Bokelskere.no

Her var det flere jeg ikke har lest! Koser meg med dystopier. Ikke helt bra kanskje? ;)

Jeg leste ut denne boken igår, og jeg går gjennom handlingsforløpet i hodet mitt fortsatt. Dette er den beste og mest gripende fortellingen jeg har lest om en kvinnes (eller et menneskes) forsøk på å finne seg selv - som det så fint heter. Agnes Løv blir for meg en fullverdig skapning, totalt løsrevet fra papiret. Christiansen har klart å skape en av nyere norsk litteraturs mest troverdige karakterer, og hvis ikke denne boken ikke er å finne i vår litterære kanon og på gymnasiasters og studenters pensumlister om 10 år så vet ikke jeg. Det eneste jeg ikke likte med denne boken var at den var over så altfor fort - jeg likesom skrek etter mer, men slik er det vel med god litteratur.

Da er nok dette boken for meg. Jeg likte godt å lese om Kristianiabohemene. Husker da jeg leste "Oda" av Ketil Bjørnstad, drømte jeg meg vekk og ønsket å være henne, leve i den tiden, men det er en stund siden nå.. Kanskje jeg får skaffe meg lydboken:)

Eirik la ut lista over redaktørenes valg - her er tilsvarende liste over lesernes preferanser. Noe er likt, men ulikhetene er spektakulære. Rimeligvis er det engelskspråklige lesere som har gitt sine stemmer her - noen av de mest populære forfatterne har jeg aldri hørt om! Jeg har lest 37 av disse og har ingen ambisjoner om å lese hele lista!

Da synes jeg du skal vurdere å kjøpe en innbundet bok med større skrift, for denne boka tror jeg ikke du ønsker å gå glipp av! ;-) Jeg sjekker alltid skriftstørrelsen i bøkene før jeg kjøper dem. Jeg orker ikke for liten skrift fordi dette vanskeliggjør lesingen for mitt vedkommende. Det fører som regel til at jeg ender opp med innbundne bøker i stedet for pocket hvis jeg føler at jeg har råd til det.

Nokre bøker eg har lest og som har gjort inntrykk på meg. Anbefalast!

_ og når jeg har lyst til å "spare" resten av boken for at den ikke skal ta slutt.

Og jeg har tenkt som så at jeg får stå for det jeg mener overfor kjente også;) Men jeg skal innrømme, - jeg har ikke vervet venner bevisst, har likt å ha dette litt for meg selv uten å skulle fortsette diskusjonen på jobben dagen etter!

Det ble en interessant tråd ut av dette, Solbjørg - og for min del så har jeg faktisk lurt på hvorfor folk ikke er anonyme(re) her inne (og mange steder på nettet for øvrig), så nok en gang ble jeg litt mer opplyst, jeg også. ;-)

God diskusjon dette her. Men hadde jeg brukt mitt fulle navn hadde jeg kanskje ikke blitt med. Jeg er, som noen andre, ikke spesielt flink til å "bryte meg inn" i samtaler ellers, jeg sier lite, og er ekstremt dårlig til å snakke med totale fremmede.

Men jeg antar at denne siden er langt fra den verste. Jeg har sett noen argumentasjoner som har vært trukket litt langt, men ellers ikke så mye av den ufinheten man ser på "vanlige" blogger og diskusjonsforum. Jeg synes det er fint å bare kunne være denne delen av meg her, den gale bokdelen, og jeg ønsker ikke at det ellers skal være åpent for kritikk av de googlerne som kun er ute etter å kritisere. Jeg har sett nettmobbing på nært hold, og det er ikke pent.

Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"

Anonymitet i seg selv er det ikke noe galt med, så lenge man oppfører seg med vanlig folkeskikk.

Men, nå er det en gang slik at terskelen for hvordan man oppfører seg og hva man skriver tydeligvis kan bli betydelig lavere for en del når man ikke trenger å stå til ansvar for det man skriver på samme måte som en vil føle det under fullt navn. Derfor tar jeg personlig ikke folk som velger å være anonyme like alvorlig, hverken deres egne meninger eller eventuell kritikk av mine meninger.

Når det er sagt er det selvfølgelig situasjoner hvor anonymitet er forståelig, det er desverre en del meninger som ikke er stuerene i dette landet, som ikke skal diskuteres, og som kan medføre sanksjoner i form av sosial utestengelse, og, som jeg kjenner til et eksempel på, at man kan bli oppsagt fra jobben sin. Ytringsfriheten har ikke så gode vilkår som vi liker å tro, en del temaer skal rett og slett ikke diskuteres. Men akkurat dette ble vel egentlig en digresjon i forhold til dette nettstedet.

