Steppeulven

av (forfatter) og Peter Magnus (oversetter).

Gyldendal 2000 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.07 (102 terningkast.)

494 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Gjeddakbs' eksemplar av Steppeulven

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

utenlandske romaner

Lesedato

2020

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Nobelprisen i litteratur ble i 1946 tildelt Hermann Hesse "for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet". Steppeulven (1927) er kanskje Hesses mest nyskapende roman, en psykologisk studie av en femtiårings krise, som belyser en hel generasjons nevrose i tiden etter første verdenskrig. Beskrivelsen av den moderne dikteren og "steppeulven" Harry Hallers forhold til samtidens mekaniserte verden, viser til tidens egen sykdom. I Harry Haller-skikkelsen blir den smertefulle motsetningen mellom legeme og ånd, mellom drift og tanke gjort levende. Men Hesse viser også at det over "steppeulven" og hans vanskeligheter finnes en annen høyere og uforgjengelig verden. Hermann Hesse (1877.1962) var født i Sør-Tyskland, men flyttet i 1914 til Bern og ble sveitsisk statsborger i 1923. I 1911 besøkte han India, og han skulle etter dette føle seg mer tiltrukket av Østens mystikk enn av Vestens materialisme. Denne fascinasjonen ligger nedfelt i de fleste verkene hans, som f.eks. Siddhartha, Narsiss og Gullmunn og Glassperlespillet

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2000

Format Heftet

ISBN13 9788205272774

EAN 9788205272774

Genre Klassisk litteratur

Språk Bokmål

Sider 186

Utgave 4

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

38 42 16 4 1 1

Bokomtaler

"Steppeulven", Herman Hesse.
I det jeg runder av denne boka, om en mann i en helt spesiell femtiårskrise, er det bare en måned til jeg selv runder femti. Krise? Nei, men jeg tenker over hvem jeg er, hvorfor jeg er blitt den jeg er, om jeg har gjort de riktige valgene, om hva som har påvikra meg, hvordan jeg har påvirka andre, hva jeg har gjort med dem, skulle jeg vært mer konform eller konfronterende mot enkelte? Hvem hadde jeg vært i dag om jeg gjorde andre store eller små valg tidligere i livet? Brukte jeg motet når det virkelig gjaldt, eller bare misbrukte jeg overmotet på tull og vas. Har jeg påvirka andre negativt, tatt fra dem sine drømmer - eller har jeg beriket deres liv og hjulpet dem til å ta sine egne, men riktige valg? Er det bare jeg som skal stå til ansvar for mine hormoners påvirkning på dansen og på taleorganet, når det var hun som prøvde å ta, og tok kontrollen på dem? Er det en dans man må lære og ikke kommer foruten, hvis man vil finne seg selv. Er det noen der ute som hater meg? Hvis det er det, skal jeg bry meg om det? Hva er minst ensomt: Å være konform nok til å være sammen med mange? Eller ærlig nok til berike de man er likest og liker best? Eller skal jeg gå ut og inn i forskjellige roller, ta på forskjellige masker alt etter tid, endorfiner, hormoner og sted?
Det er sånne tanker man har når man nærmer seg femti. Akkurat de samme som jeg hadde når jeg ble førti, og tretti. Eller på vei hjem, alene eller i følge med noen, fra fest - i skoletimene og etter skolen når jeg var elev.

Denne boka er full av Søren Kierkegards livsanskuelser om valg for å finne sin egen identitet, midt i mellom de medfødte driftene i menneskemannen og de etiske og estetiske riktige normene som omgivelsene forventer - og ofte krever av oss, for å unngå utstøtelse av den spissborgerlige flokken. Vanskelig? Ja.
Hvis jeg skal prøve meg på å definere hva jeg oppfatter som fellesnevneren på å skrive klassiker, må det være å beskrive det ekstensielle, ved å følge et livsløps utvikling med samtiden, krydre dette med personlige kvaler - gjerne seksuelle kvaler, kjente filosofiske teorier, forskjellige kunstnere og dens verker - samt drøfe dette mot en og annen hendelse i Bibelen - tror jeg. Denne boka har alt dette - og det gjør den tidløs om det ekstensielle. Litt tung bok, og det er en fordel å google Søren Kierkegaard først - tror jeg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er nesten umulig å si noe om denne romanen som ikke er sagt før, så alt om innhold og skrivestil lar jeg ligge. Som Rolf skriver - selvfølgelig er det en god bok.

