På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Til en viss grad selvbiografisk, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Tiden er en sentral faktor, likeså de fantastiske digresjonene som blander og kontrasterer sansekvalitetene mellom kinetiske og organsiske, taktile og auditive. "Et vindpust fikk en ravn til å fly opp og falle ned igjen langt borte, og mot den bleknende himmelen syntes de fjerne skogene enda blåere, som om de var malt som veggdekorasjoner mellom vinduene i et gammelt hus" - blir ikke vakrere enn dette. Leste den norske oversettelsen av Anne-Lisa Amadou, utgitt på Gyldendal Forlag

Jeg har lyktes med å lese alle bindene av På sporet av den tapte tid denne våren. Andre forsøk da lyktes det. Og det gikk på tre måneder. Jeg ble så til de grader hekta!. Takket være omtaler av andre og spesielt Tore Renberg som ufarliggjorde det med måten han omtalte bøkene på tror jeg hadde mye å si. Jeg lo og gråt og frydet meg over vakre setninger og fantastiske beskrivelser av personligheter jeg aldri vil glemme. Noe av det mest rørende og som gjorde dypets inntrykk på meg var bestemorens dødsleiet som han beskriver så du aldri kan glemme det) Det går godt an å ta opp en bok og bare slå opp i et kapittel og ha stor glede av å lese løse brokker etter å ha lest det en gang igjennom. Jeg innrømmer jeg sleit litt når han skriver lange avhandlinger om militær strategi, men jeg gikk på med friskt mot, og etterhvert ble det fasinerende. Men noe krevende ……
Men en stor opplevelse har det vært og jeg var jo litt stolt når bibliotekaren graturlerte meg hjertelig når jeg leverte inn bind 12. Men som sagt jeg har jo bare kost meg!!!!!! Det er ingen bragd.!!

Der var jammen første bind og første 500 sider lest, av På sporet av den tapte tid. Og det var jo ikke så vanskelig som jeg fryktet. Men vakkert, fornøyelig, morsomt, følelsesladet, ...

Stolt av å ha fullført, og går gladelig videre til bok nummer 2

Det var ikke tiden til denne boken nå. Den settes i hyllen : "Skal nok lese en dag", for jeg ser kvaliteten, men den fenget ikke nok nå.

Newsweek har laget en metaliste av bl.a. Modern Library, the New York Public Library, St. John's College reading list, Oprahs liste. En spennende liste som kanskje kan være rettesnor for hva man skal komme seg gjennom av klassikere. Listen finnes her: http://www.newsweek.com/id/204478.

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Mye fransk, mye bra!

Hvor mange har dere lest av disse?

Noen titler griper fast i meg, gir ikke slipp. Dette er titler som lever sitt eget liv, nærmest fristillet fra boken som bærer dens navn. De er diktverk i seg selv - og skaper sine egne bilder.

Her var det vanskelig å begrense seg; mange sterke titler meldte seg på. Listen er klart subjektiv, avspeiler mine preferanser.

Venter spent på forslag og synespunkter fra dere! Noen jeg har glemt? Noen som ikke skulle ha vært her?

NB - det er tittelen, ikke boken, som har gjort seg fortjent til en plass på denne listen.

Her har jeg et problem, skal jeg kommentere bøkene eller titlene? Hva mener dere?

Bøker I alfabetisk rekkefølge, om du skulle velge ein for kvar bokstav kva bok hadde du då valgt?

Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.

