Denne fortjener definitivt mer enn at 6 følger den på engelsk og 45 på norsk (no: "Jeg husker at jeg løp").

Foreløpig formidler jeg deler av det norske forlagets omtale :

"Smithy er 43-år gammel, venneløs overvektig, kjederøykende alkoholiker, som har rotet det skikkelig til for seg selv. Men hans kaotiske tilværelse er snart historie. En vakker dag befinner han seg på sin gamle sykkel på vei fra Rhode Island til Los Angeles...[---]... Smithys reise over det amerikanske kontinentet blir et vendepunkt og en oppdagelsestur på mange plan, [---] Han kastes ut i en rekke eventyr - det ene morsommere, mer uforglemmelig enn det andre."

Skjønner akkurat hva du mener. Det er mye som trekker ned, men helhetsinntrykket er at dette var koselesing. Kan det ha noe med at vi tross alt kjenner oss igjen i hovedpersonens sjelekvaler? Enda så selvgod hun er? :-)

Det er ikke det at jeg ikke liker å gå!
Denne boken er en egotripp som ikke berører meg. En dokumentarisk fylletur-med sidespor som kan ha en viss interesse, men så destruktiv at jeg ikke får regnestykket til å gå i pluss. Hva vil Thomas? Selv ville jeg bare bevise at jeg også kan avslutte en litterær gåtur. Jeg kom i mål! Ikke klokere, ingen dannelsesreise for meg, desverre.... Men jeg er usikker på om Thomas kom i mål heller;-)

Kort fortalt: hadde kjempestore forventningar til denne serien då eg begynte på den i sommar. Starta med godt mot, men blei fort kjempeskuffa over det elendige språket, og med innmari mange gjentakingar av ord og uttrykk. Blei for å sei det sånn drittlei den "indre gudinnen" og all form for leppebiting. Karakteren Ana er simpelt oppbygd, og starta å irriterte meg frå side 1, medan Grey burde fort ta tak i stalkertedensane sine. Folk blir anmeldt for mindre.

Når det er sagt, så syns eg at historien har eitt og anna uforklarleg som kunne vore bra dersom ein forfattar med godt og velutvikla språk og vokuabular hadde skrive den. Og sjølv om eg ikkje syns dette er noko fantastisk verk (sliter fortsatt med bok 2), håpar eg det vil komme fleire slike bøker i denne sjangeren (dog med bedre innhald.....).

Også en av mine favoritter som forteller mye om å være fattig i India. Lest på engelsk.

Om Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre.

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan.

Nettopp ferdig med denne nå. Et funn av en bok! Pensjonisten Harold Fry får et budskap som gjør at han bestemmer seg for å gå til byen Berwick - 75 mil unna. På veien møter han mange mennesker. Boken er fylt av små, pussige, tankevekkende fine situasjoner og møter med mennesker. Møter fylt av livsvisdom, fordomsfrihet og møter som vekker minner fra til Harolds eget liv. Om å tro på noe, og om å bevare håpet. Og ting et kanskje ikke slik de ser ut som. Dette er en vakker bok! Anbefales!

Denne boka var helt elendig. Jeg leste ca femti sider, og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke la den vekk etter ti, tolv sider. Bortkastet tid når det er så mange gode bøker å fordype seg i.

Det er noen uvanlig flotte (språklige) konstruksjoner og (sensible) refleksjoner i denne lille dagboken. Ved halvgått distanse gikk jeg likevel lei. Hvorfor?

Så enig, så enig. Avsluttet den tidligere i uka her og selv om jeg skjønte hvordan ting hang sammen så var den utrolig spennende og fengslende. For hva gjør man i en slik situasjon?!

Språklig sett er dette noe av det beste jeg har lest, hvert enkelt ord er veloverveid og hun skildrer de små trivielle hverdagscenene på en levende og billedlig måte. Historien berørte meg også mer og mer etter hvert som den skred frem, og spesielt avslutningen. Dette er en stillferdig historie og boken nytes best ved å lese sakte og dvele ved hver setning...

Endelig en bok som føltes som noe helt nytt! Morsomt hvordan hvert kapittel har sin egen stil, alt utifra hvem som er fortelleren.

Dette var en historie som fenget meg, og jeg slukte boka.

Oi, veldig godt å se at det finnes flere som har fått øynene opp for Bull-Hansen sin trilogi om Evv Lushon. Som du sier; det er ikke mange som skriver på samme nivå som han når det kommer til P-A. Ellers var det overraskende å se at universet til Atwood var større enn jeg hadde fått med med. Jeg rådigger Oryx & Crake og Flommens år.

Henger meg på skrytelisten. Dette var en flott leseopplevelse. En god historie fortalt på en god måte.

Fantastisk bok! En av mine favoritter og er så enig med deg Solbjørg - har anbefalt den til mange og fortsetter også med å anbefale den. En perle rett og slett.

Det var ikke meningen å lage noen diskusjon, jeg må virkelig beklage hvis du ble fornærmet på noen måte! Ser at jeg burde lagt inn et smil i teksten i kommentaren, for det er en sånn typisk replikk som i virkeligheten ville ledsages av et bredt smil fra min side... Det var bare en helt spontan kommentar, egentlig, når jeg leste din, kom ordet "feel-bad" som en naturlig motpol. Jeg synes det er moro å leke med ord, og jeg har filosofert over muntre eller "koselige" bøker kontra de mer melankolske eller alvorlige i det siste. Selv leste jeg mye mer dystre saker da jeg var i tjueåra, mens jeg nå heller mer mot det lyse og optimistiske. Kanskje fordi jeg trenger oppmuntringen det gir, og troen på at det går bra? Jaja, ut på viddene igjen, men jeg liker meg der, og det var i denne retningen kommentaren min pekte, skjønner du.... Kanskje jeg skal lage en egen tråd om det egentlig. Beklager igjen om du følte deg støtt, det var slett ikke meningen.

Men når du skrev "Her prøver vi å være seriøse", var JEG usikker på om det var en spøk, eller om du mente på nettstedet eller i denne tråden. Nå var vel ikke det noen spøk, så da håper jeg du mente bare tråden.... I alle fall om det er seriøst i betydningen ikke-spøkefull. Jeg er også en bruker av nettstedet, og kommer nok til å fortsette med å putte inn litt tøys og tull her... Men jeg skjønner jo at ikke alle liker det samme, eller har samme sans for humor, håper bare det er rom for alle sorter her :)

Ja. Det er gøyest å lese alle på samme språk, eller så er det så forvirrende!!

Dette var god reklame for den diskusjonstråden som eg har oppretta for A Tale of Two Cities i samband med Dickensprosjektet!