Bokelskere.no

Dette var en utrolig spennende bok og helt fantastisk lest på svensk av Angela Kovacs. En slik psykologisk thriller som jeg liker. Det ante meg nok hvilken vei det bar når det nærmest seg slutten, og jeg fikk riktignok bekreftet hvem forbryteren var. For det skjer forbrytelser i denne boka, det kan jeg røpe, men hva og hvem er ganske så uklart og forvirrende en lang stund. Her er mange tråder og mange som kan ha noe å skjule, og stakkars Rachel med sin alkoholisme og blackouts, samt nitidige innblanding går heller ikke fri for mistanker. Boka er bygd opp med tre kvinners fortellerstemmer, hovedperson Rachel, Anna og Megan, og livet kretser rundt deres menn og eks-menn. Anbefales på det sterkeste! (svensk på lydbok er ikke noe problem, det er faktisk nydelig å høre på).
Og til dere som mener denne er litt lik Gillian Flynns Flink Pike, så er jeg ikke enig i det. Denne er bedre og litt annerledes. Jeg fikk mer assosiasjoner til Watsons Før jeg sovner, faktisk.
(hørt på lydbok, Storytel, svensk utgave)

Diverse bøker eg skal lese før august.

Jeg ble forundret da jeg så hvor få bokelskere som følger Kameliadamen, en så kjent tittel som har gitt opphav til opera og filmer. Man kan godt innvende at boken hører en annen tid til, både tematisk og språklig, og spørre seg om den har relevans for dagens lesere. Jeg oppfatter spørsmålet om en kurtisane (luksusprostituert i dag, callgirl i min ungdom) kan komme seg ut av situasjonen og leve i et «rent» kjærlighetsforhold, som et hovetema. Eller som jeg leste i forbindelse med en oppsetning av Verdis «La Traviata» (som bygger på boken) – om konvensjoner som dreper kjærligheten. Begge fortsatt aktuelle temaer.

Boken er lettlest, underholdende og velskrevet. Jeg begynte etter hvert likevel å bli litt lei av Armand Duvals umodne, melodramatiske og selvhøytidelige valg. Valg som ikke akkurat gjør livet enklere for hans stakkars, elskede Marguerite Gautier. Mange av hans dilemmaer var antakelig høyst aktuelle, etiske problemer på 1800-tallet. I dag vil vi vel smile litt av dem.
Og stadig like pussig å lese om disse «fattige» adelsmennene, totalt fremmed for å arbeide for de pengene de så sårt trenger.

Kameliaene måtte jeg slå opp, de minner om vår rododendron, og ble overrasket over at en blomst faktisk kan synes så sensuell. Neppe et tilfeldig valg. En liten artighet. Marguerite gikk i teateret hver aften og hadde alltid med seg en stor bukett av disse blomstene. «I fem og tyve av månedens dager var kameliene hvite, og i fem var de røde. Ingen kjente grunnen til denne variasjonen i farger, og jeg nevner den uten å kunne forklare den.» (s 10).
Kurtisanens budskap var vel tydelig nok :-)

I Kameliadamen spiller boken Manon Lescaut av Abbé Prévost en rolle. Overraskende viste det seg at i min utgave, Cappelens forlag 1951, finnes begge bøkene. Jeg oppfatter at sistnevnte er en tilsvarende historie.

Terningkast er vanskelig. Jeg tror ikke det kan bli mer enn 4, selv om boken er absolutt lesverdig. Andre kan vurdere det annerledes, men jeg oppfatter karakterene for grunne for 5-eren.
Anbefales likevel!

PS.: Det er en feil på boksiden. Kameliadamen er skrevet av Alexander Dumas d.y., ikke d.e.. "Vår" forfatter er sønn av forfatteren av blant annet Greven av Monte Christo og De tre musketerer.

Jeg vill bare si at den er fabelaktig bra,den beskriver et meneskets liv så godt ,et hverdagsmeneske som du å jeg.Så realisiskt at man skulle tro det var sant,å det kunne det virkelig Være. Det er virkelig en kjempefornøyd, den har jo fått terningkast 6.
Gunnar52 PS Alle burde lese denne.

