Glasgow. Arbeiderstrøkene og arbeiderfamiliene etter at arbeidet forsvant. Etter Thatcher, gruvenedleggelsene og samfunnsødeleggelsene, etter at du ikke lengre er nyttig, ikke kan bidra, ikke har noen fremtid og alt som gjelder er å opprettholde en fasade, som i varekatalogene, med tro på lykken i bingo eller lykken i kjærlighet. Men alt som kan komme, det forsvinner før du egentlig får fatt idet. Oppi alt dette er rusen redningen fordi den lover og lyger og sier at alt er de andres skyld , er gubbens skyld og at alt kan bli bedre - om bare litt. Det er samlivsbrudd, oppbrudd, opprevne familier, utroskap, en sviktende far, fyll, spetakkel, endeløse rekker av morens menn innblandet overgrep. Og opp i dette barns usvikelige lojalitet til voksne som svikter så usigelig, men noen barn berger seg ved å komme seg unna mens en blir igjen og tror at bare han blir flink nok, ren nok, snill nok så vil mor bli edru og bli en vanlig mor. Han gir alt til den umettelige og tilslutt så bitre, blinde og forfalne. Vi ser aldri sårene hennes som skriker på plaster, salve og forbindinger idet hun for en stakket stund står oppreist, men vi hører om dem gjennom hele boken før det siste store fallet. Min litt irriterte overraskelse er betegnelsen på boken som en arbeiderroman mens det for meg er en fortelling om kjærlighet og svik der flukten, drømmen, bedraget og rusen gjennomborer alt. Fordi rammen for fortellingen er forfallen industri i industrialismens vugge-land?

Shuggie Bain var ei fin, men fryktelig, bok. Den gir deg innblikk i livet til en fattig familie i Skottland på 80-tallet. Faren er utro og ofte fraværende, mora lider av alkoholisme, eldstesøster er desperat for å kommes seg vekk, han midterste ønsker å dyrke tegnetalentet sitt og han yngste - Shuggie - har mer enn nok med å finne sin plass i verden. Boka er full av fæle scener og situasjoner, men det som gjør at den fungerer så bra er hvor kjærlig alle disse karakterene er skildra. Det er en beskrivelse av elendighet, men ikke elendige mennesker.

Hvis man bare kunne bruke ett ord for å beskrive skotsk-amerikanske Douglas Stuarts prisvinnende debutroman, 'Shuggie Bain', kunne det vært hjerteskjærende. Eller gripende. Kanskje skjelven, rå eller rørende kan brukes. Man kan også bruke en litterær sammenligning og kalle den en moderne Dickens, eller man kan kategorisere den som tragisk realisme.

I Glasgow prøver Agnes Bain å oppdra 3 barn, og å holde på ektemannen. Agnes ser ut som en million, men drikkingen avsløres av naboer og familie, som kjenner tegnene. De flytter fra Agnes`foreldre, og til et nedlagt gruvesamfunn, men det viser seg at ektemannen ikke har tenkt å flytte inn sammen med dem. Alkoholen får overtaket, og de to eldste barna fordufter. Det er kun Shuggie som er igjen. Han forguder moren, men han er også redd for henne, og for det alkoholen gjør henne til. Shuggie er annerledes, og klarer ikke å skjønne de sosiale kodene. Når søsknene ikke kan hjelpe lenger, og moren lever i sin egen boble, er det Shuggie mot røkla.

Et godt portrett av det britiske samfunnet på 80-tallet. Gode personskildringer, og man føler kullstøvet gjennom boksidene. Boka fikk Bookerprisen i 2020.

En meget godt skrevet hjerteskjærende, gripende, trist, brutal og rå historie. Her er masse elendighet, men også kjærlighet, håp og en uendelig lojalitet til dysfunksjonelle foreldre.

Knyttneven er hevet. Historien som fortelles fra arbeiderstrøket i Glasgow i 1980 årene slår og setter lyskaster på viktigheten av at vi lager samfunn med sikkerhetsnett for de som faller utenfor.
Agnes har alokholproblemer samtidig som hun har barn å ta seg av. Men det blir barna som må ta seg av henne. Og det går mest ut over den minste med det største hjertet. Det er rått, vondt og tragisk. Men også sjelfult og troverdig, der handling og miljø males i samme palett. For det er hele, om enn sårede mennesker vi får lov å møte, med store hjerter og sterk lojalitet. Litteratur på sitt beste.

Den beste boken jeg har lest i år, løp og les. Ikke noen gladbok, og tok lang tid å lese siden det er skotsk sleng, men det var absolutt vært det. Kvalitet fra første side.

Skitten sosialrealisme fra Glasgows mørkeste hjørner.

Veldig bra historie, bygget på forfatterens egne opplevelser

Da har jeg kommet til veis ende av boken Shuggie Bain av Douglas Stuart. En bok som ga lite av lystighet, men masse følelser spesielt gjennom lille Shuggie som forsøkte å hjelpe moren sin selv om hun ga lite tilbake. Tross mye elendighet skimter jeg et mulig godt liv for Shuggie og venninna, kanskje også for broren.

Bookerprisen (engelsk navn: «Booker Prize for Fiction» og «Man Booker Prize») blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet på engelsk og utgitt i Storbritannia (tidligere begrenset til innbyggere i Samveldet, Irland og Zimbabwe). Prisen ble innstiftet av bokhandlerkjeden Booker plc i 1968. For å bevare prisens eksklusivitet velger man ut jurymedlemmer blant kritikere, forfattere og akademikere. Siden 2002 har prisen også blitt omtalt som «Man Booker Prize» for å reflektere at prisen blir sponset av et investeringsselskap, Man Group plc.

Har sluttet i denne lesesirkelen, men dette var en liste fra tidligere bøker som ble lest.

Bøker lest

Bøker jeg har lest i 2021

Målet er minst 75 bøker

Blir det et bedre leseår enn 2020? (35 bøker)