Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Da hun var sytten år, løp hun fortest og lengst og var ikke til å stoppe, men så stoppet alt opp. Kjersti skulle egentlig studere til å bli ingeniør, men ligger i stedet på gamlehjem. Hun hører en dame dø på den andre siden av veggen. Kjæresten orker ikke å bære henne lenger. Kjersti tenker at hvis hun kan klare å skrive en roman, vil hun igjen føle seg som et menneske. For en roman må være skrevet av et menneske. Hun begynner å skrive på gule post-it-lapper som hun klistrer på veggen over senga. Monstermenneske stuper inn i det syke, det stygge, det vakre, det selvransakende og det sårbare, med tankevekkende alvor og sjenerøs humor. Hvordan slutte å være redd og bli et menneske ute i verden?
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788249510573
EAN 9788249510573
Genre Biografisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 579
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Monstermenneske", Kjersti Annesdatter Skomsvold
Veldig god bok hvor forfatteren tar oss med fra hennes dypeste dyp, opp gjennom håpet om normalitet, videre inn i skolering for en lys fremtid - og et glimt av lyset som titter inn. Hun skriver om viktige ting, fra et selvopplevd perspektiv; ei jente som har ME, sliter ut seg selv og noen rundt seg. Hun gir oss et innblikk i en fortvilet pausetilstand, men gjør det med humor, selvironi og varme. Hun tar oss også med inn i livet til ei jente som vil bli forfatter, og boka handler om ei som skriver en bok, prosessen rundt dette, medhjelperne hun har, og spenningene i forberedelsene til å gi ut en bok. Hun tar oss også med på en reise i sinnet sitt og inn i litteraturteorien. En bok som vil svært mye, og 600 sider er et vanskelig format, men med forfatterens historie, og sett i lys av at Knausgård har sparket inn en dør når det gjelder å skrive om sitt eget liv i egen person, og med at hun faktisk bruker egen erfaring på å skrive seg ut av intet, og den prosessen går gjennom å lære seg å skrive, tåler jeg at hun la på så mange sider. I boka er det et midtparti med litteraturteori, som det er lurt å vie litt oppmerksomhet og tid på for å forstå hele boka – uten at jeg vil røpe så mye om det nå
Dette var en veldig spesiell bok. Jeg har ledd, fnist, grått og rødmet meg gjennom den. Innimellom har jeg kjedet meg. Det kjennes veldig vanskelig å skulle sette et terningkast på denne historien. Det blir som å trille terning på noens liv. For meg var ikke dette bare en fortelling om Kjersti. Boken er Kjersti.
Historien spinner rundt sykdommen kronisk utmattelsessyndrom, men den handler mest om Kjersti og menneskene rundt henne. Tankene hennes, meningene, opplevelsene - enkelte ganger var det så ubehagelig å lese at jeg tok meg i å se bort i håp om at det var forsvunnet da jeg snudde meg tilbake. Hun skriver fullstendig blottet for skam; det er både ekkelt og befriende å ta del i.
Men. Mest av alt skulle jeg ønske jeg kunne skrevet en anmeldelse som var snill og kjempefin og som sto i stil med alt det fine denne boken inneholder. Der kommer jeg nok til kort. Det er en fin bok og fortellingen er både fin og viktig. Jeg klarer likevel ikke å bestemme meg for om jeg synes boken var langtekkelig og kjedelig eller om den var skjør, vakker, skitten, morsom - og fin. Det er ihvertfall en bok jeg er glad jeg har lest, og den godeste Skomsvold ser jeg frem til å lese mer av i tiden som kommer.
Dette er en utrolig sterk bok, som lå på nattbordet mitt i månedsvis etter jeg ble ferdig med den, bare så jeg kunne få lese slutten et par ganger til. Den anbefales på det varmeste. Det er en lang bok, og man kan bli litt rastløs et punkt på midten, men slutten er fantastisk. Den vil gi et varig inntrykk hvis man lar den.
Tja, ein kritiker sa at 600-sider formatet er eit vanskeleg format å fylle. Så dette er enno ei bok som byrjar så bra, men kor det ikkje vert set punktum tidsnok. Boka har for meg parallellar til boka "Sytten", her skjedde nett det same. Begge bøkene er også noko utradisjonelle med det at dei er litterært eksperimenterande, men så vert det dessverre så alt for mykje. Veldig synd for ein forfattar eg har slik tru på, og ei bok som byrja så fantastisk bra.
Kan man bli mer ensom og synke lavere når man er langtidssyk og føle at man ikke strekker til?
Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.
Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.
Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.
Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.
