2013
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Bazar
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788280874955
EAN 9788280874955
Omtalt sted Paris
Språk Bokmål
Sider 213
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vet ikke om jeg vil anbefale denne boka til andre.... Det er et spennende tema og boka engasjerer, men den er langdrygd.... Det tar liksom for lang tid før det skjer noe, hun repeterer seg selv litt for mye. Men Jeg legger ikke boka fra meg, jeg lurer på hvordan det går og jeg kommer til å huske boka. Og boken er bare på drøye to hundre sider, med en engasjerende ending :-) tårene trillet.....
Likte boken forsåvidt , men syns den kunne vært så mye mer. Jeg likte veldig godt "Huset du elsket" og "Saras nøkkel", så forventningene var store til Mokka. Var litt for overfladisk, og jeg følte at jeg ikke fikk helt kontakt med karakterene i boken.
Jeg leste denne ferdig, men synes det var en langtekkelig bok, og det ble en del skumlesning.
For mye repetisjoner, dveling ved de samme tankene og de samme temaene, for mange forsøk før handlingene faktisk settes ut i livet. Mye fyll, problemet er at følelsene og temaet ikke blir mer ekte fordi om man gjentar noe mange ganger.
forfatteren klarer ikke å gi noen karaktertrekk til personene,derfor klarer en ikke å engasjere seg i innholdet,følte derfor at boka var kjedelig med mange gjentakelser
Jeg likte historien i denne boken veldig godt, og synes det var en spennende "løsning". Jeg hørte den som lydbok og synes oppleseren gjorde en veldig god jobb!
Derimot syns jeg kanskje at denne historien kunne vært endel mer, at den ikke går dypt nok til å få tak i de virkelig sterke følelsene. Det syns jeg er dumt, for denne historien har virkelig grunnlaget for å bli en kjempe sterk, nydelig og sår bok.
Som vanlig, velskrevet og spennende.
Nok en god og lettlest bok fra de Rosnay.
Da han var i magen min, hadde jeg vært redd for å miste ham. Nå var han ikke lenger i magen min, Men jeg var forsatt like redd. Kanskje er alle mødre slik. Kanskje er det dette som er å være mor, denne redselen som aldri forsvinner, som aldri gir slipp.
Det vanskeligste var å holde ut. Holde ut. Føre et slags dagligliv i trass det forferdlige vi sto midt oppi. Og det å våkne om morgenen. Det øyeblikket man åpner øynene, ikke husker noe, kjenner seg lett til sinns, i alle fall tror man det. Og så kommer alt tilbake igjen. Tyngden som drar en ned, kveler en. Man kommer på at man har en sønn som ligger i koma, på sykehuset.Og at man må stå opp, må forsette. Leve livet sitt, trass i alt.
Hvordan greide folk å legge ting bak seg? Folk som ble utsatt for en ulykke? Folk som opplevde det verst tenkelige?Hvordan greide de det? Kanskje de aldri la det bak seg. Kanskje disse tingene, de aller tyngste tingene, de mest forferdelige, var noe man aldri la bak seg. Man måtte lære å leve med dem. Men hvordan?
Hvorfor er det ingen som advarer deg, om morgenen, om at noe fælt skal skje?Hvorfor aner du ingenting mens du står i dusjen,koker vann til Earl Greyen, åpner post, leser mail?Hvorfor får du ingen tegn, hvorfor har du det ikke på følelsen, at himmelen skal falle ned i hodet på deg, at telefonen skal ringe, at du skal få en forferdlig beskjed? Hvorfor er det slik at når du har født et barn, etter alt slitet, all smerten, når barn blir lagt på magen din, ennå varmt, ennå vått, så tenker du bare på lykken, på gleden, og ikke på katastrofene som skal komme, disse dramatiske øyeblikkene som gjennomborer et liv?Hvorfor er man så dårlig forberedt? Men hvordan skulle det ellers være? skulle man hver morgen, mens man står og pusser tennene, si til seg selv: Er det i dag det skal skje, eller kanskje i morgen? Skal man herde seg selv, forberede seg på at man hvert øyeblikk kan miste et barn, en forelder, en ektemann, en søster, en bror, en vennine? være beredt? Beredt på det verste? Hva slags liv ville det bli?
Jeg tenkte på hvor forsvinnende lite vi vet om livet når vi er seksten. Ingenting om hva som venter oss når vi runder førti. Ingenting om hva som kommer til å styrte ned i hodet på oss helt uten varsel. ingenting om alle prøvelsene, alt som gjør vondt. Ingenting om alderdommen som etter hvert kommer til å smyge seg inn i dette vonde, og som vi ikke kan gjøre noen ting med.
Nei, jeg ville ikke tenke på det. Ikke nå mer. Det var ikke lenger min historie. Det angikk meg ikke. Angikk meg ikke lenger. Måtte tenke på noe annet. På morgendagen. På livet mitt som begynte på nytt, livet vårt som begynte på nytt, på alt som lå foran oss, oss fire.
Jeg var allerede klar over at ingenting kom til å bli som før igjen. At livet mitt var snudd opp ned. vips. på noen sekunder.
Jeg fikk øye på dongeribuksa til Malcolm som hang til mørk på radiotoren. Dongeribuksa hans. Synet av den kjentes som et kraftig støt. Dongeribuksa hans. Marsvinet hans i fanget mitt. Sønnen min som svevde mellom liv og død, og dongeribuksa hans som hang til tørk, og Marsvinet som malte i fanget mitt. Noe kolossalt, noe forferdlig vokste inni meg. En følelse av kvelning, av urettferdighet, av Panikk. Tenk om Malcolm ikke våknet. Tenk om han døde i løpet av natten. Han kom til å dø, og jeg kom til å bli sittende igjen med alle tingene som var en del av dagliglivet hans. Jeg Skulle tynges ned av alle disse tingene, klærne hans, tannbørsten hans, skoleheftet hans, rulleskøytene hans, datamaskinen hans, joggeskoene hans, marsvinet hans, alt dette, og ikke ham. Ikke lenger ham. Leve uten ham. Leve med hans død. Svare på spørsmål. Si: Jeg har to barn, men sønnen min er dø. Si: Sønnen min er dø. Si de ordene.
Oversettelsen samsvarer ikke med produktet. Det fungerer overhodet ikke. Det er en katastrofe. En Katastrofe!. Jeg hadde lyst til å be henne veie ordene sine. Jeg hadde lyst å kjefte henne huden full, denne pyntedokka satt der på det kritthvite <<Zen>>- kontoret sittmed høyhælte sandaler, armbånd i massivt sølv og svart, glansfylt hår.Hun kunne godt ha brukt et annet ord enn <<katastrofe>> om en så hverdagslig ting som oversettelse. Visste hun hva ordet <<katastrofe>>innebar? En sønn i koma, for eksempel?
Over skulderen hans, gjennom tårene, det bleke ansiktet til Malcolm, fastfrosset i den falske søvnen. Jeg tenkte: Hvorfor oss? Hvorfor skjer dette med oss? Hvem er det som bestemmer disse tingene?Hvem bestemmer at en dag er det akkurat dette mennesket, denne familien som skal til pers?
Ei foreløpig liste over hva jeg har lest i 2012. Det er ikke så mye å skryte av foreløpig. Men lista vil bli oppdatert fortløpende.
Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!