Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!

Som en slags skjebnens ironi, så fikk jeg beskjed om at denne boka lå og ventet på meg, - to dager etter at jeg så "Den 12 mann" på kino. Filmen lå derfor fremdeles og murret på netthinna, og det ble enkelt å forholde seg til både tidskoloritten og menneskene der nord.
Heldigvis har Roy Jacobsen fulgt opp historien om Ingrid fra Barrøy med ei tredje bok. Ingrid, som fant kjærligheten og mistet den igjen blant hvitt hav og vinterstormer. En kjærlighet hun nå legger i vei for å finne tilbake til. Det er ikke bare hun selv det gjelder lenger, men like mye røttene og tilhøringheten for Kaja, deres felles barn. Men hvor har Alexander blitt av?
Ingrid vandrer gjennom et Norge som så smått begynner å våkne opp etter krigen. Skjeletter ramler ut av skap, og det nye nasjonale fellesskapet skal bygges opp igjen. Det er ikke like enkelt tatt i betraktning hvem som nå er venner og fiender.
Roy Jacobsen har dette språket som bare er så usigelig vakkert plassert og ikke minst observert. Om månelyset som ligger som en oppslått duk på gulvet, eller mørket som er som dun i krokene. At han også skriver dialoger på dialekt gjør historien ekte, rå og usminket. Det er virkelig slik at jeg nesten kan høre stemmen til Ingrid.
Jeg kan ikke si noe om hvordan vandringen ender for Ingrid og Kaja. La meg bare dele tanker om at teksten inneholder så mye mer enn deres historie. Er det ikke slik at vi alle er på leting, etter røtter, tilhørighet og et bedre liv? Spesielt i krig og nød. Noen blir, mens andre leter. Hadde det ikke vært slik ville ikke jordkloden vært befolket. Nysgjerrighet og søken går hånd i hånd og bringer oss videre, - kanskje? Sånn sett setter forfatteren også søkelyset på dagens flyktningesituasjon. Hva ville vi selv ha gjort hvis livsgrunnlaget ikke finnes lenger, - blitt såkalte lykkejegere? Eller snarere: overlevere?
Ingrid er en overlever som søker og finner svar. Ryggsekken og barnet hun bærer på kan like gjerne sammenlignes med landet Norges "ryggsekk" etter krigen. Mye må opp og fram i lyset og renses ut med en slags forståelse i at krig og nød får mennesker til å gjøre desperate gjerninger, rett og slett for å overleve, - selv om denne forståelsen ikke er det samme som en unnskyldning.
Kjære Roy Jacobsen, takk for historien om Ingrid! Det var helt riktig av deg å fortelle om hennes vandring og søken i denne tredje boka. HIstorien din er lesverdig så det holder, selv om jeg må innrømme at starten var litt traurig. Det tok seg imidlertid kraftig opp, og ble mer og mer spennende. Det er en fryd å følge forfatterskapet ditt! På en iskald februardag mens kvikksølvet ligger og dirrer på hutrende - 13, ligger terningen likevel og kroer seg i sola mens det flørtende blinker mot meg med fire gyldne øyne.

Dette er tredje bok i triologien om menneskene på Barrøy, nå er vi kommet frem til etterkrigstiden. Inger Marie Barrøy forlater øya for å finne mannen hun reddet og som ble far til hennes datter. Med båt, til fots og med tog følger vi sammen med henne i sporet til den tidens menneskesmuglere. De som tok med rømte krigsfanger, desertører og flyktende sivilbefolkning fra et Norge i krig, over til Sverige. De som hjalp til med sine liv som risiko, og ble sittende igjen med hemmeligheter de ikke er rede til å avsløre.

Inger Marie er sterk og naiv, klok og uvitende på en gang. Men med et stå-på-mot som bringer henne på tvers av landet, og til en slags visshet eller innsikt. Hun reiser rundt med sin datter i et tørkle på magen, på jakt etter sin mann. Han som kanskje bare var hennes til låns.

Roy Jacobsen skiver drivende godt. Selv om vi ikke kommer under huden på hans hovedperson, så lar vi oss drive med.

Nydelig avslutning på trilogien :)

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.

Denne fikk jeg ikke helt taket på rett og slett. Fint språk, flotte naturskildringer og skildringer om hvordan livet helt sikkert var like etter krigen. Men Ingrids egen fortelling ble jeg ikke klok på. Det endte jo bare ut i en lang tur hvor hun endte opp der hun startet? Har snakket med flere som sier det samme, det er noe uforløst over denne - kommer det en fjerdebok også?

Oppfølgeren til De usynlige og hvitt hav var vel ikke like god som de første. Det er en annerledes bok, der Ingrid drar fra Barrøy på jakt etter sitt barns far. Boka var spennende, og man må jo bare lese videre for å finne ut hva som skjer. Selve historien er bra som alltid i Jacobsens bøker, men det mangler alltid noe for å gi den helt store leseropplevelsen - så sitter igjen med litt blandet inntrykk...

Tredje bok i trilogien om Ingrid Barrøy.

Krigen har vært over i ett års tid. Datteren, Kaja, er ti måneder gammel. På Barrøy er det flust av folk, og gjennom vinteren har Ingrid tenkt mye. Da sommeren kommer drar hun fra øya sammen med datteren. Hun jakter på Kajas far, Alexander.
På sin ferd møter hun forskjellige mennesker, som alle er preget av krigen, men også av freden.

En sterk og godt skrevet avslutning på trilogien.

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.

Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.

I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.

Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.

Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

Målet for 2018 er minst 50 bøker.

Vil lese

Oppdateres løpende

Jeg, som mange andre, ønsker å fullføre denne "utfordringa" i år. Kan selvsagt ikke jukse, og legge inn bøker jeg har lest før året begynte (som "The girl with all the gifts" i kategorien en bok med gult omslag). Lista oppdateres fortløpende når jeg fullfører en kategori.

En bok utgitt i 2017: "Rigels øyne", Roy Jacobsen

En bok skrevet av en afrikansk forfatter:

En bok som har vunnet The Man Booker Prize:

En bok utgitt det året du fylte 18: "The gathering storm", Robert Jordan og Brandon Sanderson

En bok med gult omslag: "2084", Boualem Sansal

En bok utgitt det året moren eller faren din ble født: "East of Eden", John Steinbeck (1952)

En bok utgitt under et pseudonym: "Towers of Midnight" og de andre Wheel of time-bøkene skrevet av Robert Jordan som jeg har lest i år

En bok med en tittel som begynner på F: "Fiskene har ingen føtter", Jón Kalman Stefánsson

Bok med handling i en annen verden: "Throne of glass", Sarah J. Maas

En bok med kvinnelig hovedperson: "Damenes detektivbyrå nr. 1", Alexander McCall Smith

En bok med en farge i tittelen: "Hvitt hav", Roy Jacobsen

En bok skrevet for barn: "The golden compass", Philip Pullman

Min lesing dette året

Min søster anbefaler bøker. Lager en liste for å holde oversikt.

Har lest

Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.

Bøker 2021

.