Det er godt gjort å skrive så nyansert og innsiktsfullt, og samtidig veldig morsomt, om et så alvorlig emne! Hun har et skarpt blikk, og det er mange gjenkjennelige utsagn og væremåter som er tatt på kornet, ikke minst hvordan gode råd og mer og mindre velmente kommentarer kan virke. Dette er ei bok som fortjener mange lesere!
Kva gjer det med ein familie når ein har eit barn med autisme?
Lea har gått på ein smell etter å ha prøvd å følgje opp sonen Benjamin dei første åra. No bruker ho dagane på å spele Hay Day på mobilen, og ete store mengder usunn mat. Søstera Rakel har tatt over ansvaret for Benjamin, ho er familiens pietist som alltid har orden og kontroll. Søstera Linda er lege og tobarnmor og har sterke meiningar om latskapen til Lea, men tek lite initiativ til å hjelpe med Benjamin. Mora deira Gudrun vil være der for alle, men strekk ikkje til.
Trass alvoret er dette ei humoristisk bok, med skarpe observasjonar av den dysfunksjonelle familiedynamikken.
❗️ I denne tragikomedien verkar dei sers ulike karakterane like fasttømra i sinnelag og atferd som i eit skodespel av Molière eller Holberg. Men hovudpersonane syner likevel så mykje sjølvinnsikt at eg må få sympati med dei, til og med den «late» Lea som har gitt frå seg omsorgen for Benjamin, den autistiske sonen sin. Rakel derimot er den prektige systra som meistrar alt, også Benjamin. I mellomtida produserer resten av familien rikeleg med gode råd, men er like fullt tilskodarar til den dagen då dei i ein blink får ansvaret for Benjamin sjølv.
Om boka er ein komedie, har ho òg ein alvorleg undertekst om krevjande omsorgsarbeid og maktløyse.
Dette er forfatterens andre roman om en sterkt funksjonshemmet gutt, om alle utfordringene rundt det å gjøre ham til lags og å gi han et verdig liv. Nå velger jeg å tro at det er den samme gutten forfatteren har hatt i tankene i begge bøkene, til tross for at gutten har fått ulikt navn og selv om familien rundt ham heller ikke er den samme.
I den første boka var gutten i småbarnsalderen, han hadde også yngre søsken. Det var da mora som bar alle byrdene og ansvaret med oppdragelsen. I denne andre boka er gutten enebarn og rundt seg har han flere voksne som burde kunne være omsorgspersoner. Men her oppstår vanskene. Guttens mor, Lea, har nå helt gitt opp. Hun er alenemor og satt med hele ansvaret mens Benjamin, som gutten her heter, var liten. Men litt etter litt kom Rakel, storesøstra til Lea og hennes daværende samboer inn i bildet. Så forsvant samboeren, og Rakel påtok seg hele ansvaret fpr Benjamin alene. Det er ikke noen lett oppgave, for Benjamin er uten språk, men fysisk har han rikelig med krefter. Han har en tendens til å rive ned og grise til alt rundt seg.
Men Rakel klarer brasene. Hun er et plussmenneske til tusen, takler både jobben som lærer, holder huset i skjønneste orden og har kustus på Benjamin så langt råd er når han ikke er på skolen eller avlasting. Lea derimot har lagt seg syk. Hun orker ingenting, verken jobb eller privatliv. Den tredje søsteren, som er en del år yngre, har utdannet seg til lege og har mann og to små rolige barn. Linda, som hun heter er ellers svært lite legeaktig av vesen. Hun distanserer seg så langt hun kan fra Benjamin og er den første til å fordømme og anklage sin syke søster. Så har vi Benjamins besteforeldre (foreldrene til de tre søstrene). De er i fullt vigør, men når det gjelder Benjamin, unndrar de seg ethvert ansvar. I stedet dukker de stadig opp hos Linda for å hjelpe til med de to små.
Hele situasjonen kulminerer og får en heller komisk undertone den dagen da også Rakel har fått et slags sammenbrudd. Hun har vært med på en utskeielse, man ikke skulle tiltro henne, og er ikke hjemme da Benjamin blir kjørt hjem etter et avlastingsopphold. Det hele ender med at gutten blir plassert hjemme hos Linda der også besteforeldrene er på besøk (mens Lea selv hårdnakket har erklært at hun har spysjuke). Det er lattervekkende å lese om hvordan de fire voksne står der lamslåtte og forskremte og skal ta imot den funksjonshemmede gutten. Kostelig!