Siden den tredje boken (Maddaddam) har kommet ut måtte jeg kaste meg rundt å lese denne, og det angrer jeg ikke på. Atwood skriver godt og maler et troverdig bilde av en mulig fremtid.

I boken følger vi Snømann som vi skjønner befinner seg i vår verden, etter den store katastrofen har inntruffet, den som tar liv av menneskeheten. Snømann lever ensom som menneske, men sammen med Crakere som er menneskelignende skapninger. Disse er fremstilt, splicet som det herter. Når boken begynner følger vi Snømann sin interaksjon med Crakene og alle hans tankeflash til tiden før katastrofen, tiden med Oryx og Crake.

For hvem var Crake, skaperen av Crakene og hvorfor lagde han dem? Hvorfor er ikke Crake der for å ta vare på dem? Snømann/Jimmys liv rulles opp og gjennom hans erindringer får vi som lesere vite hva som har skjedd med Crake, med verden og med Oryx. Vi får ta del i Jimmys sorg for menneske han har mistet, ensomheten han føler og skrekken over å leve i en ny og forandret verden.

Jeg likte boken veldig godt og gleder meg til å lese oppfølgeren Flommens år. Atwoods skarpe kritikk av vårt bruk og kast samfunn, vår vilje til å leke med kloining og genmanipulering tas til nye høyder. I boken finnes det mange sammenblandinger av dyrearter som blant annet en vandrende kyllingklubb uten hode som kun trenger uker før den kan slaktes å spises. Verden Atwood maler viser liten nåde og større klasseskiller enn vår verden, men den er ikke for utrolig. Dessverre er den ikke for grusom, kynisk og egoistisk til at jeg kan tro den. Det er det som gjør boken så grøssende god, uten å være grøsser.

Jeg har lest den på engelsk så det er mulig noen av begrepene jeg bruker ikke er like som den norske versjonen.Men i følge anmeldelser skal oversettelse være god.

Les den hvis du liker god fortellerkunst og alternative fremtidige verdener.

Mr Watts' beretning viste seg å være like uimotståelig som Store forventninger for oss ungene. Og nå satt hele landsbyen som fjetret og lyttet, rundt et lite bål på en øy som var praktisk talt glemt, hvor de mest uhyrlige gjerninger fant sted uten én gang å vekke omverdenens forbitrelse." Mister Pip

Av alle ting britene har gitt til verden, er BBC World Service en av de mest undervurderte. Det mener jeg nå i hvert fall. Jeg ble introdusert for kanalen tidlig på nittitallet, av engelsklæreren moren min hyret for å undervise søsteren min og meg i engelsk. Han pleide å ta opp sendingene, låne oss opptakene og be oss ikke bare knekke språket og uttalelsene, men også sakene reporterne diskuterte.

En av disse sakene handlet om en mann og en konflikt på en øy. Mannen var Francis Ona og øya heter Bougainville. Fra 1970-tallet og til så sent som midten av 2000-tallet foregikk det en nokså skarp konflikt på denne øya mellom en separatistbevegelse med lokale røtter og Corzinc Rio Tinto, det multinasjonale gruveselskapet som hadde inngått en 80-20 kontrakt med Papa Ny-Guinea (PNG) for å hente opp de betydelige kopperfunnene på øya.

Kjernen i konflikten var at separatistene, med blant annet Ona i spissen, mente at gruveselskapet suget ut øyas rikdommer, uten at de tradisjonelle grunneierne ble rettferdig kompensert. Videre mente separatistene, som senere kalte seg BRA (Bougainville Revolutionary Army), at gruveselskapet ikke tok hensyn til miljøet. Situasjonen ble ikke bedre av at Rio Tinto og den PNG gikk sammen om å importere arbeidstakere, og snart var øya full av hvite australiere og «Rødhudede», betegnelsen Bougainvillene brukte om folk fra PNG.

