Å lese denne boka er som å tre inn i ein draum. Ikkje ein hyggeleg draum, heller ikkje eit mareritt, men mest underleg, surrealistisk og med repetisjon av enkelte element i nye hamar, om lag slik i allefall mine draumar ofte ter seg.

Hovudpersonen Josef K., som eg oppfattar å vere eit bilete på forfattaren sjølv, blir arrestert ein morgon. Men ikkje arrestert av det vanlege politiet, og heller ikkje arrestert i den forstand at han blir satt i fengsel, men det blir gjort tydeleg at det er satt i gang ein prosess mot han. Denne prosessen førast ikkje av det vanlege rettsapparatet, men av eit parallelt og uhyre omfattande rettsapparat, som viser seg å fylle nesten heile samfunnet. I draumeaktige sekvensar oppsøker K. undersøkelseskommisjonar, rettskontor, advokatar og andre som kan hjelpe han i å orientere seg i prosessen, men dess meir han prøver å orientere seg, dess meir ullen og ubegripeleg blir prosessen.

Eg blir ikkje heilt klok på kva Kafka prøvde å fortelje med denne boka. Skal prosessen i boka vere eit bilete på noko i det verkelege livet? Eg tenkte ei stund på at det kunne vere eit bilete på folkesnakk og forventningar om konformitet, men er langt frå sikker på dette. Eg les på internett at det er vanleg å legge tolkningar av angst og framandgjering til denne historia, men eg er ikkje udelt samd i dette. Tvert om meiner eg Josef K. viser mot ved å motarbeide prosessen, og Josef K. er ikkje meir framandgjord for prosessen enn øvrige karakterar som har ein prosess hengande over seg, eller endåtil aktørane i prosessen som ikkje kjenner andre deler av den enn nett den vesle delen dei sjølve utfører.

Forfattaren gav opp å fullføre boka lenge før han døde, og manuskriptet ber til ein viss grad preg av dette. Enkelte kapittel er glitrande skrive, andre virkar som endelaus drøvtygging av poeng som ein har kjensla av alt er behandla tidlegare i boka. Det er synd og skam at Kafka ikkje klarte å fullføre boka slik han tenkte den, men sjølv dette uferdige manuskriptet engasjerer lesarar nærmare 100 år etter det blei skrive, og truleg minst like lenge til. Godt gjort.

Ok, det er fem dager siden jeg fullførte Prosessen av Kafka, men jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive om boka før nå. Dette er en veldig spesiell bok, og jeg er fortsatt litt forstyrret og frustrert. Så, ja, jeg likte boka veldig godt.

Josef K. blir en morgen arrestert, men han får aldri vite hvorfor. Gjennom boka følger vi K., som prøver å finne ut av hva som har skjedd. Han besøker advokater, funksjonærer, rettsbetjenter og mange flere, og alle har noe å si om K.s rettssak. Historien blir sakte, men sikkert mer og mer intrikat og innviklet, samtidig som man egentlig ikke får noen svar. Det er både utrolig fascinerende og veldig frustrerende.

I hele mitt liv kan jeg kun huske en annen gang jeg har sett historien for meg like tydelig mens jeg leste, og det var da jeg leste Coraline av Neil Gaiman for utrolig mange år siden. Jeg så tydelig for meg uendelige trappeoppganger og mennesker med utydelige fjes, og K. som løp rundt og spurte om veien. Flere av sekvensene i boka er veldig drømmeaktige, og jeg fikk veldig lyst til å filmatisere boka etter slik jeg så den for meg i hodet mitt. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje, men det var en veldig spesiell opplevelse for meg.

K. er en utrolig fascinerende hovedperson, og det er spennende å se hvordan han takler situasjonen han har blitt kastet inn i. Hvordan han først reagerer med å tro at det hele er en spøk, men senere tar saken mer alvorlig. Jeg ser for meg en K. som blir sakte, men sikkert gal i løpet av historien, en K. som raser og kjefter, men som også til tider er rolig og uinteressert, og det fascinerer meg så utrolig mye.

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva det er Kafka ville fram til med Prosessen. Selv tenkte jeg at han kritiserte samtidens rettssystem og ineffektiviteten i offentlige instanser, men jeg har senere lest at boka handler om angst, og det at vi dømmes av en domstol som er uhåndgripelig. Kan det være han mener at vi dømmer hverandre, og at det er utrolig vanskelig å endre andres oppfattelse av oss? I don't know, men det er likevel en utrolig god bok, og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt en klassiker.

