Bokelskere.no

Til en viss grad selvbiografisk, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Tiden er en sentral faktor, likeså de fantastiske digresjonene som blander og kontrasterer sansekvalitetene mellom kinetiske og organsiske, taktile og auditive. "Et vindpust fikk en ravn til å fly opp og falle ned igjen langt borte, og mot den bleknende himmelen syntes de fjerne skogene enda blåere, som om de var malt som veggdekorasjoner mellom vinduene i et gammelt hus" - blir ikke vakrere enn dette. Leste den norske oversettelsen av Anne-Lisa Amadou, utgitt på Gyldendal Forlag

Jeg klarer ikke å lese Proust, av den grunn at jeg nekter å være en snobb og fordi jeg ikke trenger å skryte av at jeg har lest Proust når jeg havner i et "intelligent selskap". Jeg tåler ikke at han med en aristokratisk holdning tar alt han skriver om som en selvfølge og er så oppslukt i sin egen priviligerte verden, at alle andre må få vite om den, det tror han er hans fulle rett. Det hele høres så introvert-arrogant ut (nesten aggressivt). Hvorfor må man lese om hans introverte, kompliserte sinnstemninger som gjør ham akk så åndsaristokratisk, hvorfor lese om hans tante, bestemor, farfar, far og mor, hans familie interesserer meg ikke i det hele tatt, hans følelser og tanker og minner er jo så påtrengende og pågående. Jeg ønsker ikke å gi forfatteren den posthume fornøyelsen som er å dykke inn i hans åndsaristokratisk utskeiende verden og følge ham opp og ned i hans kompliserte bevissthets korridorer og synes at dette er stor litteratur. Jeg ønsker ikke å gi ham den oppmerksomheten som han åpenbart trenger så sårt.