Kort sagt førte det ene til det andre, og fortere enn du kan få sagt menneskerettighetsbrudd, pusset BRA-medlemmene og deres støttespillere opp våpnene som japanerne hadde lagt igjen etter okkupasjonen av øya under andre verdenskrig for å forsvare det de mente var umistelige rettigheter. Reaksjonen fra den PNG var både nådeløs og umiddelbar; En nærmest ugjennomtrengelig blokade (som mange hevde ble støttet av den australske staten) ble lagt rundt Bougainville, og resultatet var ikke spesielt overraskende; lidelse og død. Opp til 15 000 mennesker anslås å ha omkommet i løpet av blokaden og i de væpnede forsøkene fra PNG på å knuse BRA.

Det er i denne konteksten den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones’ «Mister Pip» foregår i.

Fortelleren er en tween som heter Matilda. Hun bor sammen med moren i en ikke navngitt øy, men jo lenger en kommer inn i historien jo mer tydelig blir det at den lille øylandsbyen hun, moren og Mr Watts, mannen som får tittelnavnet, bor i, befinner seg i midten av det som etter hvert blir stormens øye i konflikten mellom BRA og PNG.

Matildas far er fraværende. Han har dratt fra øya for å drikke, bli hvit og jobbe de hvite. Det er han ikke alene om. Alternativet for mennene som har blitt igjen, selv for de som er såpass unge at de ikke ennå kan kalles menn, er å stille seg frivillig på opprørernes side (før omstendigheter som tvinger en til det melder seg). Resten, hvilket vil si kvinnene, de eldre og barna, kan bare fortsette å stå på sidelinjen, men bare til en av partene i konflikten gjør det helt umulig å forbli nøytral.

Før den tid kommer, og la det bare være sagt- den kommer, forsøker beboerne i øylandsbyen takle vanskene blokaden bringer med seg. Noen av disse er helt umulige å gjøre noe med; det er f.eks. ingenting noen kan gjøre når det lokale sykehuset går tom for essensielle medisiner og de yngste og mest sårbare i landsbyen begynner å dø av sykdommer som før ble kurert med en vaksine. Som malaria. Det er heller ingenting innbyggerne kan gjøre når de fleste hvite, inkludert lærerne, drar fra øya.

Mer enn to måneder går før en erstatning melder seg og undervisningen blir gjenopptatt. Han heter Mr Watts, er tilfeldigvis den eneste hvite som er igjen og er gift med Grace, en Bougainvillener som engang studerte til å bli tannlege, men som nå er noe midt imellom eksentrisk og psykisk syk (mest det siste).

Mr Watts er mest kjent for å gi etter for konas eksentrisitet. Han er heller ikke utdannet lærer. Så det er ingen som forventer at han skal melde seg frivillig for å undervise barna til de seksti familiene som bor i øylandsbyen. Men det er nettopp det han gjør.

Verken foreldrene eller barna bryr seg om at hans kunnskap om det meste er, mildt sagt, overfladisk. Unntaket er litteratur, og da spesielt forfatterskapet til en viss berømt Engelsk forfatter. Favorittboken til Mr Watts er «Store forventninger», og det er nesten hovedsakelig det hans undervisning kretser rundt. Dag etter dag.

En skulle ikke tro at «Store forventninger» ville store problemer, men det er akkurat det som skjer. Det første problemet, eller kanskje den første utfordringen, skapes av Matildas religiøse mor, Dolores. Som så mange av øyas voksne, har hun knapt fått noen utdannelse, men som så mange andre foreldre ønsker hun en bedre fremtid for datteren enn den hun selv har fått. Det er likevel en utfordring å se på mens ens barn sakte men sikkert får mer boklig kunnskap om verden enn en selv noensinne fikk. Og verre; at barnet spør deg om ting og at man, for første gang, oppdager at man ikke har svarene. Dolores reagerer instinktivt. Ikke klokt, bare instinktivt.

En kan argumentere at det er også det «Rødhudene» gjør når de en gang, mens de er på et av sine raider i landsbyen, finner «Pip» skrevet i sanden på den idylliske Stillehavsøya. I oversikten over innbyggerne som «Rødhudene» sitter med, er det nemlig ingen som heter Pip. Likevel blir de overbevist om at en slik person eksisterer og gjemmes av landsbyen. Denne lille, men fatale antakelsen, setter i gang en tragisk serie med hendelser som forandrer alt.