Jeg leste Steppeulven etter at forfatter Maria Rubins i Russian Montparnasse, mer enn antyder at boken «Gjenferdet av Alexander Wolf» er direkte inspirert av Hesse sin bok Steppeulven.
Med dette i bakhodet, føltes det også som å lese en annen historie om Alexander Wolf (Sasja). Det er ekstremt mange likhetstrekk mellom Aleksander og Harry Haller. De er begge selvdestruktive, opplever morfinrusen, de er beleste og ensomme, og finner begge sitt kvinnelige speilbilde.
Slutten på det hele mener også Rubins er det samme, men det røper jeg ikke her. Begge bøkene er vel verd å lese, her er mange lag og stort rom for analyse.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Om eksistensielle kriser og spaltede sinn

Hermann Karl Hesse (f. 1877 d. 1962) var både en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler (kilde: Wikipedia). Han mottok Nobels litteraturpris i 1946, og var for øvrig en prisbelønt forfatter (på den engelske Wikipedia-siden er hans priser listet opp). Han skrev 18 bøker i løpet av sitt liv. Jeg siterer fra den norske Wikipedia-siden (med mine kommentarer i kursiv):

"Hesses mest kjente litterære verker er Peter Camenzind (1904 - på norsk i 1979), Demian (1919 - på norsk i 1947), Siddhartha (1922 - på norsk i 1972), Der Steppenwolf, (Steppeulven) (1927 - på norsk i 1971), Narziß und Goldmund (1930 - på norsk i 1981) og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet) (1943 - på norsk i 1970). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene var Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. (Min bemerkning: denne ligger på Wikipedia-siden.)

Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse."

Det er med mye ydmykhet jeg skriver om en roman som så mange har ment så mye om før meg. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg har skjønt alt - kanskje først og fremst fordi romanen er svært kompleks og inneholder mange lag, og nok derfor bør leses flere ganger før man i rettferdighetens navn feller en dom over boka i det hele tatt. Det som likevel overrasket meg er at boka ikke er spesielt tung å komme gjennom. Her vil det sikkert være ulike oppfatninger, men jeg opplevde at selve historien - eller plottet om man vil - er så fascinerende at boka nærmest ble en pageturner. Man må videre, videre, videre ...

I det prakteksemplaret av boka som jeg har hatt tilgjengelig - utgitt av Bokklubben i serien Mestermøter i 2008 og med flotte illustrasjoner av Gino Scarpa (født i Italia i 1924, og bosatt i Norge helt fra 1970) - har forfatteren selv gitt følgende råd i innledningen:

"Jeg kan og vil selvfølgelig ikke tvinge mine lesere til å forstå boken på den eller den måten. La enhver få det ut av den som passer best for ham, som han kan ha mest nytte av! Men det vil glede meg hvis riktig mange av dem kom frem til den oppfatning at riktignok er Steppeulvens historie en beretning om sykdom og krise, men ikke en sykdom og krise som fører til død og undergang, men til det motsatte - til helbredelsen."

Selve oppbyggingen i boka er et kunststykke i seg selv. Først presenteres vi for utgiverens forord, som også er en del av romanen. Utgiveren har i likhet med Steppeulven - eller Harry Haller - vært leietaker i samme hus, og fra denne posisjonen - som en nabo - har han kunnet betrakte denne noe merkverdige mannen på avstand.