Olaug Nilssens nye roman er svært god, og svært viktig. Han gjev innsikt i menneskesinnet og samstundes samfunnskritikk. Han gjev innblikk i korleis kvardagen kan vere for enkelte pårørande, når systemet som skulle ha gjeve ei reell og varig avlasting ikkje virkar, og viser samstundes at det kan vere vanskeleg å ta inn over seg for dei som står rundt. Han er nominert til Brageprisen 2020 i klassen for skjønnlitteratur (prisutdelinga skjer 26. november), og eg vil på det sterkaste anbefale deg å lese han. Om du ikkje fekk med deg den førre romanen hennar, Tung tids tale, som kom i 2017 og vann Brageprisen same år, anbefaler eg deg å lese den òg.
Denne boka er noe av det beste jeg har lest noensinne. Jeg ble så revet med at jeg nesten leste ferdig hele boka i løpet av en kveld. Viktig tema, og en fantastisk blanding av sylskarp humor, familiedrama, samfunnskritikk og omsorg. De fleste foretrekker forfatterens første bok, Tung tids tale, over denne. For min del er det omvendt, men det kan ha noe med at jeg leste denne først.
Anbefales uansett på det sterkeste, særlig om du har førstehåndserfaring med temaet funksjonshemming, men det er absolutt ikke nødvendig for å like boka.
Dette var ei flott lytteoppleving. For ei bok - god flyt og eit vakkert språk.
Kva skjer når eit barn blir så krevjande at dei vaksne ikkje klarer meir?
Sterk og viktig roman om ein kaotiske familiesituasjon. Boka gjev innsikt i menneskesinnet. Hovedpersonen er Benjamin, ein autistisk gut. Dei må takle kvardagen så godt dei kan. I boka får familiemedlemmane kome til orde etter tur. I opninga av romanen møter vi mor til Benjamin, Lea, som er sjuk og einsam. Ho ligg i senga og spelar mens ho et chips og søtsaker. Ho bruker trygda på Hay Day og Candy Crush. I romanen framstår ho som ein snyltar mens storesøstera Rakel gjer alt for ho. Ho har den daglige omsorga for guten medan Lea lar alt skure. Lea tuller med at ho og Rakel er som søstrene Maria og Marta frå Bibelen, der Marta gjer alt arbeidet, medan Maria sit ved Jesu føter utan å gjere noko. Romanen er eigentleg ikkje eit portrett av Benjamin, men av alle rundt han. Romanen er og krydra med humor og spydige replikkar.
Denne romanen har alt.
Og jeg gråt litt på slutten.
Jeg gir ellers bare seks til de beste klassikerne.
Men gjør et unntak, nå.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFolk trur jo dei er avslappa og har låge tersklar, skryter på seg skitne bad og haugevis med enkeltsokkar, men dei likar jo likevel ikkje ungar som mistar kontrollen og riv ned og smakar på pyntegjenstandar og hopper på folk i sofaen.
«Det tar berre femten minutt framfor spegelen kvar dag, så landar du i deg sjølv», seier frisøren i programmet mildt til ein overarbeidd sjukepleiar, for å overtyde henne om at det er nødvendig å stelle håret kvar dag, Hadde dei kome hit og fiksa håret mitt så eg fekk femten minutt ekstraarbeid framfor spegelen kvar dag, hadde eg slått dei i trynet. Nei, eg hadde tatt ei sauesaks og klipt vekk frisyren deira!
Det er jo ingen som vil høyre om gleda ved å oppdage ein ny sti på Krossen, det er så smått i forhold til dei avanserte forteljingane andre har å kome med, om treningsprogram på SATS som krev kvar ettermiddag, men som gjev fantastiske resultat. Eg fortel at Benjamin har lært seg å opne flasker med skrukork, dei teier stille om ungane sine, og snakkar i staden om langtidskokt lammeskank og flamberte dessertar. Om utruskap. Om gamle foreldre som stiller altfor høge krav. Om vinsmaking som resulterte i fylle fest og ha ha ha. Korleis skal eg klare å endre meg til ei som er opptatt av slikt?
Rakel er ein rein streng av plikt, så hardt spent at det ikkje går an å spele på henne.
Ein booster i Candy Crush er for eksempel godteri med striper. Om ein brukar eit godteri med striper på brettet, så gjer ein faktisk kål på ei heil rad, og då har ein kome eit langt stykke på veg. Eg hadde telefonen innstilt slik at han vibrerte litt ved bruk av kvar booster, og det var også tilfredsstillande, det knatra som bruspulver i handa.