Det er ikke ofte at en bok berører meg så sterkt at jeg får en klump i halsen. Det skjer, men det hender så sjeldent at det lager en mental strek som får meg til å ville ønske å rope så høyt jeg kan om at akkurat denne boken fortjener mer ros enn jeg evner, og langt flere lesere enn den har fått.

«Mister Pip» er en slik bok. For å være ærlig kjenner jeg en klump vokse i halsen mens jeg skriver disse ordene. Hvis du leser bloggen jevnlig, vet du at det ikke er en innrømmelse jeg kommer med hver dag, uke eller måned.

Bokas karakterer er mennesker av kjøtt og blod. Historien som fortelles er lokal, men også global, menneskelig og dermed gjenkjennelig. Den minner oss om andre historier om globaliseringens ofre. Historier vi ofte velger å ignorere fordi tragediene de rommer er så overveldende at vi er redde for å bli knust under deres vekt hvis vi skulle gjøre å gjøre det rette og forsøke å ta dem innover oss.

Vær så snill og les denne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Mister Pip
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207

Terningkast: 6

Det som bør sies, som bør ropes fra høyt og lavt, er at «We are all completely beside ourselves» er eksepsjonelt morsom, intelligent, makeløst godt komponert, forførende godt skrevet og så engasjerende at det en må se til mer spesialiserte sjangre for å finne noe som er like gripende.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Fy søren. Hvordan jeg skal forklare denne boka på en fornuftig og forståelig måte er for meg en gåte, for dette er en av de snodigste bøkene jeg har lest noen gang.

Denne boka samleste jeg med Birthe (vi har samlest Gaimanbøker før) og Marianne. Birthe ga opp Good omens (noe jeg skjønner godt. Hadde lyst til å avbryte den mange ganger selv, men har ikke samvittighet til å avbryte bøker). Marianne elsker boka og har lest den mange ganger oppgjennom åra. Jeg derimot ... jeg hatet boka, virkelig! Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lyst til å pælme den i veggen, kaste den i containeren, eller bare rive boka i filler. Jeg gjorde selvfølgelig ingen av delene. En bok er en bok. Men det føltes ut som om jeg brukte en evighet på å lese boka og tålmodigheten ble virkelig satt på prøve.

Good Omens er en bok som er svært vanskelig å forklare fordi det er en bok som ikke gir noen mening, og det er vel "meningen" også. Men hvordan forklare en bok som ikke gir noen mening? Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare selv om dette blir den mest falmende anmeldelsen jeg noensinne skriver. Boka handler om en apokalypse som er på vei og som består av mellom himmel og helvete. Og i boka følger vi en engel og en demon. De prøver merkelig nok å stoppe denne apokalypsen ved å samarbeide med hverandre. De er nødt til å gjøre denne jobben selv om de ikke er så motiverte. De har jobbet sammen i flere år allerede er og er på en måte vant til å jobbe sammen. Og når de hører om denne apokalypsen som skal skje i følge boka, neste lørdag vil de sammen sabotere denne apokalypsen. Flere rare ting skjer i boka naturligvis, men det er så hinsides at det må oppleves istedet for at jeg prøver å beskrive det. Det blir bare feil.

Lenge har jeg grudd meg på ordentlig å skrive om denne boka fordi den er utrolig sær og merkelig. Det blir som å prøve og forklare The Rocky Horror Picture Show (hater musicaler ellers, men den elsker jeg). Den musicalen er hinsides og har ikke noe fornutift i seg. På samme måte er det med boka Good Omens, bare at den liker jeg ikke. Jeg slet virkelig med å lese boka. Ikke at den var vanskelig å forstå, men klarte bare å lese noen få sider av gangen fordi den interesserte meg ikke og jeg ble ikke engasjert i lesingen. Jeg liker engelsk humor generelt (The Graham Norton Show, Mr. Bean, Dame Edna osv), så jeg trodde kanskje jeg ville få sansen for denne boka, men det fikk jeg ikke. Jeg vet at boka er høyt elsket av andre og har veldig mange fans, men jeg greide bare ikke å like den.