"Allerede ved denne denne første samtalen, ved araucariaen, kalte han seg Steppeulven, og også det fikk meg til å ta avstand fra ham og føle meg litt urolig. Hva var nå det for et uttrykk? Men det var ikke bare tilvenning som etterhånden fikk meg til å godta uttrykket. Snart kalte jeg ham for meg selv, i mine egne tanker, overhodet ikke annet enn Steppeulven, og jeg kan fremdeles ikke tenke meg en mer treffende betegnelse. En steppeulv som hadde forvillet seg inn til oss, inn i byen, inn i hjorden - et mer slående bilde av ham kunne man overhodet ikke finne, av hans sky isolasjon, hans villskap, hans uro, hans hjemlengsel og hans hjemløshet." (side 29)

Fra side 39 i boka og utover presenteres vi for Harry Hallers opptegnelser, som en slags bok i boka. Og midt i Harry Halles opptegnelser møter vi "Traktat om steppeulven", som enda en bok i bok i boka. Her har traktaten til og med fått sin egen sidenummerering fra 1-43, før vi igjen føres tilbake til Harrys - eller Steppeulvens - opptegnelser.

Hvem er så Harry Haller alias Steppeulven? En svært dualistisk personlighet, skal det vise seg. I traktaten er dette beskrevet som følgende:

"Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det." (side 6-7 i traktaten)

Og videre på side 12:

"Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjalp når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv."

Harry Haller lever et dobbeltliv. På et vis preges han av sin borgerlige og intellektuelle bakgrunn, der han tilbringer så og si nesten all ledig tid med å lese, omgi seg med bøker, akademiske sysler - mens han selv skriver. På den annen side lever han som en outsider, helt på siden av samfunnet. Traktaten blir på et vis forløsende for ham, fordi gjenkjennelsen til hans eget liv er så stor. Til og med navnet hans er nevnt i traktaten, og man kan lure på om det fortellermessige grepet - at han finner denne - tilslører at han egentlig har skrevet den selv. I alle fall var det noen tanker jeg gjorde meg underveis i lesingen.

Etter hvert søker Steppeulven ut, og han gjør kur på to kvinner, samtidig som han har en svært løs forbindelse med Erika, kvinnen han møter svært sjelden og som han alltid kom opp i krangel med. I en slags drømmetilstand møter han Goethe, som han samtaler med. I en samtale med Hermine tilstår Harry at han egentlig er en Steppeulv.

"Hermine", sa jeg, "jeg har nylig opplevd noe virkelig fantastisk. Et ukjent menneske ga meg et lite hefte, et småtrykk av billigste sort, og i det sto en nøyaktig beskrivelse av hele min historie og alt som angår meg. Var ikke det merkelig?"

"Hva het det lille heftet" spurte hun lett henkastet.

"Det het Traktat om Steppeulven."

"Å, Steppeulv er storartet. Og du er altså steppeulven? Skulle det være deg det dreiet seg om?"

"Ja. Jeg er slik at jeg er et halvt menneske og halvt ulv, eller i hvertfall innbiller jeg meg at jeg er det."

Hun svarte ikke. Hun stirret meg granskende inn i øynene, så på hendene mine, og et kort sekund fikk hennes blikk på ny det dype alvor og den mørke lidenskap som det før hadde hatt. Jeg mente at jeg kunne gjette hennes tanker - nemlig om jeg var ulv til å kunne utføre hennes "siste befaling".

"Det er selvfølgelig bare noe du innbiller deg," sa hun og ble igjen munter og glad, "eller - om du vil - fri diktning. Men det er noe i det. I dag var du slett ingen ulv, men sist, da du kom inn i restauranten, som om du hadde falt ned dra månen, da var det noe av dyret i deg. Det var nettopp det jeg likte så godt." (side 133-134)

Og slik fortsetter dialogen dem i mellom om hva det vil si å være menneske og/eller et dyr - hvem er mest "riktige" når det kommer til stykket ... Og så begynner vår hovedperson å gruble over hva som egentlig er det sanne liv ... Er det å leve som en eremitt, forgapt i åndelige sysler, eller å delta i samfunnet som en "levemann"?