Ikke spør meg hvorfor jeg plutselig fikk lyst til å lese Prosessen av Franz Kafka, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Det er en fascinerende, men også veldig frustrerende bok. Kan virkelig anbefales!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Kafka skriver med klart og rent språk, nesten påfallende kjedelig; men det er denne tvetydigheten som gjør at angsten ikke får tak, den bare ligger under overflaten og murrer. Dette, sammen med en voldsom anonymitet i alt som beskrives, gjør dette til både en prøvelse og en berikelse å lese.

Boken har stått i min bokhylle i mange år, leste den da jeg gikk opp som privatist. Syntes den var vanskelig å forstå. Nå elsker jeg boka, den er skrevet med humor samtidig som den er litt "rar" på en måte. Ble ikke ferdig med den da den ble stjålet fra meg, hadde den i ei veske og var innom en butikk sent på kvelden, vips så var vesken borte uten at jeg hadde lagt merke til noen ting...DEN VAR SKREVET PÅ DANSK. Får lete etter en nyere utgave.

For en bok!

Syntes den var litt tung og til til tider kjedelig når jeg leste den, og spesielt under kapittel åtte vurderte jeg å legge den fra meg. Men kom meg gjennom, og det er jeg virkelig glad for. Boka skaper ettertanke, og man er på ingen måte ferdig med boka når siste side er lest - da har den knapt startet.

Det er så mange små detaljer i boka som stundom dukker opp til ettertanke, og den bare vokser og vokser. Anbefaler å se filmen fra 1993 etter at boka er lest - syntes filmen klarte å fange opp atmosfæren i boka godt, og skildrer den absurde verden på en god måte.

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Han leide et værelse hos fru Grubach, og piken hennes kom hver dag litt for åtte inn til ham med frokosten. Men den dagen kom hun ikke. Det var aldri skjedd før. K. ventet en stund for han ringte, fra sin seng kunne han se den gamle damen som bodde like over gaten, hun holdt øye med ham med en nyfikenhet som ellers ikke var hennes vane. Han ble urolig og samtidig merket han at han var sulten. Like etter at han hadde ringt, banket det på døren, og inn kom en mann som han ikke kjente. Den fremmede var slank, men kraftig bygget, han bar en velsittende, mørk drakt som lignet en sportsdress, den var forsynt med en mengde rynker, lommer, spenner og knapper samt et belte; den virket meget praktisk uten at en riktig gjorde seg rede for hva alle disse tingene skulle tjene til.
«Hvem er De?» spurte K. og reiste seg opp i sengen. Men mannen overhørte spørsmålet og lot som om det var en helt naturlig ting at han var kommet inn, han svarte ikke, men sa bare: «De ringte?» — «Jeg venter på frokosten,» sa K. og lette i sin hukommelse for å bringe på det rene hvem mannen var. Men den fremmede lot ham ikke få altfor god tid til dette, han snudde seg mot døren, åpnet den på klem og sa til en som åpenbart sto like utenfor: «Han venter på frokosten sin!» I sideværelset var det noen som lo, det var ikke lett å høre om det var en eller flere personer. Og til tross for at den fremmede slett ikke hadde kunnet erfare noe han ikke visste på forhånd, sa han til K. i en tone som overbrakte han en beskjed: «Det lar seg ikke gjøre.» — «Det var da høyst besynderlig,» sa K., hoppet ut av sengen og trakk på seg buksene. «Jeg skal sannelig bringe på det rene hva det er for slags mennesker som Fru Grubach har sluppet inn, og som tillater seg å forstyrre med på denne måten...»

Slik starter romanen Prosessen av Franz Kafka. Fra de to vokterne får K. ikke vite noe om prosessen som er satt i gang mot han. De har sine instrukser om ikke å gi han noen opplysninger. Når tiden er inne vil han få beskjed.

«Hva var det de snakket om? Hvilken myndighet hadde de? K. levde da i et ordnet, fredelig samfunn hvor rettssikkerheten var stor, hvem våget slik uten videre å trenge inn i hans leilighet? Han pleide ellers å ta tingene tålelig og ikke frykte det verste før det verste viste seg. Han lot hver dag ha nok med sin plage, selv om fremtiden var aldri så truende. Men denne saken måtte han ta annerledes, det følte han.»