Dette halvåret har jeg bestemt meg for å gå inn i Prousts univers for å forsøke å avdekke hvordan dette erindringsprosjektet er kokt opp, hvilke grønsaker og livsfilosofier som er kokt ihop. Dette er noe jeg føler jeg har litt greie på, men det er problemer her også. Mildt sagt er Proust ingen Henry James - det er ingen forskjell mellom forteller (her erindrer) og narrativ - så det er ingenting som kan tviles på i disse bøkene.. Det beror på segselv da det er gravd ut av hans hukommelse. Men likevel: det er en hel del erindreren ikke kan fortelle oss om, så hvordan gjør han det? I Bd. 2 har vi et f.eks. telefonmotivet, og i Bd. 1 til Bd. 2 en veldig overgang. Det viktigste i prosjektet vil nok være Mimesisbegrepet hos Gadamer og Walter Benjamin, symboler/ledetråder, nærlesning, hermeneutikk både i metode og som filosofi, Gadamers kunstfilosofi (kunst som sannhet for forholdet menneske og ting), hukommelse og mennesket som lingvistisk konstituert "objekt", som "navngiver", og forskjellige teoretikeres lesninger av Proust. Først og fremst står selvsagt egen lesing av På Sporet av Den Tapte Tid. Det sies at den som analyserer og ser blindt forbi debattene er naiv, men den som beror kun på debatter er overflødig.

Listen er ikke ferdig og jeg tar gjerne mot tips. Det er morsomt å være filosofistudent.

Europa
Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende land.
Målet er å lese bøker fra hele verden - Her er bøker fra Europa. Forslag mottas gjerne :)

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.

Dette er bøker fra Verdensbiblioteket
Velg blant 2,6 millioner titler
Her er listen over tidenes 100 beste bøker ifølge avstemningen.

Gjennomgang av etterlikningens utvikling, hvor hver periode/forfatter, ved sitt geni, utvikler en metode som gir arvtakere, eller er et viktig sidesprang i slektskapet, eller står som kontrast til hvordan den nye kunst brillierte i det gitte anseende. Litteraturen som bidrag til forståelse og framgang. Fremveksten av den europeiske form for realisme, en seriøs fremstilling av samtiden(es) virkelighet på bakgrunn av en konstant foranderlig historisk bevegelse.

Boka ender med genier som Proust og Virgnia Woolf. Deres stilopphav kan man spore tilbake igjen til antikken, hvor de første påviselige frø ble sådd - om det så var i Det gamle testamentet, eller annensteds. Deres bidrag er like mye geniets, da det er nyskapende i sin etterlikningsmetode, og hva det ser å etterlikne.

Dette er også et svar til spørsmålet som sirkulerte for noen måneder siden: hvorfor og hva er kvalitetslitteratur, og hvorfor velger noen å lese klassikere foran andre andre, mer moderne bøker? Slike diskusjoner som sirkuerte rundt definisjon av mote og kommersialisme (to vidt forskjellige begrep). Selv om de mer subtile poeng gjerne krever en viter for å poengtere - noe jeg ikke er og ikke forsøker på - ligger det kanskje i leserens bevissthet der som en kjent ukjent, at det er noe "i visse klassiske", som man ikke får mettet i bøker som har andre intensjoner enn å først være Sann (, så appell).

Derfor er mitt svar: visse klassiske bøker, ofte de som følger i tradisjoner, er store i stil og har en viss intensjon, og svarer intensjonen godt. Moderne bøker har en annen intensjon, og kan svare disse intensjoner godt; de svarer til det moderne leser søker. En kommersialistisk bok etterlikner markedets topper, og bruker slibrige triks, lages etter mønster som først og fremst ønsker å selge: den kan gjøre dette bedre eller dårligere, og er etter mitt skjønn den moderne lav litteratur. En populær bok følger en populær stil, og kan svare stilen bedre eller dårligere. Det finnes alltid moderne stiler. Om femten år(?), har vi kanskje klassikere blant disse stiler også. Forfatteren som "gikk for langt og mettet ut stilen", han nyskapende, og hun enestående dyktige.

Mitt poeng med pop og kommersialisme har ingenting med Auerbach å gjøre. Det beror kun på min gjetting. Så vik ikke Auerbach om du er uenig med meg, noe en del sikkert er. Jeg regner med jeg både kommer til kort og går for langt.

Til sides med det. Her er listen av de høyst betydelige verk i samfunnets, menneskesjelens, minnets, fortellerens, individenes (etc) etterlikningskunstens fremvekst. Utviklingen av en realisme som utgjør én kvalitetslitteratur. Auerbachs Mimesis hører også til listen, på et innfløkt og komplisert vis (som egentlig bunner ut i min søkte viljekraft).