"Harry Haller hadde iført seg en flott forkledning som idealist og verdensforakter, som melankolsk eneboer og som dommedagsprofet, men i bunn og grunn var han en småborger som tok avstand fra det liv Hermine førte, som ergret seg over netter som ble kastet bort på kafé, og over pengene han sølte bort der, som hadde dårlig samvittighet og på ingen måte higet etter befrielse og fullendelse, men tvert imot følte en heftig lengsel etter de gode gamle dager da hans åndelige puslerier hadde atspredt ham og skjenket ham berømmelse. På nøyaktig samme måte lengtet avisleserne som han foraktet og hånte, etter den ideelle tid før krigen, fordi det var mer bekvemt enn å lære av det man hadde gjennomlidt. Fy pokker, han var til å brekke seg over, denne herr Haller! Og likevel klamret jeg meg til ham, eller til den larven av ham som det snart ikke var noe igjen av, til hans koketteri med det åndelige, til hans besteborgerlige redsel for det usystematiske og tilfeldige (som døden også hører til) og sammenlignet hånlig og misunnelige den kommende, nye Harry, denne beskjedne og komiske dilettant fra dansesalen, med det gamle, falske idealbildet av Harry hvor han i mellomtiden hadde funnet alle de fatale trekkene som hadde gjort ham så opprørt da han betraktet professorens Goethe-portrett ..." (side 156-157)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere, fordi de gode sitatene i denne boka er uten noen ende. De bare fortsetter og fortsetter. Mens Harry Haller selv kjemper en indre kamp om hvem han egentlig er, ja, hva han vil være ...

"Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ..." (side 188)

Klimakset i boka er et maskeradeball som ender med Harrys vandring i Pablos magiske teater, der han kan velge hvilken virkelighet han ønsker å gå inn i. Eller som jeg leste et sted: Her får Harry møte sin egen sjels billedverden. Som rommet med påskriften "Opp til munter jakt! Alle biler er lovlig vilt" eller "Fabelaktig Steppeulv-dressur" - bare for å nevne noen. "Det var en pine å se i hvilken fantastisk grad denne ulven hadde lært å tvinge sin natur, og håret reiste seg på mitt hode", tenker Harry mens han ser på. (side 252) Men så snur det - og det er ulven som befaler og mennesket som må adlyde. Det blir en uhyggelig oppvisning, og Harry flykter - dypt rystet, og kanskje også renset? "Jeg innså at dette magiske teater ikke var noe rent paradis. Alle helveder lå under dets vakre overflate. Å Gud, fantes det da ingen frelse her heller?"(side 253)

"Fy pokker, så bittert lovet smakte. Jeg spyttet på Harry i speilet, jeg sparket løs på ham og sparket ham i småbiter. Langsomt gikk jeg bortover den rungende gangen, meget oppmerksomt betraktet jeg dørene som hadde lovet så meget vakkert. Det sto ingen innskrifter på dem lenger. Langsomt skrittet jeg forbi de mange hundre dørene i det magiske teater. Hadde jeg ikke vært på maskerade i dag? Det var gått hundre år siden. Snart ville det ikke finnes noen år mer." (side 272)

Helt til slutt fullbyrder han Hermines forutsigelse - og skjønner ikke før det er for sent hva han har gjort. Den bildeverden som det magiske teateret representerte har med ett blitt virkelig - i all dets gru ... Samtidig som Harry Haller kommer ut av det hele, renset og frigjort for tidligere tiders byrder, og kan - hvis han velger det - starte på nytt med blanke ark.

