Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.

En Rolig og sakte bok, liker jeg å kalle denne type bøker. Bøker med handling som ikke spinner av sted i rasende fart, bøker som ikke handler om å skape spenninga men følelser. For her er det følelsene som står i fokus. Følelsene til en mor som går gjennom en skilsmisse. En rolig og sakte bok som får en til å tenke og føle seg gjennom et bredt spekter i løpet av sine 200 små sider. Slike bøker er herlige å lese og sjeldne å komme over. Samtidig kjenner jeg at de 200 + sidene var akkurat passeleg dose, for igjen - et klart og tydelig plott, en utvikling av hebdelser - det mangler og kan bli litt vel tamt i lengden. Som en bok jeg leser mellom to lengre krimbøker fungerer den derimot utmerket og gir meg akkurat den avkoplingen jeg trengte. Dette er en bok jeg kan tenke meg å lese om igjen ved en senere anledning, tror nemlig en vil kunne oppleve boka på ulike vis avhengig av hvordan en selv har det òg hvordan en egens livssituasjon er. Liker forresten også veldig godt måten boka er satt opp på - meget korte kapitler på alt fra 1 linje til halvannen side. Altså er det mulig å lese bare litt av gangen fremfor å lese fra perm til perm. En slik bok en kan plukke opp på tog eller buss til og fra jobb, F. Eks, uten å liste tråden. Og. Språket er FANTASTISK. Her finnes mange gullkorn og boka mi har fått seg en god del eselører.

Dette blir en av årets favoritter for meg. Snedig og intelligent skrevet. Jeg digger formen på boka, de korte og stramt skrevne kapitlene, hvordan hun bruker dyrs utvikling og sameksistens som metafor for foreldrerollen/tilknytning, hvordan Karen reflekterer over egen morsrolle ved å fortelle om moren og mormorens liv.
Og ikke minst, hvordan tabuet rundt barnefordeling løftes frem. Selv om jeg ikke er mor selv kan jeg kjenne meg igjen i følelsene, og det er godt gjort.

Skarpt, velskrevet, originalt, smertelig god lesing av Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen. Mer i bloggen min her

Flotte betraktninger rundt mor/barn relasjoner etter en skilsmisse

Et typisk samlivsbrudd: Halvparten går til deg, halvparten til meg. Og så var det barna. Halve tiden hos deg, halve tiden hos meg.
Enkelt.
Eller?
I Vær snill med dyrene, Brageprisvinneren 2016, og uten tvil Isakstuens store gjennombrudd, er det ikke bare de såre følelsene et samlivsbrudd fører med seg som driver handlingene fram. Det er mer enn det. Nemlig den uutholdelige følelsen av å måtte konkurrere om barnas gunst og kjærlighet, vi er mor og far annenhver uke. Hva er vi i mellomtiden?
En hjerteskjærende og opprivende roman, der korte episodiske kapitler fører oss videre fra scene til scene, liksom lysglimt fra hukommelsen.

Absolutt en lesverdig bok, sjøl om den ikke nådde helt opp for min del. Det er korte kapitler og sånn sett fort gjort. Mye snedig språk og metaforer. Trodde den skulle handle veldig mye om å mene at mor er den beste for barnet, men var egentlig litt annerledes enn forventet. Mye om smerten ved å ikke være sammen med barnet hele tida, men også om følelsen av mislykkethet ved å bli skilt. Skidringene av forholdet til hovedpersonens egen mor bidrar til å forklare hennes egen smerte. Ble kanskje litt for irritert når jeg leste til å bli helt tatt av boka, men den har absolutt mange gode sider og poenger og viktige betraktninger.

En nydelig bok om skilsmisse og tap, barnefordeling og morsrollen.
Mer på bloggen min Betraktninger

En uvanlig bok. Den er satt sammen av korte tekster/kapitler, noen 1-2 sider, andre bare et par linjer. Det er få personer med i handlingen, og bare to av dem har navn, Karen og Anna.

Karen er en ung kvinne. Hun møter ham hun tror skal bli mannen i hennes liv. I begynnelsen blomstrer forelskelsen. De får barn sammen, en datter, Anna. De føler seg som en lykkelig familie. Den første tiden har de overskudd til alt. Men så begynner noe misnøye å melde seg. Kanskje er den knyttet til arbeidsfordelingen i hjemmet. Misnøyen går over til irritasjon og til høylydte krangler. Det er Karen som tar avgjørelsen om at Anna ikke må få vokse opp i en slik atmosfære. Hun vil skilles, mannen hennes virker mer usikker. De er innom familievernkontor og får framforhandlet en samværsavtale. Hanna skal i starten ha lille Anna hos seg, men så gradvis skal barnet tilbringe flere og flere dager hjemme hos faren, slik at de til slutt ender opp med delt omsorg. Ordningen ser ut til å gå smertefritt. Likevel støter Karen stadig på motforestillinger. Hun spør seg hvordan omgivelsene ser på henne. Hun er livredd for ikke å være en god mor. Hun vil være den viktigste personen i datterens liv. Og hvordan er det egentlig med morsrollen? Kan hun kalle seg mor også de ukene da Anna bor hos faren? Hun går så opp i dette at hun ikke prøver å utnytte ”friukene” til å dekke egne behov. Derimot kan hun ikke la være å fritte ut Anna for å høre om det er like bra å være hos faren som hos henne.

Karen selv er skilsmissebarn. Som voksen har hun nå et anstrengt forhold til sin mor. Mormoren derimot har hun tydeligvis vært mer knyttet til-

Når man har lest denne boka, sitter man igjen med en følelse av at den behandler et problem som her ikke later til å være noe problem. Det er kanskje heller Karen selv som er problemet. Man kan lure på om hun ender opp med å bli like sytende og selvopptatt som hennes egen mor har blitt.

Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.

Også i år er målet å lese 52 bøker.

🔥🔥🔥

Vinnere

Bøker legges til lista i den rekkefølge de fullføres.

Bøker jeg har lest i 2018.

En oversikt over leste bøker i 2020.

Familie i oppløsning, beskyldninger, hat, elsk, familiebånd, søskenbånd, mor og barn, mor og far, sorg, savn, ekteskap og utroskap. Bøker som omhandler familierelasjoner