K. spør vokterne om hvordan i all verden han kan være arrestert og gir dem sine legitimasjonspapirer.

«Hva bryr vi oss om dem?» skrek den høye vokteren. «De bærer Dem som en unge. Hva vil De egentlig? Tror De at De kan få en ende på denne fordømte prosessen Deres ved å kjekle med et par voktere om legitimasjonspapirer og arrestordre. Vi er underordnede folk som ikke skjønner oss stort på legitimasjon og slikt, det vi har å gjøre her, er å passe på Dem ti timer hver dag, og det får vi vår betaling for. Men vi skjønner da såpass at de høye embetsmenn i hvis tjeneste vi står, tenker seg om både vel og lenge for de lar en mann arrestere. Her foreligger ingen misforståelse. Jeg kjenner riktignok bare de laveste grader innen var embetsstand, men vet at de ikke søker de skyldige, de blir, som det står i loven, tiltrukket av skylden; derfor må de sende ut voktere. Slik er loven. Her er det ikke rom for misforståelse.» -— «Jeg kjenner ingen slik lov,» sa K. — «Så meget verre for Dem,» sa vokteren. — «Det er vel bare noe dere finner på,» sa K., han ville gjøre seg til venns med vokterne og lure seg til å forstå dem. Men vokteren svarte bare avvisende: «De kommer nok til å få føle det.»

Etterhvert kommer en oppsynsmann. Heller ikke av oppsynsmannen får K. vite hva han er arrestert for. Han får et råd om å tenke mindre på dem og å tenke mer på seg selv.

«K. stirret på oppsynsmannen. En mann som så ut til å være yngre enn han, behandlet ham som en skolegutt. Han hadde sagt sin mening like ut og var blitt straffet med en advarsel, og han hadde ikke fått vite noe om hvorfor arrestasjonen var satt i verk.»

K. får beskjed at nå er oppsynsmannens oppdrag utført. K. kan gå til banken der han arbeider som prokurist. For at det ikke skal vekke oppsikt at K. ikke har kommet på arbeidet denne dagen, har oppsynsmannen med seg tre av K. sine underordnede funksjonærer.

Kafka døde i 1924 og den uferdige romanen ble første gang utgitt i 1925, og på norsk første gang i 1933.

Jeg var klar over at romanen ville bli en utfordring å lese. Det er derfor jeg leste biografien Ernst Pawel har skrev om Kafka. Men selv om jeg har lest om livet til Kafka, en interessant biografi, og skrevet mange innlegg om den, må jeg si at jeg sitter igjen som et spørsmålstegn etter å ha lest Prosessen.

Prosessen betraktes som et mesterverk, og det er ikke få som skriver om den. De fleste i positive ordelag. Men jeg har ikke klart å finne konkret hva det er som er så enormt med denne romanen. Jeg må innrømme at tanken på eventyret til H. C Andersen: Keiserens nye klær var til stede imens jeg leste. At de såkalte intellektuelle fremhever denne romanen som så fantastisk slik at de skal få oss om er hoderystende til innholdet til virke uopplyste, uintelligente mv. For på denne måten å heve seg selv opp på et høyere nivå. Gjennom å gjenbruke hva andre såkalte intellektuelle har filosofert seg til. Men heller ikke disse tankene er noen eksakt vitenskap - men et utslag fra en forvirret og utslitt hjerne etter timer i selskap med Kafkas uferdige roman.

Med Josef K. går det ikke bra. Han og vi får aldri vite hva han anklages for, og historien blir mer og mer absurd. Systemet som har satt i gang denne prosessen, er et system utenfor systemet. Han oppdager at mange vet om prosessen og er på den måten overvåket. At det nærmest er en industri som slike prosesser gir grunnlag for. For det er ikke bare Josef K. som har slike prosesser mot seg.

En ting er rettssystemet som mange mennesker kjenner seg overkjørt av, og kan være grunnlag for denne romanen. Advokat- og dommerstanden som en kan ha lite tiltro til. Men en tanke jeg hadde var om Kafka med denne romanen kan ha tenkt å beskrive hvordan det hele tiden foregår prosesser mot oss som enkeltmenneske som er satt i scene av mennesker rundt oss. Av samfunnet som system. Prosesser utenfor rettssystemet som baksnakking, sladder, usannheter osv. Som er vanskelig å oppdage og få stoppet. Så lenge vi ikke er utsatt for det, merker vi ingenting eller vi bryr oss ikke om det. Vi kan til og med være delaktige i slike prosesser. Prosesser som ikke følger samfunnets normale spilleregler og kan bringes inn for domstolene. Josef K. setter i gang med å bevise sin uskyld, han lar seg drive inn i prosessen og blir på den måten en del av systemet.