Hans H. Skei har i etterord i boka skrevet følgende:

"Gjennom et langt liv inntok Hesse outsiderposisjoner i forhold til forståelsesmåter og livsformer som var preget av to verdenskriger og en total omveltning av alle verdier. I en verden der han følte at han hadde mistet alle holdepunkter, søkte han - både blant ruinene av sitt hjemland Tyskland og sine egne personlige kriser - å holde fast ved enkeltmenneskets ukrenkelige verdiger. Han arbeidet ut fra personlighetskrisene, og transformerer med stort dikterisk overskudd, sine sammenbrudd til diktning." (side 289-290)

Mange av svarene på hvordan Herman Hesses litteratur må forstås, er å finne i hans livshistorie, fordi hele hans forfatterskap kan oppfattes som selvbiografisk, skriver Skei. Hesse vokste opp i et pietistisk hjem, hvis verdier han etter hvert skulle ta avstand fra. Likevel var det krefter og motkrefter i ham som han slet med resten av livet. Hans opprør kostet dyrt.

"Dype personlighetskonflikter, selvmordstanker, valget av livsveien der han inntok rollen som outsider, preget ham helt fra ungdomsårene. Bare ved å fri seg far etablerte mønstre og autoritære systemer kan mennesket vokse og utvikle seg, mente han, Gjennom kamp og trengsler - mens han arbeidet i bokhandel og leste verdenslitteraturen med særlig interesse for de tyske romantikerne - forberedte han seg til diktergjerningen. Debuten fant sted med en diktsamling i 1898, og gjennombruddet kom med romanen Peter Camenzind i 1904." (side 290-291)

Dype kriser preger persongalleriet i Hermann Hesses romaner, og i så måte er ikke "Steppeulven" noe unntak. I sitt forfatterskap søkte han innover mot "sinnets skjulte irrganger og mot det ubevisste", i sin desperate søken etter hva det ville si å være menneske - gjennom å finne svar på hva som former og skaper det. Det er det opprørske i "Steppeulven" som har gjort den til en kultbok for flere generasjoner av unge mennesker, presiserer Skei etterordet, før han avslutter med følgende på side 292:

"Steppeulven utforsker og utdyper mange ideer fra tidligere faser i forfatterskapet. Her er imidlertid dybdeboringen alvorligere og fortalt mer indirekte. Lag på lag av Harry Hallers bevissthet avdekkes for at denne "tilværelsens utledning" skal kunne forstås. Hesse stiller, i forhold til så vel tidens krise som Harrys personlige krise, spørsmålet om det ikke under gitte historiske betingelser og kulturelle forhold er mer edelt å bli psykotisk og ofre alle sine idealer enn å tilpasse seg de rådende forhold. Med sin motstand mot den moderne teknologi og de germanistiske og nasjonale strømninger i tiden, har Harry Haller en krevende utfordring, men med suveren kontroll og fortellerglede gjør Hesse beretningen om Harry Haller til en betydelig og viktig roman i det 20. århundre."

Oppsummeringsvis vil jeg si at "Steppeulven" er bemerkelsesverdig roman med mange lag, og hvor sitatfaktoren er stor - rett og slett fordi presisjonsnivået og bokas litterære kvaliteter går langt utenpå de fleste bøker. Måten plottet drives fremover på gjør boka nærmest til en psykologisk thriller. Ja, det er til og med et mord med i boka også. Gjennom billedspråket og symbolikken i boka, setter Hesse fingeren på mye av det som er galt i vårt samfunn, enten det handlet om 1920-årenes Europa eller dagens samfunn. Og der er vi ved kjernen av det som kjennetegner klassikerne i litteraturen: deres evigvarende gyldighet, utover sin egen tid.

Illustrasjonene i denne boka av kunstneren Gino Scarpa, som Nina Aspen har skrevet om helt til slutt, gjorde lesingen av boka til en ren fest! Et lite søk på Bokklubbens sider viser at Mestermøte-utgaven dessverre ikke er tilgjengelig for salg lenger. Det er synd!

Og helt til slutt tar jeg med et sitat fra Traktaten i boka (side 36), som sier noe om det å være menneske:

"Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter."

