Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Historien om en fattig spillegal huslærers lidenskapelige kjærlighet til den eggende og stolte Polina.
Omtale fra forlaget
Historien om en fattig spillegal huslærers lidenskapelige kjærlighet til den eggende og stolte Polina.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1993
Format Innbundet
ISBN13 9788256008797
EAN 9788256008797
Serie Dostojevskij, F. Samlede 1-29 (22)
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 169
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Femordsomtale: Kjærleik og spelegalskap på attenhundretalet
Femavsnittsomtale:
Det er eit ordtak som seier at den som har hell i spel har uhell i kjærleiken. Utan å røpe for mykje kan ein vel seie at Dostojevskij til ein viss grad let handlinga i denne boka følge dette ordtaket.
Boka handlar om huslæraren Aleksej Ivanovitsj, som gjer teneste hjå ein russisk general under eit opphald på den fiktive tyske kurstaden Roulettenburg. Generalen er i pengetrøbbel, og er samstundes forelska i den luksusprostituerte Blanche. Aleksej på sin side er forelska i Polina, stedattera til generalen. Alle treng pengar, ei vanleg problemstilling for folk som lever i luksus utan å ha inntekt, og dei ventar på nyhende frå Russland om eit nært foreståande dødsfall i familien, og på arven det vil utløyse.
Namnet på den oppdikta byen Roulettenburg meir enn antyder at det drivast casino der, og enkelte av aktørane i boka utviklar etter kvart spelegalskap. Dostojevskij skildrar på ein overtydande måte dei psykologiske mekanismene som leier fram til denne tilstanden. Klokketrua på at ein kan vinne berre ein spelar litt til, og sjølvbedraget med at når ein har først har vunne ein sum så kan ein enkelt vinne det dobbelte, ja kanksje det tidobbelte, berre ein satsar høgt nok.
Skildringa av overklassesamfunnet på midten av 1800-talet er interessant lesing. Romanfigurane av ulik nasjonalitet blir tillagt stereotype karaktertrekk; den høflege og korrekte engelskmannen, den sjarmerende men beregnende franskmannen, dei upålitelege polakkane (Dortojevskij virkar å ha hatt lite til overs for franskmenn og polakkar medan han skreiv boka), og han kjem også med kritiske karakteristikkar av russiske særtrekk undervegs.
Eg høyrde denne boka som lydbok i Ordflyt. Eg har ikkje lest stort av Dostojevskij før dette, og innser at eg må gjere noko med det. På tide å setje opp nokre av dei meir kjende bøkene hans på leseplanen.
Første boken jeg leser på kindle, så jeg ble litt opphengt i teknologien også. Måtte prøve med på bokmerking og det å oversette fransken (som jeg ikke kan). Fungerte ikke i denne boken, men jeg får tro at han fornærmet baronen noe grassalt med tanke på reaksjonen!
Jeg liker godt dette med at forfatteren viser seg i verket ved å drive med direkte kommentarer til det han har skrevet (hvem var det som sa at dette var nytt og revolusjonerende av Knausgård!). Det gjør at man får et annet blikk på teksten. Tidssprangene likeså. Jeg elsker også parantesene! Ikke så rart kanskje. Her er mange historier i en og forfatteren observerer for det meste.
Liten gevinst eller stor gevinst – det kan da være det samme. Det som er lite for en Rothschild, er mye for meg. Og hva angår det å berike seg, så vil jeg bare si at all forretning – også den tilsynelatende ærlige – går ut på å ta noe eller vinne noe fra en annen.
Degrier var en ekte franskmann. Han kunne være svært munter og elskverdig, når han hadde interesse av å innsmigre seg hos noen. Men ellers var han det kjedeligste menneske man kan forestille seg. En franskmanns elskverdighet kommer sjelden spontant. Den er som oftest beregnet. Naivitet og originalitet er egenskaper man sjelden treffer hos en franskmann. Når franskmannen forsøker å spille fantasifull eller original, mislykkes det bestandig for ham. Også hans fantasi er nemlig bundet til gamle, anerkjente begreper. Han operer bare med forslitte banaliteter. Av natur er franskmannen en smålig, solid spissborger - kort sagt den kjedsommeligste skapning på jord. det er bare de uerfarne - for eksempel små russiske adelsfrøkner - som lar seg charmere av en franskmann. På skikkelige , voksne mennesker virker hans stivbente og kunstlete salongelskverdighet bare forstemmende.
En virkelig gentleman må ikke røpe noen sinnsbevegelse, selv om han har spilt bort hele sin formue. Det er nemlig under en virkelig gentlemans verdighet å røpe at han legger vekt på noe så usselt og smussig som penger.
Bestemor var i en utålmodig og irritabel sinnsstemning, det var tydelig at ruletten hadde bitt seg fast i hodet på henne; alt annet var blitt likegyldig og kunne ikke fange hennes oppmerksomhet. På veien spurte hun ikke lenger om noe. Bare da en uvanlig elegant vogn suste forbi løftet hun såvidt hånden og spurte: Hvem kjørte der? Men hun hørte ikke engang på svaret. Hun satt i tanker og rugget urolig og utålmodig i rullestolen.
Best er det når ingen forstiller seg, når en ikke lager seremonier – men er åpen og ærlig. Og hvorfor skulle en vel narre seg selv? Det er bortkastet tid.
Denne listen er en oversikt over russisk litteratur jeg har lyst til å snuse på!
Av russisk har jeg bare lest:
- "Mesten og Margerita" av Michail Bulgalov
- "Forbrytelse og straff" av Dostojevskij
- "Det franske testament" av eksilrusseren Andreï Makine
- "Anna Karenina" av Lev Tolstoj
- Og så Akunin da, som jeg ikke helt vet hvor jeg har... er blitt fortalt at det er satire ...
Jeg skjønner at det er mye jeg har gått glipp av!