Kafka var utdannet jurist; han avla eksamen i 1906. Han jobbet i et forsikringsselskap. Om Prosessen skriver Ernst Pawel at Kafka hadde skrevet første kapittel i 1914 og Pawel skriver bl a dette:

«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»

Selv om romanen til Kafka er i underkant av 200 sider, ble den etterhvert som absurditetene økte, et slit å komme gjennom. Jeg tenker uansett ikke at å lese romanen har vært bortkastet tid. Det vises ofte til den i ulike sammenhenger, og det vil nå være mer interessant hva andre skriver og tenker om den. Pr nå tenker jeg det er helt utelukket at jeg leser den igjen slik en del lesere skriver at de har gjort. Uansett, ser jeg ikke bort fra at jeg kan få andre tanker om innholdet. Jeg har lånt en tegneseriebok om romanen og er spent om den kan lede meg inn på riktig spor.

Skribleriene er kopi av dette blogginnlegget

Lange setninger og komma-bruken gjør Prosessen tung å lese, at språket er litt gammeldags hjelper ikke akkurat på dette. Gjennom hele boka oppfattes K. som en innbilsk type og "høy" på seg selv, noe som kanskje var typisk for menn på den tiden. (1900-tallet)
Jeg synes det var en smule kjedelig i begynnelsen, men akkurat da jeg tenkte å gi opp kom den ene absurde hendelsen etter den andre. Fantastisk! Kafka har en egen måte å beskrive personer, omgivelser og hendelser på som gjør at man ser det levende for seg. Fikk dog innimellom en følelse av å lese et teatermanus. Vanligvis ville dette, for meg, være et minus, men i Prosessen passer det perfekt.
Storyen er veldig forvirrende, både for leseren og for K., i og med at han heller ikke skjønner hva som skjer eller hvorfor. Jeg trodde det kom til å bli mer oppklarende etterhvert, men nå har jeg lest boka ut og jeg skjønner fortsatt ingenting. Forfatteren har gjort stor kunst av forvirrelse, provokasjon og det at historien virker nesten meningsløs. Samtidig er kjennetegnet på akkurat det, stor kunst, at man blir trigget, stiller spørsmål. Jeg sitter her med tusen tanker; hvorfor er boka skrevet på denne måten? Hva er hensikten med prosessene, om det nå i det hele tatt er en hensikt? Innbiller Joseph K. seg alt, eller er de virkelig?
Anbefales!

Dette var vanskelig å få tak på for meg..

På trettiårsdagen sin, blir Josef K. arrestert. Han har knapt våknet! Han skjønner ingenting, og enda rarere blir det da det viser seg at han får fortsette livet som før. Jobben i banken, og møter på det lokale vannhullet går med andre ord som før. Men, det spisser seg til. K. må møte et spesielt sted hver søndag, og prosessen mot ham fortsetter. Ennå vet han ikke hva han er skyldig i.

Godt skrevet om en absurd rettssak, og Josef K`s tanker og følelser rundt det hele, men det blir veldig spesielt for min del.

Ble lest som årets siste bok i Elidas 1001 lesesirkel, der det skal leses en bok gitt ut mellom 1901 og listas slutt.

Leser en utgave fra Gyldendal 1992, oversatt av Trond Winje. Har problemer med å fortsette, men skal igjennom. K. har akkurat forlatt maleren. Personer i boka minner meg om herr Vielgeschrei, Jago og eventyr siden antall mennesker ofte er tre. Er jeg helt på vidvanke? Absurde handlinger er ikke min favorittlektyre. Skylder på Lars Saabye Christensens hovedperson Jokum at "Prosessen" i det hele tatt blir lest. Og hvorfor har den fått slik innflytelse?

Jeg satte meg ned og lagde en liste over de beste bøkene noensinne skrevet. Her er topp 30:

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Mye fransk, mye bra!

Hvor mange har dere lest av disse?

Her legger jeg bøker som omhandler samfunn i oppløsning - der karakterene lever i det motsatte av en utopi. Ofte vil de også være postapokalyptiske.

Dette er bøker jeg av hele mitt hjerte gledelig hadde satt fyr på i all offentlighet. Det er ikke mye ved bøker som klarer å få fram sinne hos meg, men disse bøkene gjør det...

Vi nordmenn elsker både å lese og reise. Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende byer? Her er VGs guide til godt lesestoff. VG 21.juli 2012

Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.

Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.