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Selvfølgelig en god bok. Må være. I det minste bør være. Tross alt fikk jo forfatteren etter hvert (1946) nobelprisen i litteratur.(STEPPEULVEN kom ut i 1927). Men, langt fra den beste jeg har lest. Sjelden godt ført i pennen, det må fremheves. Etter hvert ble den overdysset med for mange ord, setninger, innskutte setninger. En mengde metaforer som ble "gjentatt" i for meg , noe unødig sterk grad.
I "min utgave" skaper et nytt forord fra forfatterens hånd, fra 1961 , bare forundring. det er da ikke vanlig at en forfatter så lenge etter utgivelsen må legge til en slags forklaring, eller skal vi si en klage på leseren , han er der skuffet over over at mange av hans lesere i grunnen har misforstått hovedpersonens lidelse? Og jeg spør gjelder dette også leseren "jeg" i 2015? I hvilken grad Harry Haller har en lidelse og i hvilken grad den er selvpåført, det bør vel en god forfatter ha tillit mnok til sine lesere selv å avgjøre.
DET han her kaller Steppeulv-syndromet er heller ikke nytt, ikke en gang i tidligere litterære skrifter. Den innskutte "traktaten" som virker på meg unødvendig og for kunstig, den påbyr seg å ha rett til å stille en diagnose for syndromet Harry Haller lider av i mer eller mindre grad , som en fluktmekanisme. Vel og bra. I alle fall er denne traktaten med til å skape en slags forvirring, men bringe vel inn (sikkert tilsiktet) at romanen kan -og bør- leses på flere og ulike plan. For dette må jo handle om Steppeulven's individuelle dilemma , hvor ordet selvforståelse hos hovedpersonen for meg fremstår som det viktigste( for ham!), men hvor syk skal man gjøre denne personen? er han bare en person som misslykkes i alt , for eksempel kunsten å leve, som lar livet og det muligheter gli fra seg og må noe eller noen å skylde på? Overfor verden, men kanskje mest overfor seg selv. OG for likevel å dramatisere sitt liv lager han dette formål med sitt liv, nemlig å gjøre ende på det på sin 50 års dag. En skulle jo tro at siden verket skrider (svært så langsomt til tider ) som en jeg-fortelling som klart gir uttrykk for at han betrakter seg halvt som menneske , halvt som dyr (Steppeulven), synes jeg det er lite aktiv fråtsing som en passiv, resignert melankoli han dyrker. Ja, han dyrker så mye, men først og fremst seg selv. Som sagt der er mange ting i denne boken en kan velge, jeg velger mye bort. For eksempel Steppeulvens forakt for det borgerlige samfunnets konvensjoner. Jeg hadde nær sagt, det får da bli hans "problem".
Det man kunne trekke frem i sterkere grad er at Steppeulven ved å oppdage sitt eget jeg, kunne man se det som en sviende kritikk av den tyske middelklassens velvilje overfor den stadig økende militarismen som gikk forut for Hitlers maktovertakelse og faktisk h\gjorde den mulig. For selv om vi ike i denne prosessen er kommet lenger enn 1927, er det langt nok til at konturene av Hitler og hans planer synliggjøres, blant alle som ikke vil lukke øynene for den. Som sagt ikke noen dårlig bok, lang der i fra. Den hadde så mange muligheter i seg til å bli noe langt større.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Det finnes ingen ettertid i evigheten, bare samtid.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Bøker fylte ikke bare det store bokskapet, men lå overalt på bordene, på den vakre gamle sekretæren, på divanen, på stolene, rundt omkring på gulvet, bøker med innlagte papirstrimler som stadig byttet plass. Bokmengden øket stadig, for ikke bare kom han trekkende med tykke stabler fra biblioteket, men han fikk også ofte pakker i posten.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Hvordan skulle jeg kunne unngå å være en steppeulv og en lurvet eneboer midt i en verden hvis ambisjoner jeg overhodet ikke deler, hvis gleder overhodet ikke taler til meg. Jeg orker ikke å bli sittende særlig lenge hverken i et teater eller på kino, jeg kan knapt nok lese en avis, sjelden en moderne bok, jeg fatter ikke hvilken lyst og glede det er menneskene søker på overfylte tog og på hoteller, i overfylte kafeer med lummer, påtrengende musikk, i de elegante luksusbyers barer og forlystelsessteder, på verdensutstillinger, på bulevardene, ved foredrag for de kultursultne, på de store idrettsplassene - jeg fatter ikke, jeg kan ikke dele disse gledene som jo ville være oppnåelige for meg og som tusener av andre maser og strever for å få del i. Det som derimot hender med meg i mine sjeldne gledesstunder, det som for meg er lykke, opplevelse, ekstase og løftelse, det kjenner og søker og elsker verden høyden i diktningen; i livet anser de det for å være forrykt. Og faktisk er det jo slik at hvis verden har rett, hvis denne kafémusikken, disse masseforlystelsene, disse amerikaniserte menneskene som nøyer seg med så lite, har rett, så har jeg urett, så er jeg forrykt, så er jeg virkelig Steppeulven som jeg ofte har kalt meg selv, dyret som har havnet i en fremmed og ubegripelig verden og som ikke mer finner sitt hjem, sin luft og sin føde.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Du undrer deg over at jeg ikke er lykkelig, fordi jeg kan danse og svømmer så lett på livets overflate. Og jeg, min venn, undret meg over at du er skuffet over livet, du som er så dypt fortrolig med alt det vakreste og dypeste, med ånd og kunst og tenkning.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Ganske rolig så den mørke stenmuren på meg, dunkel og lukket, dypt nedsunket i sine drømmer. Og ingen steder en port, ingen steder en spissbue, bare mørk, stille mur uten hull. Smilende gikk jeg videre og nikket vennlig til muren. " Sov godt mur, jeg skal ikke vekke deg. Den tid kommer nok da man river deg ned eller overklistrer deg med markskrikerske plakater, men ennå er du der, ennå er du vakker og stille, og jeg er glad i deg." "

