Bokelskere.no

Flere bøker som ser interessante ut her!

Som en del andre supplerer jeg med et tips: Mara og Dann av Doris Lessing (inkl. oppfølgeren med et langt navn) kunne også passe i denne lista.

Muligheten av en øy av Michel Houellebecq datt inn i hodet mitt. Kan ikke egentlig si at jeg likte den så godt, men den gjorde definitivt inntrykk. Ellers er Oryx og Crake strålende! Skal legge meg Year of the flood på minnet, den har jeg ikke fått med meg.

Fin liste!

Jeg vil anbefale "Kallocain" av den svenske dikteren Karin Boye. Den kom ut i 1940, året før hun begikk selvmord, og skildrer en militarisert verden hvor behovet for "sikkerhet" får overstyre alt annet.

... også "Fahrenheit 451", selvfølgelig, hvor bøker blitt forbudt.

En favoritt! Jeg leste den nesten i ett strekk i fjor sommer.

Her er novellen (bla ved å klikke på siden)

http://www.nb.no/utlevering/nb/2ed26a236a214b077bf582aa634aa0a6#&struct=DIV86

Da jeg gikk på ungdomsskolen leste vi mye i norsktimene. Innrømmer at det meste forlengst er glemt, men en novelle sitter fremdeles som spikret... Jeg har i flere år prøvd å finne ut hva novellen heter og hvem forfatteren er, uten hell. Kanskje noen av dere kan hjelpe meg?

Plottet er som følger: Vi er noen år inn i framtida og planeten er blitt overbefolket. Novellen følger en familie som skal på ferie til stranda, de kjører bil. På veien til standa må de gjennom en tunnel. Denne tunnelen stenges med gjevne mellomrom, mens den er full av biler, og bilene og menneskene blir fjernet som et ledd i å minske befolkningen.

Høres dette kjent ut for noen?

Jeg ser at vi har lest en del av de samme bøkene, men jeg hang meg spesielt opp i "The Road" som er min absolutte favorittbok. I den sammenheng vil jeg gjerne anbefale en norsk postapokalyptisk roman: "Fiolinane" av Jan Roar Leikvoll. Denne har mange av de samme kvalitetene som McCarthys bok har. Det er en grusom og ubehagelig bok, men så godt skrevet at gladelig trosser ubehaget den vekker. Dessuten er det også her et skjørt lite håp og noe varme i all elendigheten.

En knallbra bok fra Atwood - kanskje min favoritt! Hun lykkes i å skape et helhetlig og troverdig dommedags-scenario, samtidig som personene er spennende og engasjerende. Jeg må visst prøve meg på Oryx and Crake igjen, som jeg la fra meg etter bare 30 sider.

Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.

Denne boken fikk jeg ikke noe tak på. Noe gjorde at jeg leste den ferdig. Kanskje likte jeg den episodiske fortellermåten. Og bruddene i teksten. Plutselig dukket det opp en liste. Senere noen fotnoter. Så godt forsøk der, på å bruke ulike stilistiske grep. Likte omslagsfotografiet. Og ble beveget av det første møtet mellom Agnes og Jason. Men fikk forøvrig aldri noe tak på personene. De angikk meg ikke. Ikke det at jeg må bli grepet emosjonelt. Men de grep ikke på noen måte. Boken porterterer hovedpersonen som nerdete intellektuell, hvor virkemiddelet forfatteren bruker bl.a. er referanser til en haug med fransk litteratur og forfattere jeg stort sett ikke har hørt om, som Agnes har lest. Jeg lurer på hva denne informasjonen skal gi meg som leser, får ikke helt tak på motivasjonen. Blir spennende å høre hva andre lesere får ut av denne. Kanskje det vil åpne denne, litt irriterte, leseren for et mer generøst blikk på boken :-)