Viser 15 svar.
Du burde hatt en spoiler-alert.
Sorry:S HAter når folk glemmer spoiler alert sjølv så virkelig sorry;/
Men er det ikke klart fra starten av hva som må skje her? Man blir kanskje lettet fordi det endelig skjer?
Tro meg eg var letta då slutten kom her:D Følte meg skikkelig herja med når eg endelig var ferdig med boka:) Første gongen tanken på eit bokbål har vore fristande.
Jeg synes nå det var trist jeg da. Eller kanskje trist ikke er helt dekkende, men det føltes ikke som noe lettelse ihvertfall.
Forøvrig ble jeg slått flere ganger av humoren i boka. Det var en fortvilet, absurd, kullsvart og forvridd sans for humor. Men jeg tok meg i å humre flere ganger. Det kan kanskje beskrives som Woody Allen humor i absint psykose?
:) Vel det kan hende. Personlig tror eg at min sinnstemnig på den tida rett og slett gjorde boka, om mulig, dystrere og gråere enn den allereie var. Kansje visst eg les den no så ville eg vere i stand til å sjå komikken. Kansje;)
Eg har ikkje lese denne boka, så det kan godt hende du har rett. Men det er uansett litt keisamt å få vite korleis han endar før ein i det heile teke har starta på han.
Dette er ikke en bok som «ender» – det er en prosess ;)
Jeg synes ikke «slutten» var så viktig, delvis fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tolke den, men også fordi den henger veldig i luften siden boken er uferdig. Jeg er fristet til å slutte at boken/prosessen egentlig aldri sluttet :)
Dette er ei bok eg heller ikkje blir ferdig med. Eg har lese ho mange gonger, og blir like gripen kvar gong. Eg synest ho seier mykje viktig om mennesket i vanskelege situasjonar, og ulike haldningar til livet. Viss ikkje K. hadde vore så sjølvrettferdig, ville prosessen fått eit anna utfall?
Som ein kuriositet til det du seier om at boka/prosessen eigentleg aldri slutta, så stemmer det. Kafka sine manus blei bare lesne av nære venner, då han levde, og dei var ikkje ferdigskrivne med tanke på utgiving. Då Kafka døydde, var det ein venn av han som sendte manusa inn til eit forlag. Så Kafka fekk aldri vite at han låg an til å skrive ei av århundrets beste bøker. I den eine utgåva eg har, er det nokre lause kapitler på slutten av boka, som forlaget ikkje fann ut kor passa inn. Så det er heilt riktig, det du skriv om at Prosessen aldri blir avslutta.
Og det er derfor vi leser den stadig, og om igjen og om igjen, og tar den ned fra bokhylla og leser noen sider her og der med jevne mellomrom. Det er ikke slutten som er det viktige i denne boka, vi forblir i prosessen...
Prosessen er som livet selv - bare delvis sammenehengende, bare delvis interessant og behaglig. Kafka er ambivalensens mørke prins; han får deg til å le uten at du egentlig synes det er morsomt, han får deg til å føle klaustrofobi der hvor alt er åpent. Kafka er ikke vår mann. Han er den upassende, den som representerer forstyrrelsen, påminnelsen og sannheten bak det som er sant.
Tvile på at eg kjem til å bla i denne med det første, for å si det sånn, kan ikkje forestille meg at det kan vere sunt..men men vi har alle vore gleder;)
… og hvordan skal en gi karakter til en prosess? Jeg har tenkt flere ganger at jeg skulle la terningen trille, men nå bestemmer jeg meg for å gi opp… vel, inntil videre…
Du har nok rett. Først tenkte jeg at det går nok ikke så langt ut i boka før en oppdager at "hvordan det går" kanskje ikke er så viktig i denne fortellingen, men det kan jeg kanskje si nettopp fordi jeg vet hvordan det går? Jeg har nettopp lest en bok (vil ikke røpe hvilken) hvor jeg hele tiden regnet med at det ville komme en "oppklaring" eller forklaring mot slutten. Da det ikke kom, ble jeg temmelig skuffet. Hadde jeg visst på forhånd at jeg ikke ville få en løsning, hadde jeg mistet hele motivasjonen til å lese den boka. Så, ja, jeg skjønner hva du mener.
Sist sett