Selv har jeg valgt å heller la være å legge ut de bøkene jeg skjemmes over å ha, men det er nok mer et utslag av litt snobberi enn fordi de er kontroversielle.

Ja, selv om boka er mørk og svært så negativ så er det jo på en måte et glimt av håp også. Midt oppi i denne japanske katastrofen, så klarer jeg ikke annet enn å sammenligne denne boka med Japan. Det er jo apokalyptisk der, og alt ser mørkt og forferdelig ut, men kanskje er det håp likevel?

Jeg ventet leeenge med å se filmatiseringen av The Road. Var redd den skulle ødelegge inntrykket av boka, men jeg ble positivt overrasket over filmen. Viggo Mortensen gjorde en strålende innsats!

Fikk endelig lest ferdig boken, som så mange skryter av. Den ga meg så lite. Jeg hadde gledet meg så til å lese denne, pga all omtale men også fordi coveret er så fint. Men dette var ikke nok. ! Boka ble for innfløkt, for kjedelig, ble liksom aldri ferdig. Dessverre.

”Incredible moving”, ”A wonderful, wonderful book”, ”Totally Brilliant” og ”Destined to be a modern classic” står det på omslaget av boka. Dex og Em mötes på skoleavslutningen og blir venner for livet. Gjennom tjue år smugkikker de på hverandre og lengter så smått og i hemmelighet etter den andre og etter mer enn vennskap. Jepp! Gjennom nesten 20 år. -Og gjennom nesten 435 sider! Det er mye lengsel! Lengsel ispedd jäkla masse brittisk hverdag og popkulturelle referenser à la Hornby. Fra 1988 til 2007 henger vi på Em og Dex. De opplever sukses og fiasko på hver sin front og helst til forskjellig tid. Er den ene på topp, er den andre på bunn. Og er den ene töff nok til å ta initiativ har den andre som regel hodet så langt stukket inn i sin egen navle at all forsök på kontakt er forgjeves. Rekker den ene ut ei hand snur den andre seg bort og viser den andre interesse er den förste opptatt med å kikke på servitören. Em starter ut på fiaskosiden og jobber seg oppover, mens Dex kjörer andre vegen. Tilslutt får de hverandre og en smule forfriskende er det tross alt at problemene ikke stopper der, men viser seg å finnes også innom denne perfekte tosomhet de så lenge har drömt om. Problemet med boka er at verken Em eller Dex vekker sympati. Det er meg likegyldig om de ender opp sammen eller hver for seg. Det samme kan desverre sies om Ems arbeid på den fordferdelige mexicanske resturanten Mucho Caliente, om Dex´ tv-karriere og alkoholproblemer og Ems kontaktlinsevegring. Jeg gir blaffen om det fortsetter eller slutter, om det går dålig eller bra. Em er en Bridget Jones uten selvinnsikt og sjarme og Dex er en bortskjemt laban. Det hele ender tragisk, med eneste lysglimt at det har gjort Dex til et bedre menneske. Så da var vel ikke Ems liv forgjeves alikevel. Not incredible moving. Not a wonderful, wonderful book. Far from totally brilliant and even further from being a modern classic.

Jeg likte også denne boken veldig godt, jeg tror det bl.a. har å gjøre med at jeg skjønner godt den følelsen av å ville stikke av fra alt når ting blir for vanskelig. Men for meg blir det bare en tanke og så har jeg heller aldri opplevd så mye trist og fortvilende som hovedpersonen i boken. Jeg jobber på bibliotek og anbefaler denne boken ofte til folk som spør etter en god bok. Det er en stund siden jeg leste boken, men mener å huske at det var en glad bok, til tross for alt det triste. En bok som ga oss tro på livet. Heldigvis!

Jeg ser jo at du bare vil ha skjønnlitteratur på listen. Men nå som virkeligheten begynner å bli mer enn tilstrekkelig dystopisk, kan jeg også anbefale:

"Collapse. How Societies Choose to Fail or Survive" av Jared Diamond. Dystopier på rekke og rad!

"The Revenge of Gaia" av James Lovelock, skipper på skuta til helvete.

"Selvbedraget. Norge og klimakrisen" av Frode Fanebust, beste norske bok om klima og Norges bidrag til den sjette massedøden.

"Verden i ubalanse" av Amin Maalouf, blant annet om religionens rolle i endetiden som venter rundt hjørnet.

På den skjønnlitterære fronten er det vel knapt noe poeng å forsøke seg etter Cormaq McCarthys ubeskrivelige maktdemonstrasjon, men listen din inneholder jo mange gode forgjengere...