Utrolig god, selvbiografisk historie. Boken er preget av humor og et rikt språk. Selv om handlingen ikke er så veldig heftig og dramatisk, fanger Skomsvold min interesse i hvert eneste avsnitt, og jeg vil alltid lese videre. 600 sider pur nytelse. Jeg har funnet meg en ny favorittforfatter!
Det har vært en interessant opplevelse å være inne i hodet til Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det mest fasinerende er at hun til tross for en (eller kanskje flere) alvorlige diagnoser klarer å realisere forholdsvis høye mål om å bli forfatter, dertil å vinne så stor annerkjennelse. Jeg håper at hun lever til hun blir 99 år, og at hun skriver masse.
Denne skuffet meg.
Jeg sparte boka og begynte på den lille julaften og tenkte at dette var en bok jeg kom til å sluke og kose meg med i jula. Dessverre stemte ikke dette. Jeg har brukt 3 uker på å slite meg igjennom den.
Syns det ble altfor mye "tomsnakk".
Skjønner at jeg nok har gått glipp av noe som ikke har lest den første boka, men likevel.....
Lurte lenge på om boka skulle få en 2er av meg. Endte meg å gi den en 3er fordi jeg likte de siste ti sidene godt. Jeg er håpløs på å gi terningskast. Blir aldri enig med meg selv, for syns egentlig ikke denne fortjener så mye som en 3er...
av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Utgitt 2012.
Det er i grunn litt vanskelig å vite hvor man skal begynne i omtalen av denne selvbiografiske romanen. I motsetning til Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er dette virkelig en kjempe av en roman. Det er ikke ofte jeg stuper inn romaner på 590 sider. Forlaget Oktober skriver:
""Mamma og pappa går rundt Østensjøvannet, det er jul og sola glitrer på isen, de dytter sparken foran seg, begge har hendene på styret og røykpust ut av munnen, og sammen dytter de den store jenta si fremover, gjennom all snøen, datteren som er voksen, men som ikke kan gå selv, som ikke kommer seg utenfor døra denne vinteren før moren og faren tar henne med på sparketur, denne jenta som ikke kommer seg ut i verden på egen hånd, som ikke klarer seg selv på noen som helst måte, og moren og faren må bare dytte og dytte."
Romanen Monstermenneske stuper inn i det syke, det stygge, det vakre, det selvransakende og det sårbare, med tankevekkende alvor og sjenerøs humor. Hvordan slutte å være redd og bli et menneske ute i verden?"
De første 200-300 sidene gikk som en lek. Jeg kjente meg både engasjert og lei meg på hovedpersonen Kjerstis vegne. Tenk å være så syk at man ikke orker å gå fra stua i leiligheten og tilbake til soverommet sitt. Tenk at man er så dårlig at forhold og studier tar slutt. Så forferdelig! Jeg kjente meg igjen i jeg-personens tanker opptil flere ganger, og jeg måtte til og med lage eseløre flere steder for å markere sider der jeg fant fine utdrag. Noen vil jeg dele med dere:
Jeg-personen lager en liste over tingene hun er bekymret over. Det er mange punkter jeg kan kjenne meg igjen i, men jeg valgte punkt 33. Det står: "At jeg skal være redd og ha vondt resten av livet" (s.101). Videre står det om sykdommen og hverdagsbildet: (...) "Jeg vil ikke si at jeg er dårlig og hviler. Hun vet at det ikke ville falle meg inn å bake noe som helst, så hun skjønner hva jeg mener, og da blir det ikke å lyve. En vakker dag ble man liksom enig med seg selv om å snakke minst mulig om det som før lå en nærmest hjerte. Du er lei av å høre deg selv snakke. Du har pratet i årevis. Det er ikke noe om å gjøre å ha rett lenger. Du er lei av deg selv. Så du må lære deg noen nye grimaser å opptre med" (side 119). På side 353 tenker jeg-personen: "På vei hjem tenker hun at hun skulle ønske hun var et nachspiel-til-klokka-seks menneske. Hun er tjueni år, og hun lurer på når hun skal bli seg selv, eller slutte å ikke være seg selv. Det er smertefullt å være den man er, men enda mer smertefullt ikke å være det, man kan si hva man vil". Det siste sitatet jeg vil ta med (det kunne helt sikker vært flere) er fra romanens slutt (side 542). Jeg synes at dette er et godt bilde på hvordan jeg-personen føler seg i møtet med andre mennesker (her en konkret mann): "Sjelen min går jo med vidåpen buksesmekk".