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Et middelalder-menneske ville betrakte vår nåværende livsstil som noe meget verre enn grusom, forferdelig og barbarisk. Enhver tid, enhver kultur, enhver skikk og tradisjon har sin egen stil, har den ømhet og brutalitet, den skjønnhet og grusomhet som tilkommer den, anser visse lidelser som selvsagte, finner seg tålmodig i visse onder. "

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nåvel, alt dette var forbi, Dette beger var drukket ut og ville aldri mer bli fylt. Var det synd og skam? Det var aldri synd og skam med noe som var forbi. Det var bare synds og skam med nuet og dagen i dag, med alle talløse timer og dager som som jeg tapte, som jeg bare gjennomlevde og som hverken bragte meg gaver eller rystelser."

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sine mål , han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet."

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det var meget vakkert, som lesningen i de gamle bøkene, som å ligge i det varme badevannet, men - alt i alt - hadde det ikke akkurat vært noen henrivende dag, ikke akkurat en strålende lykke- og gledesdag, men nettopp en av disse dagene som etter lang tid burde være de normale og vanlige for meg - passe behagelige, absolutt utholdelige, tålig bra, lunkne dager for en eldre, utilfreds herre, dager uten spesielle smerter, uten spesiell sorger, uten virkelige bekymringer, uten fortvilelse, dager da til og med spørsmålet om det ikke nå er på tide å følge Adalbert Stifters eksempel og forulykke under barberingen, lar seg overveiende saklig og rolig, uten opphisselse og angstfornemmelser.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Steppeulvens blikk gjennomtrengte hele vår tid, hele det geskjeftige skaperi, hele klatresamfunneet, hele forfengeligheten, hele en innbilt, innholdsløs intellektualismes overfladiske spill – og dessverre gikk blikket enda dypere, gikk enda lenger enn til alle mangler, all håpløshet i vår tid, i vår intellektuelle streben, i vår kultur. Det gikk helt inn i menneskehetens hjerte, det uttrykte klart, i løpet av et eneste sekund, en tenkers, kanskje en vismanns, hele tvil på menneskelivets verdighet, på at det overhodet kunne ha noen mening. Dette blikket sa: «Se, for noen apekatter vi er! Se, slik er mennesket.» Og all berømmelse, all dyktighet, alt det menneskeånden har prestert, alle tilløp til det opphøyde, til storhet og varighet i menneskenaturen, styrtet sammen og ble til et apespill!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.