Har lest noen bøker av Gaiman før. The Graveyard Book er vel den eneste boka jeg har virkelig likt av Gaiman før og nylig avdøde Terry Pratchett har jeg ikke lest noe av før, men har hørt mye om Discworldserien hans. Jeg syns bare ikke at denne boka som de skrev sammen var noe festlig i det hele tatt. Jeg interesserte meg ikke for noen av karakterene. Humoren syntes jeg ikke var så festlig og handlingen i seg selv ble bare utrolig sært. Jeg liker sære ting og er utrolig sær selv, men boka for meg ble altfor sær. Jeg følte bare en enorm lettelse da jeg ble ferdig med boka for jeg brukte flere måneder på å bli ferdig med den. Pleier som regel ikke å bruke så lang tid på å lese en bok, men det var bare det at jeg grudde meg hver gang jeg skulle lese videre i den fordi jeg likte ikke boka. Og å lese en bok som ikke er interessant, spennende, eller festlig blir på en måte som å lese pensum. Tvangslesing og som kjent avbryter jeg jo ikke bøker.

Så jeg beklager på det sterkeste over at jeg ikke ble noen fan av denne populære boka og at denne anmeldelsen ikke gir noen menning. Men som sagt så er dette en bok for meg som er vanskelig å beskrive og man må bare lese den for å skjønne hvor sær den egentlig er. Good Omens var dessverre ingen bok for meg og det er synd for jeg ville virkelig like den, men fikk det bare ikke til. Jeg gikk bare ikke overens med boka. Sånn er det med den saken.

Jeg har bare prøv Storytel av lydbok appen, men liker den godt! Jeg hører kun på norske/svenske lydbøker. Eneste som trekker ned er mnd prisen på 169 kr.
Venter i spenning på hvordan det vil fungere med lydbøker i ebokbib og når det kommer....

Dette er en bok som må få lov å synke inn. En ærlig, nøktern og "enkel" beskrivelse av øylivet langt ute i havgapet Jeg er vant til å lese bøker med masse beskrivelser av tanker, følelser og sinnsstemninger, så det tok meg halve boka før jeg klarte å omstille meg til denne fortellersjangeren. Kanskje derfor jeg syns boka tok seg veldig opp midtveis? En flott bok som nok blir minst like bra hvis jeg leser den senere.

Juks? Mener du det? Dette kan neppe være noe "alle vet"..... For meg er det like opplagt at man har lest en bok når man har hørt den. Jeg synes det vesentlige er at man har fått med seg innholdet og fortellingen - ikke formen. Jeg synes ikke det er noe "finere" å ha lest den selv.....med mindre vi snakker om barn som trenger lesetrening, da.

Helt klart Fugletribunalet av Agnes Ravatn!

Bloody brilliant! Denne historien går i uventede retninger i ett kjør. Hvordan preges vi av oppveksten? Og hvor mye kan vi stole på det vi husker? Oppslukende og tankevekkende.

Vær OBS på spoilere i andre omtaler her.

...Denne måtte jeg lese... nettopp vært på nb.no og lest den. Du har rett, den var virkelig nydelig! Hvordan gjør du i klasserommet? Har alle pc'er og kan slå opp siden? I min tid som elev hadde jeg en feit perm som fløt over av stensiler... hehe
Jeg vil tro denne novellen egner seg flott for undervisning, den er jo heeelt feilfri. Pluss alle tingene som kan diskuteres... kanskje det hadde gått bedre for meg på skolen hvis lærerne hadde trukket fram slike ting å lese.

Du finner den også i denne novellesamlingen på nb.no.

Novellen heter En klar dag i mai, og er som du antyder skrevet av Johan Borgen. Du finner den blant annet i denne novellesamlingen.

On reading av André Kertész var en av de fine bøkene jeg fikk i julegave. Jeg har vært fan av hans bilder i mange år. Det er noe autentisk ved bildene. Personene MÅ lese og enser ikke verden rundt seg. Fotografiene er lekne og trigger fantasien. Samtidig er de poetiske og har en stille hverdagsro.
Boka inneholder kun bilder av lesere og bokstabler. I svart hvitt. Fotografiene er tatt i perioden fra 1915 til 1970. Boka er en hyllest til lesingen! Poesi i billedform
André Kertész (1894 - 1985) var ungarsk, men levde i Paris og New York. Han er en av de store innflytelsesrike fotografene