Ett eller annet sted midtveis i boka skjedde det noe, og lesingen begynte å gå betydelig tregere. Hvis jeg skal tenke tilbake må dette ha vært da jeg-personen begynte på Nansenskolen. I denne delen blir også personen Hilde W introdusert, og mange av de kommende passasjene der Hilde W er med, er utrolig rare. Det skjer også noe med språket i siste halvdel av romanen, og i lengre deler legger jeg-personen ut om annen litteratur som for eksempel Dante, Proust og Virginia Wolf. Disse passasjene skummer jeg raskt igjennom, for de interesserer meg lite. Generelt sliter jeg med skjønnlitteratur der personene kommenterer litteratur, som for eksempel Knausgård. Skomsvold eksperimenterer med språket og bytter mellom 1. og 3.personsforteller underveis. Jeg er ingen stor litteraturkritiker- eller kjenner, og føler derfor ikke at jeg noe grunnlag for å kommentere effekten av dette. Mot slutten sier jeg-personen det selv at hun ønsker å eksperimentere med språk og stil og at dette skal endre seg etter hvert som hovedpersonen også gjennomgår en endring. Jaja, sier jeg.
Det er først etter å ha lest kommentarer og anmeldelser at jeg tydeligere forstår hendelsesforløpet. Denne Hilde W for eksempel, ble med ett tydeligere for meg etter å ha lest i kommentarfeltet på bokelskere.no (takk til Rune R for innspill). Jeg leste også anmeldelsen til NRK og var ganske fornøyd med at jeg mer eller mindre hadde vært enig med en journalist/anmelder. Knirk (blogger) har forøvrig en litt annerledes anmeldelse.
Kan man anbefale denne romanen? Ja. Er den jevnt over god? Nei, ikke etter mitt syn. Er du forberedt på dette er det derimot bare "å kjøre på". Jeg må legge til at det kan være en idé og ha lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg før man setter igang med denne.
En favoritt! Jeg elsker språket i denne boken. (F.eks hvordan en del av de første avsnittene avsluttes med "Men.") Syntes første 3/4 av boken var best, slutten følte jeg ble litt rotete, men har sett andre skrive at hvis man ikke kan så mye litteraturteori så er det mulig at siste del av boken ekskluderer leseren. Det er jeg enig i. Synes også det er flott hvordan hun avslappet snakker om angst og depresjon og ME, og at dette ikke er en sykdomsbok, men en del av livet og hvordan det har formet henne. Bra.
Ser frem til Skomsvolds neste bok "33" som kommer til høsten. Jeg var på "Snikkikk" på den på Litteraturhuset, med opplesning av forfatteren. Mye absurd tekst, men spennende.
Jeg tror det er lurt av meg å lese filosofi, selv om det å filosofere ikke er annet enn å være redd på en finere måte.
Språk er noe svært personlig. Språk er lik kropp. Der hvor de brenner bøker, vil de ende opp med å brenne mennesker.
Bry deg om hva andre mener, og du vil alltid være deres fange.
Skulle ønske det også fantes en trøst for oss som ikke har noe liv før døden.
Sånn er det med oss mennesker, når sannheten blir for ubehagelig og grusom, så kaller vi heller det hele en løgn.
Å være ensom er å øve seg i å dø
Jeg tenker mye på 1500-meteren på videregående. Jeg var så redd for ikke å løpe fort nok, for ikke å løpe som en vind, jeg var så rask, men tenk om jeg plutselig ikke var rask likevel. Jeg forsikret meg, fikk pappa til å skrive i meldingsboka at kneet mitt var vondt, det hadde vært fotballvondt ganske lenge. Jeg spilte jo fotball likevel, så jeg ville klare å løpe en 1500-meter, men jeg forsikret meg. Så løp jeg, og satte skolerekord for jenter, jeg løp raskere enn noen jente ved Hellerud videregående skole noensinne hadde gjort. Tenk om jeg ikke hadde løpt. Tenk om det er sånn med alt i livet mitt, at jeg kommer til å klare meg fint, men i frykt, så klarer jeg ingenting, ligger lammet av skrekk under dyna.
i virkeligheten har man ikke noe valg, men i litteraturen kan man gjøre som man vil
Da Robin kommer, setter han seg ikke sammen med oss, for han er sosialt intelligent, det er forstyrrende å ha så mye sosial intelligens som han har, og så er han jo sjenert. Jeg lurer på om disse to tingene henger sammen, at når man forstår alle mulige måter det man selv sier og gjør kan bli tolket på, så fører dette til at man blir sjenert.
Kanskje får man ikke som man fortjener, kanskje får man det man tror man fortjener.