Godt sagt! (38) Varsle Svar

Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!

I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.

Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?


Godt sagt! (20) Varsle Svar

Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.


Godt sagt! (11) Varsle Svar

To ulver, en katt, en gris, noen leoparder og et dyr som man har brukt to tusen år på å diskutere hva er.


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.


Godt sagt! (7) Varsle Svar

Europa
Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende land.
Målet er å lese bøker fra hele verden - Her er bøker fra Europa. Forslag mottas gjerne :)

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.


Godt sagt! (5) Varsle Svar

"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."

https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker


Godt sagt! (4) Varsle Svar

I år vil jeg for første gang forsøke å planlegge hva jeg skal lese av prosa. Jeg har derfor laget en foreløpig liste som antagelig kommer til å utvides. Hittil har jeg kun listet opp klassisk litteratur, men jeg kommer i tillegg til å lese et par samtidsromaner. Jeg trenger imidlertid noe mere tid til å finne ut hvilke det skal bli. Jeg tar gjerne imot anbefalinger. Jeg har i tankene å prøve meg på Knausgård.

Listen er:

  • Goethe: Wilhelm Meisters Lehrjahre
  • Flaubert: Madame Bovary
  • Flaubert: Frederic Moreau
  • Hesse: Steppeulven
  • Strindberg: Det røde rommet
  • Hamsun: Benoni og Rosa
  • Hemingway: Klokkene ringer for deg
  • Mykle: Sangen om den røde rubin
  • Blixen: Den afrikanske farm
  • Lawrence: Sønner og elskere
  • Dostojevskij: De besatte
  • Henry D. Thoreau: Walden

Og dette er hva jeg faktisk har lest:

  • Goethe: Wilhelm Meisters Lehrjahre
  • Flaubert: Madame Bovary
  • Hesse: Steppeulven
  • Jon Kalman Stefansson: Himmelriket og helvete
  • Renberg: Charlotte Isabel Hansen
  • Zweig: Verden av i går

Godt sagt! (2) Varsle Svar

De 100 bøkene som ble kåret i Århundrets Bibliotek


Godt sagt! (2) Varsle Svar

pseudonym: Emil Sinclair;
født 2. juli 1877 i Calw,
død 9. august 1962 i Montagnola, nær Lugano i kantonen Ticino, Sveits
Wikipedia


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Glassperlespillet - forsøk på en beskrivelse av magister ludi Josef Knechts livsløp samt Knechts efterlatte skrifter" av Hermann Hesse
  • "Demian - fortellingen om Emil Sinclairs ungdom" av Hermann Hesse
  • "Narsiss og Gullmunn - fortelling" av Hermann Hesse
  • "Siddhartha - en indisk diktning" av Hermann Hesse
  • "Makten og æren" av Graham Greene
  • "Rødt og svart - historie fra det nittende århundre" av Stendhal
  • "Lord Jim" av Joseph Conrad
  • "Det røde rommet" av August Strindberg
  • "Mannen uten egenskaper - bind I" av Robert Musil
  • "Kvalmen" av Jean-Paul Sartre
  • "Dvergen" av Pär Lagerkvist
  • "Doktor Faustus - den tyske komponist Adrian Leverkühns liv fortalt av en venn" av Thomas Mann
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver